Et liv levd gjennom data
I 1994 skjedde det mest destruktive i jordas historie, etter utryddelsen av dinosaurene. Veien lå klar for intelligente skapninger å utvikle seg. Vår Herre - om Hen finnes - fant det for godt å sette sine skapninger på prøve. Og vi feilet.
I disse nye tiders morgen, var jeg entusiastisk. Jeg så det vidunderlige i mulighetene til å utveksle erfaringer over globale grenser. Hva jeg IKKE så i min entusiasme, var at en god del av disse erfaringene var direkte destruktive. Det mest viktige i menneskenes historie - det skriftlige - fløt fra "a b c" til "1 0", og uhyggelig fort gjort til gjenstand for iboende latskaps hang til å bli rik og fet uten hensyn til andre enn seg selv. Dette er internett i et nøtteskall. Jeg fant utviklingen truende allerede ved tusenårsskiftet, og jeg har påpekt det grunnleggende ødeleggende siden jeg opprettet mitt nettsted i 2002. Forgjeves, seff. Latskapen vinner alltid. Hjulet skulle aldri vært "funnet opp" eller "utviklet". Hvorfor kom vi i det hele tatt ned fra trærne? I dag finner jo ikke folk frem uten GPS, og finner livet meningsløst om de ikke får streamet noe bedøvende fra nett, og får fremtiden gruslagt uten [n] mastergrader i det utrolige univers som kalles digital utvikling. Hva KOMMENDE generasjoner skal ta seg til med slik arv i ballasten, er noe som svært få orker å tenke over, og dermed lar være. Det er et eksistensielt spørsmål, og denslags gjør vondt.
I lang tid har jeg ruget over et tekstdokument, som setter mine tanker omkring dette på plass. Allerede i 2002 skrev jeg en epistel om vandring i natt og tåke "I ly av høstmørket", om å være til stede. Jeg har også beskrevet et forelsket par som gikk forbi en utlagt hundrelapp på gangveien, hand i hand med nesa i hver sin mobil. Jeg har fulgt internett og mobilnett siden det var mulig ... i mitt liv i Egypt var det døden å drive fornuftig butikk uten mobiloppkobling, og i urlandet Norge satt jeg på Arpanet via Televerkets oppkobling "Oslonett" over modém: tikk tikk tikk tikk ... mitt nettalias 'khawaga' er gjennom dette sporbart tilbake til Usenet. Det er godt over tretti år gammelt. Jeg har dermed en masse å si om utviklingen. FOR mye, fordi jeg blir tydeligvis aldri ferdig med dette tekstdokumentet. Faren er, at jeg går ut av tiden før det lagres for endelig siste gang. Jeg er, tross alt, godt over sytti.
Underveis i en endeløs research, kom jeg over et par kronikker skrevet av Arne Liaklev. Det er en mann jeg ikke vil debattere med, av helsemessige årsaker. Min gamle lege ga meg forbud mot å hisse meg opp grunnet lavt blodtrykk og tydelig svake arterievegger i hodet. Jeg er tidvis helt på bølgelengde med mannens åpenbare klarsyn, mens jeg er fortvilet over den gjengen han omgir seg med politisk. Det får nå så være. Jeg har rippet disse kronikkene uten blygsel, fordi statskanalen aldri betaler for ytringer - de gidder jo ikke engang trykke det for evigheten; bare vippe det opp i skyene - og da gidder ikke jeg betale noe, heller. Her får det stå så lenge jeg puster, uten redaksjonell mishandling.
Takk for oppmerksomheten ned hit, og velkommen videre. Det KAN hende jeg får ferdig det derre elendige tekstdokumentet, men foreløpig lar jeg Liaklev si noe jeg selv ville ha sagt, og som jeg forlanger at folk tar til etterretning, av hensyn til kommende (?) generasjoner.
En generasjon kløner
Et barn blir ikke robust av at vi forteller det at det er robust. Det må erfare at det tåler noe. For komfort er en elendig lærer.
Virkeligheten er bedre.
Terreng er blitt avansert motorikk.
Mennesket brukte noen hundre tusen år på å bli terrenggående; på å utvikle evnen til å bevege seg gjennom skog, over fjell, myr, snø og stein.
Så ga vi det nettbrett.
Nå faller barn på flatmark.
Jeg vokste opp på 1970- og 1980-tallet, da barn kunne forsvinne ut døra uten GPS-sporing og komme tilbake når de ble sultne. Vi syklet, svømte, gikk på ski, klatret i trær, fyrte bål og utforsket skog og bekker uten at foreldrene fulgte etter med risikoanalyse og førstehjelpsskrin.
De hadde en revolusjonerende oppdragelsesmetode: De holdt på med sitt. Vi holdt på med vårt.
En pinne kunne holde et barn sysselsatt overraskende lenge. Den krevde riktignok fantasi og manglet USB-port.
Vi vokste opp med et enklere sporingssystem: «Kom hjem til middag.»
Poenget er ikke å gjeninnføre 1978. Barn skal beskyttes mot reelle farer. Men det er forskjell på fare og risiko – og på omsorg og overbeskyttelse.
Vi må tørre å slippe barna av syne, la dem snuble inn i skogen med kniv i beltet, utforske bekken og klatre i trær uten at en voksen står nedenfor og projiserer sin egen angst opp i treet.
Foreldre skal være trygge voksne. Ikke barnas personlige sikkerhetstjeneste.
I dag vokser barn opp i et standardisert forløp. Barnehage, skole, SFO, leksehjelp, fotballtrening, kulturskole og organisert aktivitet.
Timeplanen er lagt. Transporten ordnet. Risikoen vurdert. Hjelmen festet. Matpakken smurt. Mobilen ladet. Barnet sporet.
Vi vil beskytte barna mot verden.
Så blir vi overrasket når verden blir vanskelig å håndtere.
Et skrubbsår er ikke et traume. Kulde er ikke omsorgssvikt. Kjedsomhet er ikke en diagnose. Å tape er ikke en krenkelse.
Tidlig motorisk utvikling handler også om langt mer enn muskler.
Hjernen bygges mens barnet løper, faller, klatrer, balanserer, fryser, lukter, lytter og finner veien gjennom verden.
Barn som beveger seg fritt i variert terreng får et motorisk og nevrologisk fundament senere ferdigheter bygger videre på. Hjernen forblir plastisk, men barndommen kan ikke settes på pause og tas igjen på et kveldskurs som 25-åring.
Noen utviklingsmuligheter har bedre åpningstider enn andre. Naturen er en fremragende lærer fordi den fullstendig mangler pedagogisk utdannelse. Steinen er glatt. Bekken er kald. Snøen er tung. Bålet slukker hvis du gjør det feil.
Virkeligheten er påfallende analog. Den gir umiddelbar tilbakemelding. Du faller, fryser, blir sliten og prøver igjen. Etter hvert lærer kroppen det hodet ikke kunne lese seg til.
Beskytter vi barn mot stadig mer motstand, risiko og ubehag, risikerer vi å oppdra drivhusplanter i stedet for terrenggående unger: velstelte så lenge omgivelsene er regulert, men dårligere rustet når livet plutselig blåser fra siden.
Og når barna ikke fungerer optimalt i samfunnet vi voksne har konstruert, skjer noe interessant.
Vi begynner å lete etter feilen i barnet.
Uro. Konsentrasjonsproblemer. Stress. Manglende utholdenhet. Vi undersøker individet, kategoriserer symptomet og spør hva som er galt.
Noen ganger burde spørsmålet gå motsatt vei: Hva om barnet reagerer normalt på et samfunn som er blitt unormalt for barn?
Deretter individualiserer vi problemene.
Et dysfunksjonelt samfunn kan produsere symptomer hos helt funksjonelle barn.
Fra barnehagen til universitetet følger stadig flere et standardisert forløp gjennom en polstret virkelighet. Risikoen, kulden, mørket, avstanden, ventingen og motstanden holdes på trygg avstand.
Så møter mennesket noe som ikke sto på timeplanen: Livet.
Vi har utviklet en antifysisk sivilisasjon.
Heisen fjerner trappen. Bilen fjerner avstanden. GPS-en fjerner orienteringen. Skjermen fjerner kjedsomheten. Curlingforeldrene fjerner motgangen.
Vi fjerner systematisk alt som krever noe av mennesket og undrer oss over at mennesket tåler mindre.
Det kan også kalles sivilisatorisk forfall: svekket fysikk, kognitiv svikt og tap av grunnleggende funksjoner, der stadig flere menneskelige ferdigheter settes ut av spill.
Før eller siden blir du våt, kald, sliten og redd. Du går deg bort. Du mislykkes. Batteriet dør. GPS-en tar feil. KI dikter. Uten hjelm, algoritme og ladeledning.
NRK 15. november 2026.
Hoder på tomgang
En lærer mottok en bekymringsmelding fra et foreldrepar. Han mente foreldrene overdrev og svarte at dette var «å skyte spurv med kanoner».
Det skulle han ikke ha gjort.
Foreldrene reagerte med vantro. Hvordan kunne en lærer beskylde dem for å plage og avlive småfugler med kanon?
Et alminnelig norsk uttrykk var blitt oppfattet som en anklage om dyremishandling. Det sier kanskje mer om tilstanden i kongeriket enn lærerens formulering.
Hva kan vi egentlig?
Nord for Sinsenkrysset blir geografien fort tåkete. Vardø, Hammerfest og Kirkenes ligger et sted der oppe i nord.
I Norge har vi aldri vært høyere utdannet. I 2025 ble det uteksaminert rekordmange masterkandidater i Norge.
Det er ikke alltid like lett å merke.
Jeg misliker mennesker som marsjerer i takt og roper hurra uten å vite hvorfor, og bunadskledde nordmenn som feirer Grunnloven uten å vite særlig mye om den.
På 17. mai pusser vi sølvet, heiser flagget – made in China – og feirer friheten, demokratiet og fedrelandet. Vi kan bruke 50.000 kroner på en bunad og fem sekunder på å google hvorfor vi har den på.
