Denne lille epistelen, med et snev av H.C. Andersen i seg, dumpet inn i min mailbox forleden. Den hadde tittelen: "Every day is a gift, that's why it's called the present". Dette ordspillet lar seg ikke oversette, men selve epistelen lot seg rigge til og ombygges litegrann. Her er den, til ettertanke:
To menn, begge alvorlig syke, delte rom på sykehuset. En av dem fikk sitte oppreist i én time hver ettermiddag, for å avlaste lungene. Sengen hans lå inntil det eneste vinduet i rommet. På den andre siden av rommet lå en mann som var nesten helt lammet.
De snakket i timevis, de hadde jo ikke annet å gjøre. De snakket om sine ektefeller, sine barn og sin familie. Om sine hjem, sine forskjellige virke opp gjennom livet, sine opplevelser i det militære, sine reiser og ferier. Hver ettermiddag brukte mannen ved vinduet sin tilmålte time til å beskrive alt han kunne se av verden utenfor, til han som ikke kunne røre seg.
Utsikten fra vinduet var mot en park med en idyllisk dam, og en flott fontene. Ender og svaner svømte omkring i dammen; barn lekte med sine modellbåter, plasket og moret seg ved fontenen mens foreldrene matet fuglene. Ungdom ruslet arm i arm mellom hekkene og blomsterbedene. Bakom skimtet man konturene av selve byen, med høyhus og kirketårn. Ettersom mannen ved vinduet beskrev alt han så ned til minste detalj, kunne han på den andre siden av rommet bare lukke øynene, og se den maleriske scenen for sitt indre. Han fikk beskrevet 17.mai-toget som passerte gjennom parken, han fikk beskrivelse av bryllupspar som lot seg fotografere i parken med flotte veteranbiler, han fikk beskrevet sjeldne fugler som av og til slo seg ned i busker og trær.
Dagene og ukene gikk, og denne ene timen hver dag ble et holdepunkt for dem begge. Men en tidlig morgen kom sykepleieren inn, bare for å finne mannen ved vinduet livløs. I løpet av natten hadde han stille og rolig gått bort. Hun ga forsiktig beskjed om det inntrufne til romkameraten, og tilkalte doktor og medhjelpere, som straks og rutinert trillet sengen ut.
Så snart han fant det passelig, samme ettermiddag, spurte den gjenlevende forsiktig sykepleieren om han kanskje kunne overta vindusplassen? Det var det ingenting i veien for, og han ble straks flyttet. Så fort dette var foretatt, og mannen tydeligvis var ved godt humør så langt det lot seg gjøre, overlot hun ham til seg selv med et ønske om god kveld og god natt.
Sakte og smertefullt skjøv han seg etterhvert opp på én albue for å ta sin første titt ut av vinduet mot den virkelige verden. Han vred møysommelig hodet mot vinduet ved siden av sengen. Alt han kunne se var en naken, gråbrun murvegg.
Da sykepleieren kom til morgenstellet dagen etter, spurte han hva som kunne ha fått den tidligere romkameraten til å beskrive slike vidunderlige ting bak en så trist, gråbrun vegg. Svaret var enkelt: mannen hadde vært blind. Han hadde aldri engang sett veggen.
Det er en spesiell glede å gjøre andre glade, til tross for sin egen livssituasjon. Delt smerte halverer kanskje sorgen, men delt glede blir fordoblet.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
