gå til toppen
gå til index
staple_l.gif
 
staple_r.gif

Zumma Zummarum

hagehumle

Det zummer rundt meg. Det zummer i hodet mitt, og jeg er glad. Nei, jeg er ikke full. Stedet er rett sør av Vikerfoss i Modum; det er dekket av marimjelle, og jeg har aldri sett så mange humler før. Det er mer humler her enn det er mygg på Finnmarksvidda. Derfor er jeg glad.

Humler er nemlig noe av de viktigste skapninger som finnes for landbruket. En tredjedel av verdens matproduksjon er avhengig av disse lodne krabatene, sammen med bier. Enkelte planteslag er avhengige av humler alene. På verdensbasis finnes det omtrent 250 arter. I Norge har vi minst 34 av dem; noen sier 35 eller 40. Ofte er det bare ørsmå detaljer som skiller. 26 av disse er sosiale; resten er "gjøkhumler" som snylter på andre samfunn, og ofte overtar og ødelegger dem. 6 arter er sjeldne og rødlistet, nesten alle arter har de senere år gått tilbake; mange tildels sterkt.

Humler tilhører ordenen årevinger, som grovt er inndelt i maur, bier og veps. Humler sorterer under biene som egen slekt, og er i likhet med biene rene vegetarianere - mens stikkveps og maur er rovdyr, og spiller mindre rolle for pollineringen både i landbruk og natur.

Det er en utbredt oppfatning at humler ikke stikker, men "brenner" - med andre ord biter. Joda, humler kan forsåvidt bite, men kjevene er så små at mennesker knapt vil merke det. Hunnene - arbeidere og dronning - har imidlertid brodd. De er uten mothaker, så humler kan stikke gjentatte ganger. Det skal svært mye til: en humle må være direkte livstruet for å stikke. Brodden er tydeligvis fra naturens side ment til forsvar av bolet - mot fx gjøkhumler - og man vil aldri oppleve noe slikt som høstens virreveps, som stikker for et godt ord.

Det er også en utbredt misforståelse, at humlene flyr på tross av naturens lover - humlenes vekt sammen med vingenes størrelse og slagfrekvens skulle ifølge noen tåper tilsi at de ikke burde kunne lette fra bakken. Vel, det samme kan man for så vidt si om helikoptere. Ser man "Humlens Flukt" (Rimskij-Korsakov ca 1900 :-D) i meget sakte film, ser man at vingene beveger seg nærmest i åttetall. Dette gir enorm oppdrift og svært god manøvreringsevne. En humle kan bære sin egen vekt i nektar og pollen, i en egen nektarpose.

Humlene bygger sjelden egne bol, men overtar eller erobrer eksempelvis musebol og fuglereder. Trehumlene går ofte inn i isolasjonen i hus. De isolerer bolet med voks, pollen og annet hensiktsmessig for å holde jevn temperatur, og innreder i larve- og nektarkamre. I motsetning til veps og bier, vokser larvene til i kollektive kamre, og spinner etterhvert en kokong rundt seg for å danne pupper. Tomme kokonger brukes deretter til lagring av nektar - forrådet av nektar er avgjørende for bolets eksistens. Et bol brukes bare én sesong, men nye bol bygges gjerne i umiddelbar nærhet av det gamle, om mulig.

Humlene er på en måte både varmblodige og vekselvarme. En aktiv humle har en indre temperatur på 35-40 grader, og bruker bakkroppen som radiator. En inaktiv humle holder gjerne ca 30 grader - det samme som et gjennomsnittsbol - og varmer seg opp med vibrering av vingene og forbrenning av kroppsfett eller nektar. Denne termostatfunksjonen gjør at man kan oppleve å se humler i lufta i temperaturer ned mot null.

Humlenes seksualliv foregår på høsten. Dronene klekkes senere enn arbeiderne, og svermer gjerne rundt august - dette selvfølgelig avhengig av høyde, temperatur, stedegenhet og den enkelte art. De kan oppsøke dronninger i eller ved bolet, men patruljerer gjerne faste ruter hvor de duftmarkerer. Dette seksuallivet er svært vanskelig å dyneløfte - det foregår gjerne helt oppe i tretoppene.

Den befruktede dronningen, som egentlig er genetisk lik arbeiderne, men oppfødd på spesiell næringsrik dronninggelé, spiser seg så opp i løpet av høsten: går deretter i hi og overvintrer som den eneste av kolonien. Dette er hennes eneste sesong i motsetning til andre årevinger som veps og bier: neste år blir en eller flere hunnlarver utvalgt og fôret opp til nye dronninger.

De første humlene man observerer om våren, er alltid dronninger. De forlater vinterhiet så snart temperaturen tillater det, og snuser opp et nytt bolsted. Disse første humlene er svære, trege og beiter ofte på tidlige planter som gåsunger. Når bolet er etablert, legger hun de første dusin egg, ruger dem og i løpet av et par-tre uker vokser de første arbeiderne til. Deretter trekker dronningen sjeldnere ut av bolet, og konsentrer seg om egglegging. Også arbeiderne kan legge egg, men de blir ikke befruktet, forblir haploide (enkelt sett kromosomer) og utvikler seg til droner utover sommeren, i likhet med ubefruktede egg fra dronningen.


bilde av humler på blåknapp

Det zummer rundt meg, og jeg er betenkt. Zummingen kommer nemlig ikke fra aktive bier og humler, som den burde ha gjort, men fra svært aktive maskiner styrt av kjeledresskledde vesener med hørselsvern - og sannsynligvis vern mot sunn fornuft.

På min vei til faste kontroller på sykehuset, passerer jeg to parkanlegg og går gjennom en kirkegård. Her hersker ikke Guds fred, men kontinuerlig petimetrisk snauklipping. Det virker som om man har misforstått begrepet grønt, og systematisk fjerner alle andre farger fra fellesarealer etter golfbanemodellen. Hvem spiller golf i en park eller på en gravlund?

Nektar og pollen er humler og biers livsgrunnlag. Ettersom slåttemark og blomsterenger erstattes til fordel for “produktivt landbruk” (les: monokultur), har dette livsgrunnlaget skrumpet dramatisk inn. Til en viss grad har veikanter overtatt noe av rollen, men her saltes og sprøytes det. Ingenting kan erstatte friland.

Mangel på pollinering resulterer uvegerlig i dårligere avlinger, noe som selvfølgelig er observert av landbruket. Ergo har man begynt å sette ut humler for å drive frem spesielle planter. På 50-tallet dukket mørk jordhumle opp. Dette er en av de kraftigste og seigeste humleartene, og spesielt egnet til å bestøve tomatplanter. Det er ikke sikkert dette var særlig heldig: denne humlearten har en tendens til å fordrive andre arter. Det beste ville være å ta vare på alle arter.

Her kan vi alle bidra, fra blokkbeboere til skogeiere, ved å plante ut og dyrke humlevennlige planter og blomster. Et par verandakasser i byen kan redde en humlekoloni, og skikkelig rydding etter hogst for å få frem lyng og bærlyng kan redde flere hundre kolonier. En hage eller en park som ikke snauklippes - med særlig omsyn til hvitkløver, rødkløver, blåkoll og jonsokkoll - og har en krok eller flere hvor planter får gro fritt, er et humleparadis.

Ikke alle planter er insektvennlige. Prydplanter er ofte avlet frem for å være mest mulig dekorative, og kan være helt golde; uten både pollen og nektar. Noen kan være direkte giftige. Inneholder nektaren sukkertypen mannose, forstyrres hele fordøyelsesprosessen til både humler og bier. Særlig farlig viser fremmedartene sitkagran og parklind seg å være; her er et sitat fra Humleskolen:

Det mest omfattende tilfellet av massedød som er kjent blant humler og bier, inntraff i juni 2013 på en parkeringsplass i Wilsonville, Oregon i USA. Parkeringsplassen var beplantet nettopp med parklind. Trærne var i tillegg blitt sprøytet med insektmidler noen få dager i forveien. Totalt ble det funnet 50 000 døde bier og humler i området. Trærne ble øyeblikkelig tildekket med tette nett, åtte ulike sprøytemidler ble totalt forbudt og lokalsamfunnet arrangerte en minnestund for de døde insektene.

