gå til toppen
gå til index
staple_l.gif
 
staple_r.gif

Ytringer

vignettbilde

Det er ikke helt sant, dette med at jeg aldri kommenterer noen steder, slik det står under kommenter-knappen i bunnen av mine nettsider. Men jeg er varsom med hva jeg kommenterer og hvor. Helst legger jeg det som kronikk eller "meninger", og skyr kommentarfelt - av flere grunner.


Kommentarfelt er et farlig åte for folk som skyter fra hofta. Riktig nok skyter de seg ofte selv i foten, men de oppnår å spre farlig virus og dynge ned lesere i grunnløst gørr. De aller fleste kommentarfelt er befolket av "folk" med merkelige standpunkter og ståsted helt i periferien av menneskelig aksept. Eller over.

Dagbladet tok konsekvensen av dette, og fjernet kommentarfelt for lenge siden. Sist nå, per januar 2019, har Nettavisen gjort det samme. Synd, egentlig: her fikk man virkelig vite hvem som leste denne digitale blekka. Jeg hadde stor moro av, i kraft av min aID, å erte opp folk.

Jeg har en oppfordring til dagens digitale media: gå et skritt eller to tilbake, og gjeninnfør diskusjonsfora. Dette savner jeg. Her kunne emner legges inn trådet, slik at det var mulig å finne de igjen selv etter flere år, og henvise til dem i videre diskusjon senere. Kommentarer i aviser i dag forsvinner i det tomme intet, og er ikke søkbare etter kort tid. Hvorfor da i det hele tatt bruke energi på å si hva man mener? Troll sprekker i solskinn, og diskusjonsfora er soloppgangen. Var vitsen å unngå behovet for moderering? Hva er så behovet for redaksjon?


Siden Januar 2019 samler jeg derfor gjennomtenkte ytringer av en viss viktighet her, slik at de står så lenge jeg lever + ett år til domenet går ut, og kan henvise til dem. Jeg står for hva jeg har skrevet. Ellers hadde jeg ikke skrevet det, og de er skrevet under fullt navn, for de som måtte være interessert. Khawaga er et nettalias jeg har brukt i over 20 år.


11. januar 2019: tilsvar til kronikk i DT "Posten går hvor?" av Siv Mossleth, SP


I 1647 ble Det Kongelige Norske Postverk opprettet, etter forordninger av den danske stattholder og greve Hannibal Sehested. I 1719 ble postombringing et statlig ansvar. Jeg må bare gratulere postverket med å følge tradisjonene: de bruker nå akkurat like lang tid som i fordums dager, hvor de dro seg frem etter Kongeveien med gamp.

Jeg har aldri sett en bedrift eller institusjon så ivrig etter å nedlegge seg selv. I 2000 ble Postens planer for omlegging av postkontor til Post i Butikk godkjent av Stortinget. Det medførte at butikkansatte fikk et ansvar de ikke var ansatt for, en arbeidsbyrde de ikke fikk betalt for og kø i kassene. I 2002 omgjør Stortinget Posten til rent aksjeselskap: Posten Norge AS. Fadesen er komplett.

Post er et samfunnsansvar og en viktig del av landets infrastruktur. Å privatisere slikt er kvalifisert idioti. Hvem kom på tanken at posten skulle "lønne seg"? Post er en tjeneste vi borgere betaler for over skatteseddelen, og bør heller gå med underskudd, om man i det hele tatt skal tenke "lønnsomhet". Dette begrepet er blitt et mantra i samfunnet, og er i dette tilfellet feilslått. Det har resultert i en uvegerlig nedbygging av tjenester, særlig i distriktene, og generell frustrasjon. Med tanke på at den digitale verden er uhyggelig sårbar, er det vanvidd å basere infrastruktur på verdiene 0 og 1, og til overmål outsource det.

Det er ikke mye jeg ellers er enig med Senterpartiet i, men her har vi en felles sak, ser jeg. Takk for oppmerksomheten.


Januar 2019: Debatt om mobilbruk blant barn, Nettavisen


Dette gjelder ikke bare barns bruk av smartphones. Det gjelder mennesker i alle aldre.

I sommer satt jeg i Museumsparken i Drammen en søndag formiddag, ventende på bussen hjem etter et helgebesøk. Forbi meg kommer et ungt par; tidlig i tyveårene eller yngre, gående synkront hand i hand mot torget. Med hver sin mobil i handa; damen må ha vært venstrehendt. Det var noe robotaktig over dem. Ti minutter etter, ser jeg de kommer tilbake. Jeg la en hundrelapp på gangveien; såpass kan jeg miste ... de gikk rett forbi med nesa i skjermen, like synkront. Gikk de på GPS for å finne torg og hjem? Er dette den nye formen for samliv?

Jeg er i midten av sekstiåra, og kan derfor avfeies som fossil, men jeg har drevet med ymse data og vært teknologisk interessert bestandig. Jeg bruker Doro, og den er enten satt på lydløs eller avslått. Jeg har et par "kamerater", tyve år yngre enn meg, som er utilgjengelige så fort det plinger i sardinboksen deres: da er det som om ånden svever opp i skyene; bare skoa står igjen.


