Advarsel! Fuscôte

Se godt på vignettbildet, kjære lesere. Særlig dere som har med slakting og matindustrien forøvrig å gjøre. Det avmerkede røde feltet er IKKE entrecôte. Entrecôtekammen er feltet ovenfor, og det er det eneste på forparten av dyret som kan knyttes til begrepet "biff". Det avmerkede feltet er bibringe, og det er suppekjøtt.

Det er vel også hva Olsens kafe brukte til direktør Fiinbecks livrett "sprengt oksebryst med spisskål" i Geo McManus' klassiske tegneserie. Direktøren hadde en hang til simplere steder og simple geskjeftigelser som kortspill, og fikk regelmessig kjevle og husets servise etter seg når han kom hjem. Men nok tullprat; her er det bokstavelig talt blodig alvor. Tegneserier er bare én av mine mange interesser. I disse ulvetider er min altoverskyggende interesse MAT.

Jeg er et rovdyr. Akkurat som min katt, fordøyer jeg dårlig annet enn proteiner. Maskinen min bare er slik. Det blir bråk i matkassa. Grus i kanalene. Rådebank. Som å kjøre Porsche på diesel. Topplokket er tilpasset animalsk drivstoff. Av denne grunn, er jeg pasjonert carnivor. Jeg blåser helsemyndigheter, Gunhild Stordalen, EAT-freakere og andre grasvarper en lang marsj. Jeg beiter ikke. Det får kua gjøre. Den har flere mager. Som ikke lager bråk.

Som en hindu holder jeg kyrne hellig, men av helt andre årsaker. De skal behandles med respekt, både levende og slaktet. Disse firbeinte kjøttlass er Vårherres gave til tobeinte som meg. En annen gave er sauen, men den vil jeg ta for meg i en annen sammenheng, om jeg ikke allerede har gjort det et annet sted (?) ... husker ikke, men her snakker vi altså "mø". Kyr gir meg smør, fløte og ost, som jeg ikke kan leve uten. Selve melka kan kalvene stort sett få beholde; jeg drikker melk bare når jeg er fyllesjuk; i praksis aldri. Huden gir oss møbler, klær og sko ... ingenting syntetisk slår lærsko og lærstøvler. Det som befinner seg innenfor skinnet holder meg i live og godlune. Og ingenting slår entrecôte, som er det saftigste, møreste og mest velsmakende på hele dyret (bortsett fra nyretappen, men den er det ikke mange som vet om). Når det bølles med den, er jeg ikke i godlune lenger. Noe jeg ikke er nå, hva sikkert lesere - som ikke allerede har idiotforklart meg og forlatt nettstedet - har merket seg.

Helstekt entrecôte er helt i toppsjiktet hva kjøttmiddag angår. Tennene løper i vann bare ved tanken på det marmorerte kjøttet som kan tygges på bare gommene, på kryddersmør, dampet rosenkål og gulrøtter, dampede råskrelte poteter med persille ...

Medio juni i år falt jeg for en plastpakket lonse hel entrecôte i "ferskvaredisken" til min nærbutikk. Jeg satte gåseøyne på betegnelsen, fordi denne butikken tidligere hadde en aldeles prima disk. Disken er den samme, og utstyret på bakrommet også, men sag, kvern og kniver samler i dag støv mens disken fylles opp med industrislakt. Fordi kjedens elendige eiere fant det  m e g e t  mer lønnsomt å sentralisere alt og vacuumpakke det i j.... plast. De tenkte vel som reven som ble flådd: man venner seg til alt.

Nåvel. Jeg kapret halvannen kilo, og brakte byttet triumferende hjem. Lenge siden sist; smatt. Jeg la byttet på min eksklusive slakterbenk - em marmorert steinhelle plassert på en pinnestol - og fant fram høvelig redskap. Jeg sprettet den j.... plasten, og fikk meg en overraskelse. Ut rullet en langflat kjøttleiv og la seg til rette utover. WTF? Hel entrecôte skal da faktisk henge sammen? Jeg vurderte å klage, men jeg var sulten, butikken var stengt for helgen og jeg er for glad i min nærbutikk og de som jobber der til å syte for alt mulig. Selv om jeg burde. Jeg betraktet det som et arbeidsuhell fra leverandøren, for ingen i butikken handterte kjøtt lenger. Jeg strødde over gelatinpulver som lim, surret det sammen og lot det stå til. Det ble den seigeste utgaven av denne retten jeg har klart å lage hittil.

Noen uker senere, lå en slik i avdelingen for nedpriset 40% pga dato. Ypperlig! Storfekjøtt, i likhet med de fleste oster, tåler  l a n g t  over dato, og blir gjerne bare bedre. Jeg hauker over denne avdelingen hver dag, og blinker gjerne ut ofre i forkant, siklende og avventende ... en uformuende pensjonist har sine metoder. Så; hjem med det. Og det samme skjedde!

Jeg innså at den mistanken jeg allerede hadde første gang, var riktig. De har delt entrecôtekammen i to, latt bibringen følge med, rullet den inn som en klump og satt svære merkelapper på begge sider for å skjule det. Det rant meg også i hu, at den tynnribba jeg kjøpte til jul i fjor - jeg visste jeg ikke ville få gjester, og ei kotelettribbe hadde vært alt for mye - faktisk var buklist. Sideflesk. Sylteemner.

Dette er svindel, mine damer og herrer i blodflekkete hvite frakker! Skjønt; dere har vel bare gjort hva dere har fått beskjed om. Faglærte handterer ikke kniver lenger, de sitter bak en skjerm og pønsker ut nye metoder for å bedra uvitende kunder.

For dette er selvfølgelig et utslag av nyordet "krympflasjon". En måte å opprettholde fortjenesten i nedgangstider, for de som eier noe, skal seff ikke stramme inn. Rappen tas av alminnelige lønnsmotakere, pensjonister og den gemene hop forøvrig. Men å selge falske produkter er langt over streken.

Denne gang lot jeg ikke nåde gå for rett. Jeg tok bilde av elendigheten før jeg kokte suppe på den høyre del av bildet, og lagde en fortreffelig gryte av den halve entrecôten til venstre. Jeg tok med meg kameraet og viste bildene til ansvarlig i butikken. She turned a whiter shade of pale, og lovte å ta det videre. Jeg skrev en rapport, vedla bilde og sendte det til leverandøren med trussel om å anmelde saken og ta det videre i media. Jeg har ikke fått svar fra noen. Men i løpet av de par måneder som har gått, har jeg ikke sett dette "produktet" igjen, heller.

Dette var historien om fuscôte. Nå har jeg kontoen full av gryn - jeg lever som en greve den siste uken hver måned, og som en hund de påfølgende tre - og drar til byen etter en ektecôte.