Hodeløse leverandører
Sist helg sto i eder og forbannelsers tegn. Fredag fikk jeg nemlig en nødtelefon fra en venninne: "Jeg har kjøpt ny PC. Hjelp"!
Denne dame er slettes ingen kløne. Hun er håndtverksmessig meget dyktig, og spesialpedagogisk utdannet førskolelærer. Men ting som fører strøm vil hun ikke ha noe med å gjøre, og hun har aldri brydd seg om data annet enn til ren nytte. Hun bruker PC i jobbsammenheng, til skjemaer, oppgaver og enkle publikasjoner, og er etterhvert blitt en dreven bildebehandler.
Inntil for 6 år siden klarte hun seg med en Copam 386, mono skjerm, Win 3.1, MS Works og matrixskriver. Overgangen var jo som himmel og hav, da hun kjøpte en IBM Aptiva og fikk scanner, fotoskriver og ikke minst internett. Problemet var bare at denne maskinen var like treg som den gamle: den var forhåndsinstallert med Win 98 for fulle mugger, tonnevis med håpløse demoer og allskens dilldall, samt IBM's håpløse "mellombios". Den gangen tok det meg flere dager å skjære inn til beinet, og få maskinen til å virke etter hensikten.
Det har den gjort siden, med regelmessig ettersyn og opprensking har den faktisk kjørt i 6 år uten ominstallering, og ville fortsatt med det en god stund til etter hennes behov. Men nå hadde altså enkelte andre påpekt at dette var noe avlegs herk som skjemte ut hele huset, og henvist henne til Dell's nettbutikk. Den er som kjent ganske fristende, og fristelsen var blitt for stor. Grum i hu og klok av skade pakket jeg verktøykofferten ekstra godt, og rykket ut. Vel vitende om at jeg neppe kom hjem igjen med det aller første.
På spisestuebordet sto den og skinte, sølvblank og mattsort og død som en sild. Det viste seg raskt at de som hadde plukket ut komponentene til denne fantastiske nyskapningen ikke kunne ha sett maskiner fra den andre siden av tusenårsskiftet, eller rett og slett gitt faen i all kompatibilitét. Jeg hadde i det minste håpet å kunne bruke den gamle harddisken som slave, og beholde alle arbeidsfiler og mapper as were. No way; SATA only. Eller bruke noen av de utallige backup-floppiene. No way; no disk drive. Eller i det minste bruke det gamle tastaturet og den gamle musa: Dell hadde levert kasse m/innhold, punktum. No way; no PCI. Heldigvis og merkelig nok fantes det standard VGA skjermtilkobling. Man får ikke plass til en skjerm i en Samsonite flightcase, men jeg hadde i det minste tatt med USB input.
Med noe kjingsing, kobling, overganger og tjafs kunne vi spent starte vidunderet for første gang. Det tok en evighet å grave seg gjennom alt Dell-styret som dukket opp, og da den endelig kom seg både gjennom dette og BIOS, som jeg automatisk hadde flyttet fra boot HD til CD først, avslørte uhyret en forhåndsinstallert Windows XP Pro, med alle mulige servicepakker liggende og lurke, med en 3mndr trialversjon av Norton Antivirus klar til dyst, en 3mndr MSOffice-trial kamuflert godt samt en dynge med andre demoer og prøveversjoner av jubelmøkk jeg ikke engang gidder å ramse opp. Alt dette på en upartisjonert (bortsett fra systempartisjonen, seff) 250 Gb SATA-disk.
Alt dette hylte etter registrering og oppdatering. Det første maskinen gjorde, var å grafse etter internett. Det kunne den jo bare glemme; jeg slipper ingen maskin på nett uten å ta skikkelige forhåndsregler. Jeg brukte to sigaretter og et respektabelt utvalg av bannskap for å avslutte alt tøyset som sto i kø bak skjermen, stilte GUI til standard Windows for å kunne begripe noe som helst, tok et raskt overblikk - så raskt som mulig, da - over hva som egentlig var installert og ba om Windows XP-CD'en. Her var lite annet vettugt å gjøre enn å formatere, partisjonere og installere alt om igjen; selektivt. Det viste seg at denne ikke eksisterte. I papirene som medfulgte, sto det at "CD ikke var nødvendig, da man bare kunne bruke System Restore dersom det oppsto problemer med installasjonen" ... hellige helvete; hva om boot-sektoren krasjet?
Jeg var allerede irritert, og nå ble jeg rasende. Blidere ble jeg ikke da jeg oppdaget at et knapt 3 år gammelt Dynalink ISDN-kort ikke hadde drivere for XP tilgjengelig. Det hadde jeg ikke ventet, og dermed heller ikke tatt med noen av de jeg har liggende. Hva jeg så gjorde?
Vel, jeg har flere ganger tidligere erklært meg som kjeltring. Fra innerste lomme av kofferten trakk jeg frem fra skyggene en skummel CD med en spesialversjon av Windows XP Pro uten noe tøys, som jeg selv hadde brent bootbar. Jeg brukte min Partition Magic CD, bootet fra denne, formaterte flatt hele dritten, partisjonerte til både NTFS og FAT32 og la inn denne hysjversjonen av Windows. Nødverge, vil jeg kalle det. Deretter begynte det møysommelige arbeidet med å legge inn alle nødvendige - og bare nødvendige - programmer, skrape sammen den gamle IBMkassa til midlertidig nettbruk - denne hadde jeg måttet bruke hermetikkåpner på for å få ut deler som altså likevel ikke passet - komme på nett og fikse driver til Dynalinken fra gamla og deretter brenne og overføre alle gamle jobbfiler med min medbrakte eksterne brenner.
Jeg kom hjem først i går. Da satte jeg meg ned og skrev et brev til Dell, om hva jeg mente om hodeløse leverandører. Samt denne epistelen.
November 2006