For hva skjedde egentlig i 1814? Grunnloven. Eidsvoll. Og så var det svenskene. 1905 var også viktig. Og 9. april var definitivt noe med krigen.
Vi trenger ikke vite hvor Vardø ligger; GPS-en vet det. Vi trenger ikke huske telefonnumre; mobilen gjør det. Kalkulatoren regner, autokorrekturen staver og Google husker.
Og nå trenger vi snart ikke å skrive heller. KI gjør det.
Språket følger altså samme utvikling. «Ugler i mosen» krever ingen ugler. Den som «møter veggen», trenger sjelden ambulanse, og har noen «en høne å plukke med deg», behøver ikke Mattilsynet varsles.
Metaforen krever språk. Ironien krever kontekst. Satiren krever at ordene ikke alltid tas bokstavelig. Det begynner å bli mye forlangt.
Snart bør NRK merke Ytring:
ADVARSEL: Teksten kan inneholde ironi, metaforer og andre formuleringer som krever forkunnskaper.
Tallene er mindre morsomme. Nylig fikk vi vite at over 30 prosent av 10.-klassinger verken kan lese eller regne skikkelig.
Vi mangler ikke pedagoger, psykologer, strategier, kartlegginger, nettbrett eller 370 sider lange rapporter om hvorfor ungene ikke leser.
Vi mangler etter hvert unger som leser godt.
Det er sikkert et samordningsproblem. Vi har brukt tjue år på å reformere skolen når det er samfunnet som trenger spesialundervisning.
For det er ikke bare lesingen som butter.
Livet er kvalitetssikret. Barndommen har fått HMS-system.
Snart må vi arrangere kurs hvor barna lærer å finne på noe selv, med læringsmål, veileder og påmelding i appen.
Vi har også avskaffet en annen viktig del av barndommen: ingenting. Før var kjedsomhet et problem barnet måtte løse. Nå løser Silicon Valley det.
Vi har aldri hatt mer kunnskap tilgjengelig og aldri mindre grunn til å ha den i hodet.
Det kalles fremskritt.
Vi har faktisk alle godt av å gå på trynet en gang iblant.
Det er ikke spesielt pedagogisk formulert, men livet er heller ikke spesielt pedagogisk. Alt i beste mening.
Men mestring kan ikke gis til et barn. Den må erobres.
«Learning by doing» innebærer dessverre 'doing'. Du lærer ikke balanse av en instruksjonsvideo, men ved å balansere og falle. Du lærer ikke risikovurdering ved å fjerne risikoen. Eller å lese uten motstand og øving.
Vi lærer barn og voksne «kritisk tenkning» som om det var en app man kunne installere.
Du må vite noe før du kan tvile på noe. Du kan ikke avsløre historieløs propaganda uten historie eller forstå et angrep på demokratiet uten å forstå demokratiet.
Kritisk tenkning uten kunnskap er bare en mening med god selvtillit.
For hva skjer når maskinene ikke bare husker, regner og orienterer for oss, men begynner å formulere selve tankene? Vi har brukt enorme ressurser på KI – kunstig intelligens.
Kanskje tiden er inne for å bekymre seg litt mer for NI – naturlig intelligens.
Evnen til å lese og huske. Forstå og tvile. Skille kunnskap fra påstand, argument fra propaganda og sannhet fra det som bare ser sant ut. Evnen til å holde fast ved en vanskelig tanke lenge nok til at den faktisk blir vår egen.
Det er langsomt.
Ineffektivt.
Og forferdelig gammeldags.
Men et demokrati består til syvende og sist ikke av smarttelefoner, algoritmer eller kunstig intelligens.
Det består av mennesker som er i stand til å tenke selv.
Analfabeten 2.0: Han kan lese, men ikke nødvendigvis forstå. Søke, men ikke vurdere. Navigere, men ikke orientere seg. Han vet ingenting. Men han vet hvor han kan finne det.
Alt rundt oss blir smartere.
Nå venter vi bare på mennesket.
Kanskje burde læreren ha valgt et enklere uttrykk. Ikke fordi han tok feil, men fordi «å skyte spurv med kanoner» tydeligvis krever mer allmennkunnskap enn man lenger kan ta for gitt.
Heldigvis kom ingen spurver til skade.
NRK 3. oktober 2026.
Jeg kunne ha gjort det enklere for meg selv, ved å skrible ned noe intetsigende og rett og slett linket til originalartiklene. At jeg ikke gjør det, kommer av min typografiske avsky mot de rådende redigeringsprogrammer, som behandler hver setning som eget avsnitt, gir skyhøy linjeavstand og gjerne også plasserer unoter midt i teksten, som "LES OGSÅ ..." - noe som rett og slett ødelegger konteksten, forstyrrer konsentrasjonen og forvirrer leseren. Det er SLETTES ikke rart at leseferdighetene svekkes, når samtlige nettpublikasjoner styres av klikkhoring og hyper som ødelegger det viktigste i alt som er skrevet ... selve innholdet.
22.11.2026