gå til topp
gå til index
gå til bunn
staple_l.gif
 
staple_r.gif

Rom 808

ink & pen

Slett 04:30 som vanlig, åpnet jeg døren til mitt rom 808 på Det Norske Radiumhospitals avdeling A8, for å få tak i morgenkaffen. Jeg visste Grete hadde den klar; hun var etterhvert blitt vant til at enkelte mennesker ikke sover til langt utpå formiddagsskiftet.


I gangen møtte jeg to portører som trakk på en seng fra naborommet, med en skapning koblet til oksygenmaske. Ingen infusjon. Rommet hadde vært isolert siden før jeg kom inn én måned i forveien, og jeg vet ikke engang hvilket kjønn det var snakk om. Sannsynligvis en mann. Slik gjør man når vitenskapen har gitt alt og tapt: man overfører objektet til Ullevål så diskret som mulig.

Dette var en vemmelig morgen. Grete kom inn på kjøkkenet, satte seg ned og sa absolutt ingenting. Det var jo heller ikke nødvendig. Med hennes erfaring har hun sett slikt tidligere. Men uten videre ga hun meg en klem, idet det pep i callingen, og hun måtte avsted for å assistere en eller annen. Slik er det på A8. Sengeposten er full av folk tilkoplet pumper og slanger.

I oktober i fjor fikk jeg bekreftet diagnose aggressivt lymfom non-Hodgkins på B-cellene. At jeg hadde kreft, visste jeg et halvt år i forveien på ren intuisjon. Jeg regnet med at jeg hadde gått med det så lenge at det var full spredning, og at sommeren 2014 var min siste. Ergo lagde jeg min bucket list, fulgte den og sa ikke et ord til noen. I oktober var jeg så ille at jeg ble hasteinnlagt på BSS med mistanke om akutt kolitt. Jeg gikk til sykehuset medbringende min laptop, 2 bind Knut Fægri "Norges planter" og en CRP på nesten 900. I etterkant har jeg fått vite at med slike blodverdier er man i hvert fall ikke oppegående.

Diagnosen forelå etter 3 dager. De nappet ut umiddelbart en kjertel fra halsen som hadde vokst til omtrent et egg, sendte inn prøver med ønske om hastesvar, og fikk det. Jeg ble deretter i hui og hast overført til Det Norske Radiumhospital. Jeg rakk bare hjemom for å vanne blomstene og skifte sokker.

Jeg hadde fått valget mellom en dempende behandlig eller høydose. Prøvene viste etterhvert at jeg merkelig nok har fysikk som en trettiåring. Overlege Geir Andersen ga meg beskjed, en sen aften rett før han gikk hjem antageligvis, om at benmargen ikke var affisert. Jeg hadde tenkt helt motsatt, og begynte faktisk å gråte. Jeg har aldri sett for meg avslutningen av livet visnende på en madrass. Andersen sa at "da går vi for seier, Narve".

Jeg har deretter gått gjennom "CHOP 14", en cellegiftbehandling som høvler ned lymfomene til et nivå den fundamentale høydosebehandlingen skal kunne ta rotta på. I mitt tilfelle den såkalte "BEAM". Den tar rotta på det meste, og noen ganger også pasienten. Noe som altså tydeligvis skjedde med pasienten på rom 807.

Jeg ble innlagt for denne avsluttende behandlingen i februar, med utsikter om mulig utskrivelse i begynnelsen av mai. Jeg har i skrivende stund vært hjemme siden før påske. Jeg hoppet av operasjonsbordet en mandag ... for å få fjernet HemoStarkatétet som hadde hengt i brystet i et par måneder ... slett 12:00 og satte meg på Helsekspressen hjem slett 13:30. Stinga tok jeg selv.

Jeg tok et par mennesker i handa før jeg dro. Ett spesielt menneske klemte jeg så grundig at jeg håper hun ikke ble sykemeldt. Heretter skal alle som får rom 808 på Radiumhospitalet helbredes. Jeg har satt igjen spor der, som ikke kan vaskes bort med klorhexidrin.

Jeg takker den vitenskap og mannskap som bekjemper kreft. Det er en diffus sykdom ingen av oss er beskyttet mot. Jeg vant duellen mot mannen med ljåen, men mange er ikke så kvikke med revolveren. Veldig mange mennesker må gi tapt på grunn av dumme leger og feil behandling. Jeg var så utsøkt heldig, at jeg fikk det beste som finnes. Legene Arne Kolstad, Aleksander Fosså, Hilde Fiskvik og Victoria Simensen, samt Arne Berg ved BSS onkologiske, står rimelig høyt i kurs. Og hele radiumhospitalet fra eldste til yngste bygg. Jeg vil ikke ramse opp alle navn. Det vil spise opp for mye database.

De mest fremragende her, er de som lusker rundt i hvite klær, og sørger for hver enkelt pasient. Uerfaren med sykehus som jeg var - jeg hadde faktisk før dette lymfomtøyset oppsto *aldri* vært syk - har jeg oppfattet sykepleierstanden som rompevaskere og lakenskiftere. Med unntak for den psykiatriske sykepleien, som jeg heldigvis til dags dato har unngått. Jeg har tatt like feil som Siv Jensen, da hun valgte politikk som karriére.

A8 har fordelt sine ansatte på team, og har spesielle "kjøkkenpleiere" - det er under cellegiftbehandling særdeles viktig at kroppen får tilført alle nødvendige stoffer gjennom fordøyelsen, ikke bare gjennom medikamenter - og avdelingen har åpenbart spesielle "trivselspleiere", som følger opp heller håpløse tilfeller. Jeg registrerte spesielt en jente på knappe 20 år, som satt limt på et par eldre kasus. Til og med jeg fikk "heisan, åssen gåre?" i korridoren. Med trillestativ, 2 pumper i aksjon og 8 poser i toppen av stativet er det vanskelig å si at livet er herlig, men jeg gikk og gikk korridoren opp og ned, og stakk innom kjøkkenet (den såkalte "kilden") for å krangle med noen. Og der satt ofte denne jenta, travelt opptatt med å hygge folk som ikke hadde hverken matlyst eller livslyst lenger.

Mitt tilfelle var ikke håpløst. Min innstilling var å bli frisk igjen fort som faen, og dermed hadde jeg alle avdeling åttes sykepleiere i ryggen. Ved første gangs innleggelse, ble jeg tatt hand om (og det var nødvendig; jeg har aldri vært så langt nede) av Eva Britt, som skrev en rapport jeg i etterkant må smile av ... jeg må ha virket nærmest suicidal med et håp om lys i enden av tunellen. Hun satt hos meg gjennom hele den første kuren. Jeg så henne sjelden igjen før jeg slapp ut av karantene og fikk epikrisen; da var hun der sammen med overlegen for en debriefing. I mellomtiden, gjennom 6 måneder og flere innleggelser, hadde jeg 3 faste sykepleiere, såvidt mulig, gjennom de gangene jeg var innlagt (jeg hadde heldigvis perioder jeg kunne være hjemme). Hanne, Sissel og Trine fulgte meg gjennom hele løpet, og hva *de* ikke vet om min kropp, vet jeg ikke selv. De vet til og med at jeg snek meg ut med sengeheisen for å røyke.

Den siste dagen ... da hadde jeg siden karantenen spasert rundt som dekorativ, med oppgave å demonstrere et vellykket produkt fra Det norske Radiumhospital ... kom en sykepleierstudent med et ønske om å få følge meg gjennom demonteringen av det blodkatétet som hadde hengt i brystet noen måneder. Selvfølgelig; det skulle bare mangle. Hun hadde hatt oppsyn og ført journal siden jeg kom ut av karantenen med en forsvarlig mengde hvite blodlegemer i aksjon. Tiden var knapp: jeg skulle hjem med Helsekspressen, punktum. Mine siste timer (forhåpentligvis) på radiumen ble dermed tilbrakt med en laaaang livshistorie, laaaange korridorer med en åpenbart lite åndelig utrustet portør som på liv og død skulle ha med seg senga selv om jeg var høyst oppegående, og en student som altså fikk se blod. Mitt blod. Som er av samme type som hennes, fikk jeg vite : A Rhesus negativ. Jeg rakk bussen; såvidt. Disse siste timene på radiumen glemmer jeg aldri ... fordi jeg fikk dette følget av en nysgjerrig student, med tydelige forutsetninger for dette spesielle yrket.

Ikke alle kler hvite klær, men noen kler det bedre enn andre. Jeg kunne aldri vært sykepleier; jeg hadde blitt sprudlende gal. Jeg har alltid forstått maskiner bedre enn mennesker, og ord bedre enn tanker.

Jeg har altså nå overlevd den verste kjemiske julinga man våger å gi et menneske. Behandlingen må ha kostet mange millioner, i medikamenter, administrasjon, kompetanse og ren sengeplass. Var det verdt det? I et annet samfunn enn Norge hadde jeg sannsynligvis gått i krematoriet før jul. Jeg kvitterer for livet ved å velsigne rom 808 og alle som går ut og inn der, fra vaskehjelp til overlege. De er uerstattelige. Pasienten er også uerstattelig, noe som ikke går disse hvitkledde hus forbi.

 

April 2015 vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif