Det er noen ganger slik, at man føler en har kjent et menneske hele livet, selv om man bare har hatt tilfeldig omgang gjennom noen år. Det motsatte er også tilfelle: man kan ha hatt omgang hele livet, for så plutselig å forstå at man ikke kjenner vedkommende i det hele tatt.
Mitt forhold til Inge ligger midt imellom disse tilfellene. Vi ble kjent med hverandre i godt voksen alder, gjennom nettforumet "Norsk Webforum" som fordampet for over ti år siden, til tross for våre begges anstrengelser for å overta det og holde det i live. Dette var etter at Inge hadde trukket seg tilbake fra yrkeslivet, og rett før jeg måtte gjøre det samme selv.
Jeg skjønte raskt, at her var det noe å hente. Våre interesser var mye sammenfallende, og omfavnet musikk, kultur, fotografi og miljø utenom den digitale verden vi begge var opptatt av. Dette resulterte i en slags tradisjon i å utveksle mailer og jevnlig ringe hverandre.
Vi møttes fysisk bare to ganger: ett forumtreff på Peppes Pizza hvor bildet stammer fra, og en gang hvor han var den eneste som fikk se meg under behandlingen på Radiumhospitalet bortsett fra personalet. Jeg ville ha tilhørigheten til det vanlige liv, og Inge hadde en utstråling av dette ingen andre venner - unnskyld alle, om dere leser dette - kunne nå opp mot.
Vi var temmelig uenige om mye. Vår oppfatning av politikk var diametralt motsatt, og også innen data kunne det gå varmt. Inge var muligens født programmerer, mens jeg er født bruker av programmer. Felles hadde vi en forkjærlighet for Unix/Linux som plattform og var tillhengere av åpen programvare, motstandere av Microsofts kamp for verdensherredømme og tilhengere av PHP.
Litt overrasket ble jeg, da det viste seg at den norsk/engelske ordboken "Clue" oppsto med bidrag fra Inge. Jeg bruker den fremdeles, men den er 16 bit og må kjøres gjennom "Wine" ...
Those Were the Days ...
Jeg ringte altså Inge forleden. Jeg fikk bange anelser da telefonen ikke ble besvart. Han pleide alltid ta den omgående. Ti minutter etter kom et svar. Takk for det, Lise - da fikk jeg bekreftet hva jeg egentlig visste. Det løpet jeg kjente, var kjørt.
Jeg legger dette som et minne om en av de varmeste, omtenksomme personer jeg har møtt. Det får ligge her til JEG også er borte, for tavla mi detter ikke ned før etter at jeg også har blitt jord.
Ingen vet meningen med livet; det er formålsløst grubbel. Inge og jeg var enige om at vi får gjøre det beste ut av det. DET er en tanke menneskeheten bør ta til seg.
Takk for alt, kompis!
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