"Something gone wrong, something not right
they've taken all the day, stolen all the nights ..." - Kevin Coyne -


2. september 2018: Kronikk om "Viken" i DT


Sammenslåing av Troms og Finnmark har vært gjenstand for høye diskusjoner, og kan vise seg å bli gjenstand for regjeringsskifte. En langt større reform som har blitt fortiet er regionssammenslutningen av Østfold, Akershus og Buskerud til det såkalte "Viken".

Hele "Viken" er en ille gjennomtenkt fadese. Regionen vil strekke seg tvers over landet, fra vestkanten av Hardangervidda til svenskegrensa i øst. Regionen vil omfatte en tredjedel av landets befolkning, og avstedkomme alvorlige konflikter bygdimellom.

Til alt overmål, skal Oslo ligge suverent midt i. Er det da noen tvil om hvor beslutninger tas?


Jeg har slektninger i Bergen, og halve min familie er fra Värmland. Vi har aldri hatt med hverandre å gjøre. Jeg er rotfast i midtnorge, har sett på "Buskerud" som hjemstavn og har hatt Drammen som sentrum for dette i 43 år. De siste 5 år, har jeg bodd i Modum, og rikker meg ikke herfra annet enn i kiste.

Det har alltid vært nærhet mellom Modum og Drammen. Ælva starter her oppe. Relasjoner folk imellom har gått snarere vest enn øst. Tyrifjorden ligger majestetisk og splitter midt-norge, med sine rikholdige omgivelser.

Hva er vitsen med å dele slike områder? Kartografisk trengs en linjal, en vinkelhake og en tusj, slik de seirende delte opp det afrikanske fastland mellom seg; ettervirkningene av dette ser man i dag.


Jeg er personlig motstander av fylkesadministrasjon. Jeg ser Norge som en helhet. Dette landet har ressurser som kan utnyttes til alles beste, om man ikke rasjonaliserer det ned på grunn av økonomisk teori. Rasjonalisering vil alltid gå ut over mennesker. Og det var vel det vi helst ville unngå? En ytterligere fjerning av arbeidsplasser ... en naturlig følge av komprimering av distrikter ... vil medføre økt press på sosial støtte, og belastning på nasjonalbudsjettet.

Verdiskapningen gjennom nye arbeidsplasser i statlig, kommunal og hjelpe meg fylkesarbeidsplasser for å administrere stadig nye sektorer ... huff, det er en boble. Masse mennesker sitter og gjør ingenting hvilken som helst kunne ha gjort; også uten mastergrad. Hva de skulle ha gjort?
Skrevet kronikker i DT, seff.


våren 2018: DT "Meninger" om serveringssteder


Drammen har alt for mange serveringssteder. De er alt for fortettet, og tar livet av hverandre. Jeg har selv vært i bransjen, og allerede på tidlig åttitall var dette et problem.

De nyetablerte stedene lanserer sine forskjellige konsepter for å lokke til seg gjester, og satser hals over hode, med det resultat at det hangler og går et par år. Så gir de opp, og overlater en arena til nestemann.

Drammen er en liten by, og de fleste innbyggerne lager sin mat hjemme. Ikke noe rart, når et måltid ute koster en ukeslønn. Og en kaffekopp med wienerbrød på en café tilsvarer flere timers lønn for alminnelige folk. Dette er et resultat av at huseier har satt urimelig høye leier for lokaler for å mele sin egen kake. Som igjen fører til at ansatte må jobbe for luselønn.


Hva Drammen trenger? Bortsett fra en ny bybrann ... et ujålete sted hvor folk kan få ujålete mat uberørt av stjernekokker! Til en pris det er verdt.

I "gamle dager" hadde man Café Royal. Johansen visste hva han drev med, men huset ble solgt og revet til fordel for et parkeringshus og flyktige forretningslokaler. Menyen var fra et familiekjøkken: kjøttpølser hvor snabbene stakk utenfor tallerkenen, kjøttkaker i mer enn rikelig brun saus, fårikål til det tøt ut av øra, leverbiff med løk ... jeg husker ikke noe fisk, men jeg antar Johansen hadde det. Jeg var bare ikke interessert. Jeg ville spise meg mett, og ha bokøl fra fat til dessert. Jeg var en alminnelig arbeider med alminnelige behov.


Dette er hva jeg savner i min gamle by: et sted som serverer mat som metter uten å tømme lommeboka, og hvor man kan mingles med hverandre over bordene. Jeg trenger ikke persillepynt på potetene eller smakløse tomatskiver fiffig anrettet av kokker med anbefaling fra konkursrammede hippsteder.

Jeg vil ha mat, ikke etniske smaksopplevelser. Jeg vil stappe i meg til jeg svimer. Om det smaker godt, er det et pluss - jeg har jo favoritter. Men jeg må lage det selv. Jeg betaler ikke 500,- for å bli mett av lutefisk, til akkompagnement av dundrende idiotmusikk. Heller ikke legger jeg igjen halve månedslønna for å få lov til å sitte et sted og snakke med folk.


Slikt kalles "sosialisering". Vårt samfunn trenger sosialisering mer enn tidligere, med den blanding av mennesker vi er i ferd med å bli. Vi trenger ikke flere statussteder i sentrum, men kanskje et nytt "Café Royal"?


27. desember 2017: Kronikk i DT , "Quo Vadis, Drammen?"


Det er synd at ikke DT kan spandere et regulært diskusjonsforum, hvor man kan lufte sine meninger i trådet form, slik at det er mulig å finne igjen og henvise til tidligere uttalelser. Kommentarfelt er døgnfluer; jeg føler at jeg må repetere meg selv hele tiden.

«I Drammen» og «Drammen i våre hjerter» er begreper like hule som et gåseegg etter at reven har vært der. Hvilket Drammen har man hjerte for? Jeg for min del kjenner ikke byen igjen. Jeg summerer opp mitt forhold til byen; unnskyld meg om dere har lest det før.

Min familie har røtter i Røyken fra lang tid tilbake, og i -66 overtok vi huset etter mine besteforeldre. Min far arbeidet i Oslo, og reiste heller til Drammen for å handle. Slik ble jeg før tenårene kjent med byen, og en guttevalp likte seg der. Han likte ubevisst det lavbygde og litt rotete, med sjapper overalt. I -72 valgte han Drammen Gymnas foran Asker og Stabæk, og i -74 tok han examen artium og flyttet dit ... nesten for godt, skulle det vise seg.

I kronologisk rekkefølge har han bodd i Åsveien 1, Svelvikveien 81, Søren Lemmichsgt. 4, Losjeplassen 8, Scheitliesgt. 5, Odins Vei 10, Hans Hansens Vei 144, Christoffer Knudsensgt. 41; Øvre Storgate 66 og Engene 59.

Hva som fascinerte meg mer og mer, var den nærheten man opplever med en slik roteby. I mange år var jeg på hils med de fleste jeg møtte. Og de gamle bygningene rundt omkring skapte en atmosfære som aldri kan erstattes.


I sentrum lå samlingssteder som Café Royal, Dickens og Cutty Sark. Torget hadde redelige grønnsakshandlere, taxiene sto klare for en rimelig penge og jeg så sjelden noen uniformerte sprade rundt. En kveld sovnet jeg i hekken til noen i nabolaget, etter en portvin for mye en søndagskveld. Jeg våknet på det grønne gulvet, og fikk en beklagelse: «å ærre dær'u bor? Da kunne'rem jo like godt kjørt deg hjem!» Bot var aldri på tale. Jeg fikk til og med kaffe før jeg gikk.

Jeg handlet alt hos Solbakken i Konnerudgata. En gang leverte jeg en sjekk, og sa «ikke løs inn denne før til tirsdag?». Svaret var «greit, men kan'kke du bare skrive, og gjøre opp hver månte like godt?».

Ved siden av A. Jonassen Kolonial på hjørnet av Losjeplassen, var nok Solbakken den siste representant for den ekte dagligvarehandelen i byen. Jeg var daglig innom Asbjørn Kronstrand, tvers over Gjerde Handelsskole, for avis og røyk og av og til ei pølse. Han tok inn John Cotton 1+2 pipetobakk bare for meg. Salige kremmere; Jonassen solgte ikke tobakk, men øl – fra bakrommet. Bokkøl ble bestilt etter mitt ønske. Asbjørn solgte ikke annen mat enn pølser, og Solbakken ingen av delene. Jeg ble jaget rundt hele byen; humre ...

Å bo i Drammen er nå umulig uten fyldig bankkonto.


Den siste uthaler jeg var ute for, forlangte 9700 per mnd. for førti kvadrat som ikke var oppusset på evigheter, utenom det jeg selv hadde gjort før huset ble solgt. Jeg tittet nordover, og fant Modum. Jeg flyttet fra byen i mitt hjerte, både fordi jeg fant den urimelig, hjerteløs og hjelpeløs, i tillegg til å ha fjernet seg fra mine grunnleggende verdier om fellesskap og trygghet. Den er fanget i et spill om tomteverdier.

«Hjelpeløs» fordi at nå kan man egentlig glemme byen. Det vil bli en soveby til Stor-Oslo. I og med det historisk idiotiske vedtak om Vest-viken, utslettes Buskerud, og dermed Drammen. Administrasjon legges til (tidligere) Akershus; nært til Bærum og Asker.

Gjett hvor makten vil ligge, og hvem som har fordeler av den ...


Dette bringer en diskusjon over til storpolitikk, og den slags befatter jeg meg ikke med. Jeg bare siterer Juul Hansen: «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?»

Drammen er sentralt i livet mitt. Takk alle, som gadd lese helt ned hit.

Januar 2019  vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif