gå til toppen
gå til index
staple_l.gif
 
staple_r.gif

Botanisk vandring 2012

Per Avdal med stokken

Villblomstenes dag har vært arrangert av Dansk Botanisk Forening årlig siden 1988. I 2002 ble Sverige og Norge med for første gang, her i landet i regi av Norsk Botanisk Forening. Finland har arrangert Villblomstenes dag fra 2003. I 2012 valgte Naturvernforbundet i Lier å kombinere sin botaniske vandring med denne dagen, søndag 17. juni. Per Avdal var igjen guide, og som ifjor fulgte et snaut dusin botaniske sjeler stokken til Per ... ikke verst, for meteorologene hadde truet med å arrangere villblomstenes vanningsdag.

:-D

Klikk HER for fotografiene lagt inn i slideshow med kommentarer. Inneholder også bilder som ikke passet til artikkelen.

:-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D
Paradisbakkene

Denne gangen startet turen fra Lier Bygdetun, med Paradisbakkene som utgangspunkt - usaltet og usprøytet veikant helt opp til Høgda, hvor villblomster fritt utfolder seg, her og der i samspill med kultiverte arter fra omkringliggende hager.

Historien i korte trekk om veien vi vandret, hentet fra boka ”Langs åsene mot nord” fra 1995 av John W. Jacobsen:

Paradisbakkene

Paradisbakkene er en del av den første kjøreveien i landet. Den ble anlagt etter sølvfunnet i Øvre Sandsvær i 1623 der to barn fant noen skinnende tunge steiner i et område der de gjette sauer. Våren etter kom kong Christian IV til Norge for å se på funnene, som viste seg å være drivverdige. Etter kongelig forordning på Akershus slott 2. mai 1624 ble veiarbeidene satt i gang. I 1665 var den bygd ferdig gjennom Lier fra til Christiania med en bredde på minimum 8 alen (5 meter). På den tiden var veien Norges eneste kjørevei på sommeren.

«Mit Øye jeg væbnede nu for klarligt at skue Udstrakt, dypt for min Fod, Liers blomstrende land. Og end fjernere her den sølvblaae Flod med de kneisende snekker. Og som en virksom kontrast Drammen fremstigende By».

Paradisbakkene

Slik lovpriste presten og forfatteren Johan Storm Munch Paradisbakkenes skjønnhet. Han var ikke alene om å bli betatt av utsikten 800-900 fot over Lierdalen. Midt på 1800-tallet var utsikten berømt og omtalt, i Norge som i utlandet. På sitt sykeleie i 1844 uttrykte Henrik Wergeland å kunne ”stige ned av Paradisbakkene” også neste vår. Ønsket ble ikke oppfylt. Han døde sommeren etter.

Kristian Kvart ville ha snudd seg i grava, om han så Paradisbakkene i dag. I den kommunalt vedlikeholdte nedre del er det nærmest for en hulvei å regne, hvor bredden har krympet fra minimum 8 alen til 1 favn, og fremkommeligheten er mildt sagt begrenset. Forklaringen er visstnok at det er så bratt at fyllmassen bare renner ned i bunnen. Har det skjedd en forkastning? Var det ikke så bratt for 350 år siden emoticon ?


Bunnen av Paradisbakkene

Nåvel, for villblomstenes tilhengere er det nok bare en fordel at ikke slåmaskiner og moderne herk slipper til så lett. Roundup, Rogor, veisalt og oljegrus er hatobjekter for oss som går med nesa i bakken, og Paradisbakkene er nettopp dét - et paradis, et eldorado - for oss antikultivister.

Det ble ikke tatt mye blomsterbilder på vei oppover. Kristin Vigander har gjort dette så meget bedre på sine natursider, og det var heller ingen sjeldenheter å spore. Botanisk interesserte er ellers alltid tilbøyelige til å vektlegge rariteter, men denne Villblomstenes Dag og botaniske vandring var viet de hverdagslige vekster som ikke så mange legger merke til i det hele tatt, og langt mindre vet hva heter.

Paradisbakkene

Det ble derimot mange historier om hva plantene ble brukt til i eldre tider, både det som er over og under bakken. Groblad kjenner de fleste som en kjeltring i plenen, men den har påviselig blodstoppende og sårlegende egenskaper (pga høyt innhold av vitamin K), og både (loppe)frøene og bladene er brukt medisinsk siden historisk tid. Planten ble også brukt av unger som leketøy; man "kjempet" om den - derav muligens familienavnet "Kjempefamilien". Som forøvrig har vokst kraftig nylig, i og med at den har fått innlemmet flere tidligere maskeblomster. Dumt. Man surrer ikke med Linné.

Linnés system bygger overordnet på forplantningsorganene; antall støvbærere og arr. Dette kan noen ganger avstedkomme at nært beslektede planter overhodet ikke likner hverandre, og ikke-beslektede planter viser tydelig likhet. Dauvnesle er ingen nesle i det hele tatt, og den brenner da selvfølgelig heller ikke; det er en maskeblomst. Unnskyld; nå er det visst blitt en kjempe ... og den velkjente Ryllik er slettes ikke noen skjermplante; den tilhører rosefamilien.

Paradisbakkene

Ta nettopp rosefamilien; et glimrende eksempel. Med begrepet "rose" tenker de fleste på oppad staur og vegger klatrende, stikkende monstre som krever et halvt årsverk og brannmannshansker. Noe nedtonet har vi nyperosene. Per vet det meste om nyper. Han vet forskjellen på kjøttnype, steinnype og brusknype; han ser det på tornene ... det ser ikke jeg; jeg vet bare at de stikker. Og at resultatet om høsten gir fremragende marmelade. Den flotte busken vi gikk - forsiktig - forbi, var ingen av delene, men en naturalisert rynkerose. Men alle disse flotte plantene er altså i familie med gulgrønne, beskjedne Marikåpe - som forøvrig har slektsnavnet Alchemilla etter oldtidens greske alkymister: duggdråpen som alltid ligger i bladfliken om morgenen skulle være nøkkelen til å lage gull. Våre mest populære bærslag Jordbær, Bringebær og Multe er slektninger. Oppetter bakkene her vasset vi i roser; Ryllik, Enghumleblom, Tepperot, Buskmure, Mjødurt, Marikåpe, Jordbær ... og de likner ikke hverandre en halvmeter. Underlige greier.


Paradisbakkene

Vel oppe fra den kommunale hulveien forandrer vegetasjonen seg fullstendig, og planter som krever mer lys og luft overtar. I dette dyrkede området er det mange forskjellige gress- og halvgressarter. De fleste tenker på dette bare som "gras", men dette er en egen vitenskap som omhandler utallige arter, hvor man ofte må ty til mikroskop for å være helt sikker. Og dette er faktisk blomsterplanter - kompliserte er de også; langt mer sammensatte enn de fleste av dem folk flest forbinder med begrepet "blomster". Familien Halvgress med underfamiliene siv og starr er for undertegnede spesielt interessant. Her kom jeg forresten til å surre med navnet på en av dem: det jeg kalte "Stivstarr" var slettes ikke det, men Stjernestarr. En av deltagerne nappet til seg et siv - Knappsiv tror jeg det var - og fortalte om den gangen han hadde stukket inn en slik bak øret som en indianerfjør, og plutselig fikk inn P2 emoticon nei, vi hadde ikke funnet fleinsopp. Ikke her.


En annen artsrik og vanskelig familie, er Korsblomstfamilien. All kål og karse i denne familien er håpløst like. Familien omfatter nesten utelukkende nytteplanter; mange av de er oljerike og presses til vegetabilsk og sunn olje, som fx raps. Den flotte, gule blomsten som bredte seg ut over store deler av platået, kan godt ha vært en raps - den er etterhvert mer eller mindre for villblomst å regne - men jeg tipper det var Vinterkarse, den på østlandet mest utbredte arten. Min sausefavoritt Pepperrot burde vært i området, men jeg så den ikke. Ellers hadde et passelig antall havnet i min medbrakte fiskeveske, og deretter i min fryser.


Fra Tranby

Oppe på selve Tranby, begynte nok mange huseiere å lure på hva som foregikk, der stokken til Per sveipet over både hager og hekker. En av disse fikk med seg et foredrag om striskjorte og havrelefse: brenneneslen som "skjemmet" ut kornblommene hennes, var nemlig i gamle dager brukt til tekstil. Fibrene i nesle er så sterke at de kan bearbeides til tøy, og de er samtidig så myke at de overgår lin. Følgelig ble nesle brukt til fintøy, mens lintøyet ble striskjorte. En helt annen ting, er at neslene er stappfulle av mineraler og vitaminer. De skal lukes og brukes, ikke kastes. En runde med saks og pose sparer deg for uhyggelige summer i kosttilskudd. Brenningen avtar gradvis av seg selv, og forsvinner uansett ved en rask dupp under varmt springvann. Sammen med utskjelte Skvallerkål (Tyskål) er neslene blant våre mest verdifulle planter og mest smakfulle suppe-, salat- og teurter. Unge planter, vel å merke. Luk deg sunn og blid.

Fra Tranby

En annen hageeier lurte noe spydig på om hun ikke luket godt nok. Svaret var "Nei, og fortsett med det"! Det magentafargede villnisset som dekorerte gjerdet, var nemlig den svært sjeldne Askerstorkenebb. Forekomsten var observert i tidligere år, og vi tok en avstikker fra den planlagte ruten utelukkende for å bekrefte at den ikke var utryddet i vanvare. Lenge leve Geránium Pyrenáicum.


Regnskur på Tranby

Så slo varselet om villblomstenes vanningsdag til. Per er ikke glad i gran. Etter hans mening, er gran ikke engang brukbar til å fyre med; veden er for løs. Når gran da også har en tendens til å innvadere og ekspropriere områder for deretter å utarme skogbunnen slik at det blir bare mose og knapt nok det, kan jeg forstå denne innstillingen. Men gran gir i det minste brukbar plank, og fremragende ressonans i gitarer. Gran er ikke blomsterplante, som løvtrær. Gran tilhører den botanisk sett mer primitive orden "nakenfrøbladede" sammen med furu og sypress, og ligger vitenskapelig sett like nære karsporeplanter som blomsterplanter. Men i urtiden var mesteparten av jorden dekket av bregner og sneller svære som trær (det er fra disse geologiske periodene vi har oljen), så de har hatt noe for seg disse vekstene, historisk sett. Gran er da grei å ty til tross alt, når det kommer en bøtte ovenfra. Bare ikke stå slik, om det er tordenvær. Beveg deg.

Fra Høgda

Oppe på Høgda hadde vi tilbakelagt det vesentlige med denne turen. Vi ristet av oss regnvær og rastet etter 3 timers tråkking. Ikke lang vei, men bratt, og veldig mye å fordøye underveis.

Som i fjor, hadde Per tatt med noen konkurranseobjekter. Denne gangen var det 4 bregner fra hans herbarium, hvorav 1 han ikke var sikker på selv. Bregner, sneller og kråkeføtter er ikke blomsterplanter. De er karsporeplanter; overlevende fra en tid hvor utviklingen ikke var kommet videre. Som firfisler i et fjøs, har de fulgt historien parallellt oppover, og nekter å dø ut med det aller første. Dette eksemplaret viste seg - etter å ha sjekket med Lids Flora ved hjemkomst - å være Skogburkne. Det er veldig vanskelig å artsbestemme bregner ut fra pressede eksemplarer av bladet: det er ofte bladskaftet som er avgjørende.


Skjellrot

Vi måtte jo ta turen innom Tranby Natursti, selv om denne ble grundig gjennomgått ved fjorårets botaniske vandring. I fjor var vi noen uker senere ute, og misset et par arter. Stien er altså vedlikeholdt av NiLs assosierte Tore Wiik og Irene Vedå, som *selvfølgelig* var med også i år. De serverte forresten en omvendt premie i konkurransen på Høgda: alle fikk smake en medbrakt gulrotkake (gulrot er skjermplante) med anisglasur (anis er også en skjermplante; lakris en erteblomst) ... eller hva det nå var; oppskrift etterlyses.

Midt i svartskogen kom vi over enn Skjellrot. Dette er en snylteplante som knytter sine røtter direkte til røttene på eksempelvis hassel og or, og tar næring rett opp derfra. Parasitt. Den gir ingenting igjen, i motsetning til en rekke arter som lever i symbiose; samspill. Den er heller ingen saprofytt - råteplante - som lever av organisk stoff i forråtnelse, som mange sopper. Den tapper næring fra sine naboer, uten å ta livet av dem. Vanligvis er Skjellrot nærmest kjøttfarget rosa, men her var den meget blek. Kanskje av skam, siden vi gikk forbi. Eller fordi den er blitt forvist av botanikerjuryen fra en maskeblomst til Kjempefamilien. Hva den har der å gjøre, er meg en gåte. Strengt tatt, hadde den bare løs tilhørighet også til tidligere Maskeblomstfamilien. Som tidligere sagt: ikke surr med Linné! Men her var den altså, og den er ikke vanlig.


Paradisbakkene

Inne i arktisk jungel som på Tranby Naturstier, finner man konvaller. Minikonvallen Maiblom stikker opp fra mørk skogbunn, og Liljekonvall er forholdsvis vanlig i blandingsskog. Kantkonvall er ikke så vanlig, men har omtrent samme vekstbetingelser som slektningene - den har imidlertid vett til å skjule sine attributter for andre enn de insekter som skal til for å bestøve. Jeg holdt på å klappe til en torgselger forleden, som smilende satt og solgte buketter av blomster som gjennom millenier har unndratt seg offentlighet på alle mulige måter.


Funnet Marisko

Da denne organiserte vandringen løste seg opp etter mange timers krafsing i mark, veikant og skog, hører jeg «Næææ ... se her!» og vender meg mot Per, som euforisk kjæler med dronningen av norske skoger: Marisko. Norske skogers udiskutable dronning har gitt oss 3 audienser midt i fleisen. Dette er meget sjeldent. Undertegnede har ikke sett dronningen i blomst på over 30 år, og må innrømme at han var på gråten. Maken til farger; maken til former; midt i mørkeste intetsigende ingenmannsland. God Save the Queen.


Gravmyrt

Med en sliten vandringsstav og en litt sliten Gravmyrt på vei hjemover, takker jeg Per med stokken og de andre i følget for i år. Denne stokken vil alltid ta hensyn til de usleste vekster.


Dette er opprinnelig skrevet for Naturvernforbundet i Liers eget nettsted, hvis fremtid fortegner seg uviss.

13.9.2015  vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif