Det er få ting som er mer apetittvekkende enn duften av nybakst; det være seg både brød og kaker. Aromaen damper ut av en ovnsdør på gløtt, kiler i neseborene og tennene begynner å løpe i vann ...
... om det ikke ble svidd, da.
Jeg er ingen baker. Jeg har ingen lidenskap for å kline med deig, elte, kjevle og herje. Jeg er dessuten glutenintolerant, og skal ikke ha for mye av slikt. Men det var denne duften da ...
Kan det være den som har gjort menneskeheten avhengig av et fåtall gressarter, som er plundrete både å dyrke og behandle, ikke er spesielt næringsrike og dessuten direkte tilbakestående smaksmessig i forhold til en masse annet snadder som vokser og gror overalt? Noe må det jo være, siden hele kloden er på trynet etter korn.
Helt fra jeg var liten, foretrakk jeg havregryn og melk, puffet ris og melk og corn flakes framfor blingser. I arbeidslivet har jeg vært innbitt motstander av svette matpakker; jeg tok heller med en pølsesnabb, kalde poteter, kålrotskiver ... eller en lapskausboks, ofte fortært i kald tilstand. Fiskeboller, som er best i kald tilstand. Alt for å unngå de forbannede brødskivene.
I en alder av oppunder seksti, måtte jeg gjennom en mengde prøver i forbindelse med en kreftbehandling, og dette avslørte glutenintoleranse. Altså intoleranse, ikke allergi. Da hadde jeg vært dau forlengst. Det var en aha!-opplevelse. Det forklarte sannsynligvis kolikk og ustabil mage i oppveksten, for brød og kaker ble det tross alt en del av. Det forklarte min hang til varm mat, som har vedvart opp i pensjonens alder. Og det forklarer hvorfor jeg får brumlemage når jeg for ofte går i den nederste skuffen på kjøkkenet. Det har vært en innebygd iindikator i hjernen, programmert fra naturens side, som har sendt varselsignaler hver gang jeg har tenkt på noe som inneholder dette proteinet ...
Men jeg kjører altså i meg NOE brødmat. Er det denne duften som har gjort meg til "baker"?
Nei. Jeg er blitt "baker" i ren nødverge. Jeg avskyr industrimat, og jeg nekter å betale femtilappen for det fuskverket som tyter ut av eltemaskinene på dagens bakerier. Jo mer fusk, dess dyrere. Fuglemat, sagflis og grus blir bøttet inn i den arme deigmassen, og sørger for at norske tarmer skures og skrubbes hver dag. Er det noe rart at tarmkreft forekommer stadig hyppigere? DEN tanken har aldri falt inn hos helsemafiaen.
Da den katolske prest, professor og helseforkjemper Sebastian Anton Kneipp (1821–1897) på 1890-tallet tok HELE kornet i bruk og lanserte sitt velkjente brød, gjorde han folket en bjørnetjeneste. Han tok ikke i betraktning at framtida skulle gå til ytterligheter som å bruke rene slaggprodukter for å øke profitten i helsens navn. Han ante vel heller ikke, at noen skulle videreutvikle hans hjertebrød med en stekemetode som krever kappsag for å få seg et måltid.
Jeg bodde flere år i Egypt. Der var hvetemelets kvalitet og pris regulert av staten, slik at ALLE skulle ha råd til det, om de så bare feide fortau til livets opphold. Dersom en baker/selger ble knepet i fusk, ble han grisebanket uten at noe politi brøy seg, og ved gjentatte overtredelser tok myndighetene selv affære. Delinkventen kunne rett og slett forsvinne. 16 timers straffarbeid daglig under ørkensola, er i realiteten dødsstraff.
I den elleville gallerlandsbyen til René Goscinny (1926–1977) og tegneren Albert Uderzo (1927–2020), er det i samtlige tegneserier beskrevet en mengde måltider. En rekke yrker har fått sine ikoniske skikkelser, men verden så aldri noen Eltix. Uderzo kunne sannsynligvis tegne brød. Han gjorde det bare ikke ...
Nok tøys. Nå til verket.
INGREDIENSER: Så få som mulig 
jeg ser ingen grunn til å gjøre ting vanskelig, men det hender jeg varierer etter humør. Det er utrolig mye rart man kan dytte i brød, som nevnt ovenfor. Greit, så lenge man gjør det selv og vet hva det er. Dette er basen for mine 2 like former på 2 liter:
Jeg har alltid tørrgjær liggende, men visste du at gjær kan fryses? Gjær er en primitiv, men hardfør sopp som i hvert fall overlever et halvt år nedfrosset. På mitt hjemsted er det tydeligvis ikke mange som baker, for med jevne mellomrom kommer nesten hele esken på 40% pga dato ... snapp! Rett i Philips'n. Tar så etter behov 1 for 1, legger i et halvlitermål, strør sukker over og fyller opp med vann. Etter en times tid ser jeg det bobler. Rører rundt, og ready for action.
Jeg må først få lov til å skryte av min "Cajun Classic Deutch Oval", som de kalles i dag, laget av Le Creuset i lett modifiserte utgaver - lokkene har fått varmeisolerte knotter i stedet for støpt handtak. Det kan være Le Creuset som i sin tid laget denne også; jeg kjenner ikke konsernets historie, og eneste identifikasjon er at det på lokket er innstøpt "HOLLAND 16". Jeg tenkte aldri på å spørre hvor den kom fra før det var for sent. Jeg har en mistanke om at det er en bryllupsgave, og da snakker vi andre verdenskrig ... heller ikke umulig den første, for den kan stamme tilbake til min mors opphav i Sverige.
Denne har aldri vært utsatt for såpe innvendig, bare kokt ut og av og til skrubbet, deretter innsatt med olje eller matfett. Den er utvendig emaljert, og DEN emaljen tåler det meste.
Jeg har en rund lillesøster, anskaffet på grunn av likheten, fra bruktsjappa til "dyngedronninga" i Drammen. Den er emaljert innvendig. Emaljen har krakellert, og pøsen fungerer i dag som potetkjele, punktum.
Hollenderen brukes til omtrent alt, mens min mor bare brukte den til hel fugl, hel steik, og i senere år "gryter". For meg er den også suppekjele, wokpanne OG altså bakstebolle. Den avrundede formen i bunnen er perfekt for eltekroker, og tyngden (4 kg) gjør den stabil.
Hver gang jeg bruker den, og det er omtrent daglig, raser minner fra "Vestereng" gjennom hodet, og noe pipler frem i øyekrokene. Denne gryta er det kjæreste jeg har, etter katta.
Her er alt gjort klart. Ingredienser er blandet og eltet i Hollenderen. Med en Coline mixmaster fra Claser'n. Inntil forrige året brukte jeg min nedarvede Electrolux fra EPA i Karlstad, Sverige, 1963.
Pokker at ting bare varer i 60 år
Formene er smurt med noen dråper raps/solsikkeolje og en papirfille, og står klare. Lokket settes på kjelen lunt nede i kummen. Førsteheving tar rundt en time. Det gjør ikke noe om du glemmer bort litt, men setter deigen seg fast i lokket, blir det bannskap og skraping.
Hollenderen er snudd på hodet, og innholdet landet i et bed av hvetemel. Heretter knas og eltes deigen til den er klebrig, men ikke klissete, og minst mulig ligger igjen på "bakefjøla", som rett og slett er komfyrtoppen. Det er verdens beste sted for utbaking; bare husk å slå av alle plater, humre ...
Dette er et løp vi alle kan gjennomføre, om vi vil og ønsker. Premien er basiskost etter EGEN smak og EGET behov, ikke matindustriens.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
