Menneskenes tannsett tilsier at vi fra naturens side er utrustet for blandingskost. Jeg stoler på naturen, og regner meg blant de omnifage. Likeså lytter jeg til min egen mage, og regner med at den gir signaler til det som er igjen av hjernen min om hva jeg trenger av mat. Jeg spiser med andre ord det jeg har lyst på, hvis mulig.
Det merkelige er at jeg stort sett har lyst på ting som regnes for sunt, og ikke kan fordra kost som bare inneholder såkalte tomme kalorier. Nåvel, enkelte unntak finnes. Det hender det oppstår signaler som: "Der er en pub. Du trenger en øl". Eller "Nå er det varmt. Du trenger en softis". Dette er falske positiver, som skyldes feil syntax i BUI (Body User Interface). Men jeg har besynderlig lave kolestrolverdier til tross for stort konsum av både egg og kaffe, og min lege har oppfordret meg til å bruke salt (!), fordi jeg har tildels truende lavt blodtrykk.
Om tenner og vitenskap tilsier blandingskost, har jeg en aversjon mot å spise nære slektninger. Jeg holder meg gjerne til fjørkre, fisk og saker og ting fra planteriket, men som i alt annet, er jeg ingen fanatiker. Jeg både slakter, stykker, tilbereder og spiser rødt kjøtt, med glede - men jeg begrenser det. Egentlig begrenser det seg selv: skikkelig godt kjøtt koster jo bokstavelig talt flesk ...
Enkelte "oppskrifter" kan virke noe snodige. Jeg har aldri brukt kokebøker; min oppfatning av kokkelering er at det skal være uhøytidelig og stort sett preget av hva man har for hånden. Oppskrifter skal etter min mening bare være veiledende, gi et inntrykk av det ferdige resultatet og gi spillerom for improvisasjon.
Når jeg av og til angir kryddermål, ta det bokstavelig talt med en klype salt. Jeg har røyket Tiedemann Rød i førti år, jeg spiser hvitløk som drops, vanlig løk som epler og bestiller alltid "vindaloo" på indiske restauranter - i den utstrekning jeg besøker slike. Derimot bruker jeg sjelden salt, som med fordel kan tilsettes i etterkant. Jeg går heller for soyasaus eller MSG - monosodiumglutamat - som fremhever råvarenes egen smak.
Jeg er fanatisk tilhenger av belgfrukter og bønner. Jeg har stor affinitet til skjermplanter og korsblomster. Jeg har liten tro på søtviere, og er meget glad i hva jeg finner rundt omkring til alle årstider. Jeg går med nesa i bakken, og rasker med meg skvallerkål tidlig om våren, og traktkantarell når frosten setter inn. Jeg sanker einerbær og rognebær etter første frostnatt, tygger drøv gjennom vinteren og venter på at det skal sprette opp mer neste vår.
Jeg er ingen svoren tilhenger av noe bestemt kjøkken, jeg har ruslet litt rundt i verden og plukket opp litt her og litt der. Uten sammenlikning, føler jeg meg beslektet med nå avdøde slumsekokk Keith Floyd, som tilberedte hva som helst hvor som helst. Én ting hadde vi felles: hat mot surstrømming.
Jeg er definitivt ingen tilhenger av hyper innen kosthold, om de kommer fra såkalt vitenskapelig hold eller obskure guruer som har sett lyset (de har som oftest sett lyset i enden av sin egen bankkonto). Et enkelt kosthold basert på mest mulig rene råvarer og variasjon borger etter min erfaring for den best mulige helse. Dette forfekter både Hanna Winsnes og Henriette Schønberg Erken i sine klassiske kokebøker.
En del av slike ikoners utsagn, må ses i tidens tegn. At visse ting skulle skjæres av og "gis til folkene" (Winsnes) må tolkes humoristisk; i dag utnytter man helst alt selv, til beste for alle. Jeg hadde på ungdomsskolen (dvs. rundt 1970) en utrolig kjerring som husstellærerinne. Hun ga anmerkning for å smøre knekkebrødet på feil side (sløsing med smøret), sjekket potetskrellet ("næringen ligger rett under skallet") og forbød all bruk av krydder til alt annet enn kaker (krydder var jo engang "dyrt"). Herregud. På denne tiden, hadde jeg ord på meg for å kunne svi vann ... ikke noe rart, med slike troll som lærere. Det er mange år siden jeg hadde poder i skolen nå, men ingen av disse opplevde slike skrekkøgler. Matlaging burde komme av seg selv i hjem hvor ikke all mat kommer fra Stabburet, Frionor eller nærmeste catering/kebabsjappe.
Noe av min matlaging er preget av søta bror, særlig julematen. Min mor var svensk, og selv om jeg dessverre svært sent ble innviet i hennes hemmeligheter, har jeg tatt endel av dette og flettet det sammen med egen erfaring. Mat er nemlig moro, det er jævlig moro. Særlig når du ikke bare får til noe spiselig, men noe som du husker.
"Matkroken" er en rapport fra mitt beskjedne kjøkken. Det inneholder en tradisjonell 4-platers Bauknecht komfyr med dampsirkulasjon ("convection", ikke vanlig i dag, men meget bra til steker), et svært Husquarna kjøleskap hvor alt idiotisk tilleggsutstyr er fjernet både av hensyn til hygiene og tilgjengelig plass, en familiefryser og en mikrobølgeovn. Kjøkkenet er rigget til slik at jeg kan operere alt uten å flytte føttene utover et par kvadratmeter. Rapportene fra dette kjøkken er ikke ment som sannheter, bare et ymt om hvordan man kan lage glad, rimelig og enkel mat.
Epilog: jeg har flyttet to ganger etter at Matkroken ble opprettet. Min kjære Bauknecht døde plate for plate, og da vifta omsider brøt sammen var det slutt. Intet kjøkken uten stekovn! Nå har jeg en Elektrolux med varmevifte og grillelement. Fryseren ble faktisk stjålet (!) ved siste flytting. Da erstattet jeg kjøleskapet med Philips kombiskap. Merkelig nok blir maten den samme ...
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