Generelt er det noen plantefamilier som utmerker seg som humlevennlige. Erteblomstfamilien og korgplantefamilien er i en særstilling, likeså lyng og bærlyng. Mange arter i leppeblomstfamilien og rosefamilien er rene honningkrukker. Tidlig på våren, spesielt viktig for nyvåkne dronninger som skal etablere nye bol, er selje og vier, russeblåstjerne, lavendel og solsikke - en av de mange kurvplantene som er både dekorative og humlevennlige. Sent på høsten utmerker blåknapp seg. I hele vekstsesongen er omtrent samtlige krydderplanter nyttige, og kan dyrkes i blomsterkasser som fx timian, sitrontimian, mynte, peppermynte, oregano og koriander.

:-DKlikk HER for bilder av alle disse plantene, samt humlene. :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D :-D


humledød

De zummer ikke lenger, og jeg er trist. Tidspunktet er midtsommer i fjor, og vi har i flere dager feid opp døde trehumler fra plattingen. Selv om denne sommeren startet ekstremt tidlig, er ikke dette naturlig. De later til å ha mistet både lukte- og navigeringssans, tumler rundt i ørska og ender på ryggen.

Humler har ikke veldig mange naturlige fiender. Edderkoppnett blir for svakt. Svært få fugler snapper humler på grunn av giftbrodden. Mårdyr, rev og spissmus har humler på menyen, om de ikke finner noe bedre. Bjørn og grevling graver opp bol, sannsynligvis pga honningen - så lite det enn måtte være. Verre er det med ymse virus, bakterier og andre encellede organismer, sopp, midd og rundormer, som infiserer og snylter på både den enkelte humle og selve bolet. Men den verste fienden er nok mennesket.

Mennesket har i moderne tid forvaltet naturen på en selvdestruktiv måte, blindt for alt annet enn kortsiktig økonomisk vinning. Således hogges, slås, klippes og høstes det over en lav sko. Monokulturer etableres uten tanke på at man rett og slett utarmer naturen, og dette forårsaker enorme arealforandringer som er en katastrofe både for humler og biers habitat.

I særstilling står overdreven bruk av kunstgjødsel og sprøyting. Dette er kjemisk voldtekt av naturen. Særlig neonikotinoider påvirker orienteringsevne og dronningproduksjon, men de er også i søkelyset for å forstyrre det vanvittig kompliserte navigasjonssystemet både bier og humler besitter.

Disse insektene løser nemlig “Handelsreisendes problem” rett ut av boksen. Dette går ut på å finne den mest rasjonelle veien mellom en rekke destinasjoner, en oppgave som kan ta superdatamaskiner flere dager. Humler og bier finner ut dette instinktivt - hvordan er det foreløpig ingen som har funnet ut - så lenge de ikke er omtåket av kjemikalier. Jeg har en stygg mistanke til at det var dette som forårsaket den massive humledøden i fjor.


Jeg anklager:


Jeg oppfordrer:


P.J.Sloane skrev på sekstitallet “Eve of Destruction”, og rufsevokalisten Barry McGuire udødeliggjorde den. Sloane har tidligere oppdatert teksten; på sine eldre dager kunne han kanskje gjøre den dagsaktuell med en innledning fx “Our Mother World is now dilated • while agriculture's underpollinated [...]”

Cogito ergo sum (Descartes:"Jeg tenker, altså ér jeg"). Zumma zummarum vil jeg heller si det slik: vi må tenke, ellers er vi plutselig ikke lenger. Og dette gjelder all natur- og miljøvern, ikke bare humler.

Dette er skrevet på et tidspunkt da våre lodne velgjørere er i ferd med å pakke sammen for sesongen. En og annen zummer fortsatt rundt; kanskje en arbeider i gang med sin siste oppgave, men mest trolig en dronning i ferd med å samle vinteropplag. Det kommer en påminnelse om dette til våren; tro meg!


10.9.2015  vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif