gå til toppen
gå til index
staple_l.gif
 
staple_r.gif

I ly av høstmørket

penn og blekk

Det er mørkt i Norge. Om to uker signerer jeg for enda et år jeg har overlevd, etter ytterligere tre uker "snur sola", og vi er på vei tilbake til det vi kaller "lysere tider". Jeg stiller to kanskje litt merkelige spørsmål: når gikk det av moten å bruke refleks, og når ble det mote å tumle rundt i blinde med mobilen klistret til øret?

I ly av høstmørket overvåket jeg to farlige situasjoner bare på vei hjem i ettermiddag. Jeg tuslet som vanlig langs en middels trafikkert gate opp langs elva. Foran meg gikk en kvinne av ubestemmelig alder, helt mørklagt og tilsynelatende helt uberørt av tid og sted. Kan hende hun tenkte på hva hun skulle finne på til middag, kan hende det var tanker om tidligere eller kommende reiser som opptok henne, kan hende det var en elsker som fullstendig fratok henne gangsynet. Hun tråkket nemlig rett ut i et veikryss, og lot som om hun var selvlysende. En usedvanlig observant bilist som skulle svinge inn til venstre i krysset, avverget et førstesideoppslag i lokalavisen med en førsteklasses unnamanøver: clutch og brems ned samtidig, og en snerten dreis på rattet som tyder på at vedkommende må ha vært en dreven dataspiller. Kvinnen fortsatte uforstyrret; jeg sto igjen med hjertet i halsen. Riktig nok er jeg utdannet førstehjelper, og har vært ute for et par stygge situasjoner, men flate fotgjengere tilhører ikke mitt reportoir.

illustrasjonsfoto.jpg Et kvarter i forveien var jeg vitne til noe som ikke var så alvorlig, kanskje heller komisk. Jeg tilbringer vanligvis et par timer på biblioteket. Ikke bare for å fordype meg i litteratur, jeg har over 10 000 titler selv og er medlem av fire bokklubber, men fordi det er et slags fellesskap. De har brukbare PC'er som jeg benytter meg av regelmessig, og der finnes aviser fra hele verden, dessuten har de en trivelig kafé hvor man kan ta med seg avisene og pløye dem i fred og ro til servering for en rimelig penge. På vei ut derfra, gikk jeg bak en fyr i midten av tenårene. Hvem han snakket med må pokker vite, men han hadde i hvert fall en slik dings mot kjeften, og pratet i vei ... ut av lesesalen, ut korridoren, ut dørene og rett i panseret på en bil som hadde stukket snuten litt lenger ut enn de andre i rekken. Vedkommende var IKKE nordfra, for mer primitiv bannskap har jeg ikke hørt på lenge.

Akkurat den hendelsen, bringer meg til et tilsvarende fornøyelig skue i sommer: på vei til butikken, ser jeg en syklist komme ut fra parken, med én hand på styret og en hand klamrende rundt en slik taledings. Han unngår såvidt å få vinger, fordi nok en observant bilist forutså hendelsen, og bremset ned i tide. Denne tjomsen ble imidlertid forbannet fordi han fikk beholde liv og helse. Han sparket etter bilen, med det resultat at Nokia eller hva det nå var, gikk rett i asfalten og skilte seg i passelige deler. Sykkel og syklist gikk samme veien, men gikk tilsynelatende ikke i stykker. Jeg passerte åstedet med god samvittighet og dårlig skjult smil. Nok en fiende lagt ned, uten bruk av krutt.

Disse taledingsene har nemlig begynt å irritere meg. De årene jeg bodde og arbeidet i Egypt, lærte jeg å avsky dem. Satt man og pratet med et menneske, kanskje om temmelig viktige ting, pep det i lommen på en eller annen, og ting begynte plutselig å dreie seg om noe helt annet enn utgangspunktet. Det tar litt tid å få brakt emnet på bane igjen ... og så piper det på ny ... jeg lanserte begrepet "sorzar", det vil si "kakerlakk", som i disse strøk kan bli omtrent like store som de minste av dagens mobiler. De er frekke og raske, har gode antenner og sprer seg uhemmet.

Ta nå fx biblioteket. Tradisjonellt skal det være en plass hvor stillheten er overdøvende, hvor man blir hysjet på for å nyse. Man skal rett og slett ha det beste grunnlag for å konsentrere seg. Slik var det tidligere, og nå skal ikke jeg mimre, men påpeke et faktum: i dag pistrer, piper og gviner det i alle mulige lommer og vesker på biblioteket. Mange er så uforskammede at de ikke bare har glemt å slå av kakerlakken, men svarer anropet. Med det resultat at en mengde mennesker beveger seg rundt i en offentlig lesesal og tilsynelatende snakker med seg selv.

Jeg begynner å venne meg av med det nå, men tidligere hadde jeg lett for å stoppe opp og si "hæ?" når jeg møtte noen som snakket til meg. Idiot ... det var jo ikke meg, de snakket i mobilen. Nå går jeg heller andre veien; jeg svarer ikke selv om det vitterlig er noen som prater til meg. Ikke bare biblioteket, dette, men overalt. På kaféer og restauranter, i kjøpesentre, i venterom, i drosjekø, på offentlige kontorer, på bussen, på toget ... overalt begynner det å kvitre en dustemelodi, og en eller annen dust fumler febrilsk i lommer og vesker for å finne ut hvem som har funnet akkurat ham/henne så viktig at det ikke kunne vente til vedkommende kom hjem eller tilbake på jobb.

illustrasjonsfoto Ingen er så viktig, spør du meg. De som styrer verden, er ikke tilgjengelig på mobil uansett. Som utsending for et firma rundt omkring i Europa, hadde jeg egentlig behov for mobil. Jeg benyttet den bare i nødstilfelle, og bare for korte instrukser. Alt annet ble henvist til det hotell jeg for tiden måtte oppholde meg på.

Jeg har altså surret litt rundt, i Europa og Afrika; deler av Asia. Jeg har aldri vært over dammen, og heller ikke down under. Men av det jeg har sett, har jeg fått et enestående inntrykk av den typiske norske fotgjenger: han/hun er som Aukrusts salige Gudleik Knotten, han/hun VIL bli overkjørt. Gjerne flere ganger. I de fleste land jeg har besøkt, virker det som om det er en viss forståelse mellom bilister og mykere trafikanter. I Norge er det krig. Bilister oppfører seg som om de var en forsvarsskvadron, og fotgjengere og syklister myldrer rundt som gerilja. En og annen lagt ned, spiller ingen rolle. Det står mange fler bak.

Jeg er pasjonert syklist og fotgjenger; jeg har alltid vært det. Jeg har riktignok en slags kjøretillatelse utstedt i Cairo: man fant ut at jeg likegodt kunne kjøre den jævla kjerra selv i stedet for å legge beslag på privatsjåfør, noe jeg egentlig foretrakk. Jeg hadde lenge en trivelig type som het Saîd, og en trivelig aldrende Volvo 144 til disposisjon. Han brukte ikke sikkerhetsbelte, og for ikke å fornærme ham, ga jeg også blaffen. Det er den dyktigste sjåfør jeg har vært ute for. Jeg sitter vanligvis og tråkker jevnt med pedalene i trafikken, men med Saîd kunne jeg bare legge meg tilbake og sove. Men jeg ble altså akseptert som sjåfør i Egypt, ved hjelp av en fyldig bunke sedler, en "officer" som konstaterte at jeg hverken var blind eller lam, ytterligere sedler til visse "clerks" og vips hadde jeg sertifikat. Jeg antar det ikke gjelder i Norge, og jeg gidder ikke forsøke å oppgradere det ... det er uansett morsomt å ha.

illustrasjonsfoto Jeg er ingen god bilist. Jeg har, til tross for at jeg aldri tok lappen, kjørt bil siden jeg var ca 14 år. Uansvarlig? Ja, helt enig. Jeg ble tatt én gang, på vei hjem fra jobb, hvor min samboer egentlig skulle ha kjørt - hun kom og hentet meg - men av alle himmelens tilskaffelser var politibetjenten en tidligere skolekamerat. Vi byttet bare sete, så var den saken i orden. Jeg har gjort mer ulovlige ting enn dette, så bare vent på neste avsløring ...

Nei, jeg er ingen god bilist. Jeg er ikke trygg på meg selv, og heller ikke trygg på noen andre. Jeg er nærsynt, og med briller har jeg overhodet ikke sidesyn - det blir som å kjøre med skylapper. Med kontaktlinser blir slikt rettet opp, men jeg føler fremdeles usikkerhet. Å fisle rundt i Ashar Ramadan gjorde meg ingenting. Å trøkke seg gjennom Cairo er heller vanligvis ikke noe problem, man kommer sjelden over 10 km/h. Men i utkanten, og på hovedveiene ellers, var det litt skummelt. Der var det en forståelse mellom myke trafikanter og bilister: Du lar meg komme hjem i live; jeg lar deg komme hjem til middag uten dåsete politiavhør. Resultatet av en slik overenskomst er at flest mulig myke trafikanter får beholde livet.

Her hjemme virker det som om det er skarpere kanter. Det er for all del ikke lov å måke ned fotgjengere og syklister som targets i et skytespill, men vi har klarere regler for hvordan man skal oppføre seg i trafikken, både fotgjengere, syklister og bilister. For mange år siden ble bilister pålagt å bruke kjørelys også om dagen, for å bli sett også i motlys. Med sort asfalt, dårlig gatebelysning og moteriktige mørke klær, burde refleks vært påbudt. Det er mange gode sjåfører som er potensielle drapsmenn, fordi de ikke så den helt sorte flekken til høyre bevege seg. Et menneske kan programmere en datamaskin, men aldri reagere som en datamaskin. Et millisekunds forsinkelse mellom oppfattelse og handling kan bety en uforskyldt tragedie. Gjør deg synlig.

I ly av høstmørket kommer jeg helskinnet hjem, får helvetes kjeft av min katt for å bli så sein, mater det satans dyret og tenker litt. Jeg stilte to spørsmål i begynnelsen; gå tilbake om du har glemt dem bort. Spørsmålene hadde nemlig en sammenheng, og kommentaren blir følgelig felles: Vær tilstede! Vær bevisst hva du driver med. Ta hensyn til andre. Og ikke minst: Gjør én ting av gangen, om det så bare er å gå langs en høstmørk gate.


Anno 2002 revidert 2015  vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif