Jeg oppdaget nylig en gammel kjenning i ny, miljøvennlig drakt. Produsenten hadde forlatt den tradisjonelle hermetikkboksen, krympet innholdet og økt prisen. Deretter leste jeg at produsenten nå var i ferd med å revurdere produktets navn og profil, i takt med tiden. De kunne med fordel revurdere innholdet istedet.
Når jeg som guttunge hørte "skroink skroink" fra kjøkkenet, gledet jeg meg ikke til middag, slik jeg vanligvis gjorde. DEN lyden betød at min mor trengte litt fri, og åpnet hermetikkbokser. Det betød enten seikaker med brekkbønner, bruna fiskeboller med ketsjup eller joikakaker med erter. Vel; potetene var imidlertig alltid gode. Dampkokte med skall. Så det gikk jo ned - men det smakte blikk.
Denne blikksmaken har forfulgt meg hele livet. Jeg trodde det faktisk kom av selve prosessen, og at det gjennom lagring fikk metallsmak. Inntil jeg dro med meg en prøve av nyskapningen, og fant den samme gufne smaken i miljøvennlig forpakning av helt ny dato.
Jeg tar forpakningen først.
Det gjennom 60 år ikoniske profilbildet for Joikakaker, stammer fra den internasjonalt prisvinnende plakaten "Land of the Midnight Sun" (Samegutten) fra 1959, skapt av Knut Yran (1920-1988, før 1942 Knut Otto Johannesen), som var en pionér innen norsk reklame. Han drev landets første rene grafiske reklamestudio fra 1953 til 1966, da han overtok som leder for hollandske Phillips' grafiske avdeling. Han ble æresmedlem av Norske Grafiske Designere (senere "Grafill"). Han utmerket seg med brede palett- og penselstrøk og utsøkt livlig fargebruk, sto blant annet bak det meste av design for vinterolympiaden i Oslo i 1952, og lagde et tegnekurs for barn som strålte av tegneglede og inspirerer artister den dag i dag.
I dag skal alt være politisk riktig. Begreper som beskriver den etniske herkomst på en enkel måte, er bannlyst. Skal ikke et moderne menneske tolerere slikt? Jeg promoterer Jo Tenfjords sang fra 1960, som sier: "Meget er forskjellig, men inni er vi like". Man forandrer ikke holdninger ved å forandre en emballasje.
Jeg er vokst opp med begrepet "cowboy og indianer" - og ble bestandig rødhud fordi jeg var fryktelig solbrent, likte å gå barbeint og ikke var av de største. Naturfolk skal tråkkes på. Det er en generell uting, men når ble det politisk ukorrekt å påpeke åpenbare ulikheter gjennom humor?
Den gamle boksen var grei å skylle, og hive i metallavfallet. Den nye esken er sammensatt av flere lag papp, aluminium, lakk, polypropylen og trykk - en meget tidkrevende og kostbar produksjon jeg etter 20 år i emballasjeindustrien kjenner ut og inn. Hvor går så denne esken etter å ha blitt tømt? 9 av 10 hiver den i restavfallet ...
Så til innholdet jeg snakker om.
Det gjennom 60 år vedvarende innhold av boksene, nå eskene, har vært mer eller mindre uforandret. Omtrent hvert tiende år har jeg anskaffet en boks for å sjekke. Tilslutt analyserte jeg innholdet. Siden produktet er levert av Nortura, hadde jeg ingen illusjoner. Min reaksjon var - ikke uventet - raseri.
Produktet inneholder 50% kaker og 50% saus. Hverken vanninnhold eller saltinnhold er spesifisert. Kakene lages av "kjøtt fra storfe, rein og sau", inneholdende hjertekjøtt av storfe, blodprotein fra svin samt svor og ister. Kjøttinnholdet - jeg ville heller kalt det "den animalske mengde" - er totalt 36% og innholdet av "reinkjøtt" 11% noe som garantert er mekanisk utbeinet etter at slaktet er skrapet for hver tilgjengelig kjøttflis. Øvrige ingredienser i kakene er vann, potetmel, krydder (i form av salt, pepper, muskat, ingefær og allehånde) samt melkeprotein og maisglukose.
Sausen kalles "viltsaus" og lages av vann, hvetemel, vegetabilsk fett (fra blant annet palmeolje!), geitost, vegetabilsk buljong, natriumglutamat, gjærekstrakt, sukker, løk, grønnsaksekstrakt, maltodekstrin, hvitløk, selleri, myse- og fløtepulver og karamellfarge. Det eneste "ville" med denne sausen, er innholdet av tvilsomme kjemikalier, samt prisen på delikatessen. Jeg får hoggtenner når jeg ser dekstriner og glutamater i en deklarasjon.
Gå heller på MacDonalds og kjøp en burger. Det er i hvert fall rent, hakket kjøtt. Det eneste rette navnet på denne varen, er "Middagskaker i saus", og den eneste illustrasjonen som passer på boksen/esken, er 
Frossen reinskav er tilgjengelig i de fleste butikker. Det er slettes ikke billig, men i det minste rent kjøtt. Elg- eller rådyrkjøtt vil sannsynligvis gjøre samme nytten, likeså geitekjøtt, men da vil ikke kakene joike; de vil raute eller mekre. Spiller kanskje ingen rolle ...
Halvtin reinskaven, legg det på en stor fjøl og angrip det med en kraftig, skarp kniv eller slakterøks. Kutt i småbiter; pass på at ingen slintrer henger sammen. Brun det raskt i meierismør på meget sterk varme under intens omrøring; det såkalte "wokprinsippet". Ta ut av pannen til en bolle og la avkjøle. Kok ut pannen og bland det med den kraften du har.
Elt et par never medisterdeig inn i det avkjølte kjøttet, sammen med et egg og et par spiseskjeer potetmel, salt og pepper til deigen er fast og bare "litt" klebrig. Form passelig store, runde boller, pensle dem med raps- eller solsikkeolje, legg dem på bakepapir og brun dem i stekovnen på 200 grader i snaue 10 minutter. Så rett over i sausen.
Saus: Smelt smør i den gryta kakene skal opp i, tilsett et par spiseskjeer hvetemel og brun det gyllent under omrøring. Tilsett kraft eller vann, legg inn krydderet og fløten og småkok ca. 10 minutter. Ta ut laurbærbladene, ha oppi kakene og trekk under lokk ytterligere 10-15 minutter.
Glutenintolerante sløyfer hvetemelet, og jevner med potetmel eller maisstivelse i stedet. Legg til et par dråper sukkerkulør eller mørk soyaolje for fargens skyld, om ønskelig.
Poteter er ubetinget best til dette, råskrelte og dampkokte med persilledryss. Alle grønnsaker passer, men instinktet sier meg at rosenkål bør være med.
Jeg drikker sjelden noe til maten, men her vil jeg ha øl. Sausen fortjener også en skvett, særlig bayer. Bokøl er jo forlengst en saga blott i butikkene; herregud som jeg savner det.
Dette prosjektet er såvidt omfattende at det kanskje ikke burde sortere under "hverdags", men lag opp en bra mengde når du først er i gang, og frys ned porsjonsvis. Dette egner seg ypperlig for micro. Velbekomme!
Knuste einerbær i sausen og rognebær høstet etter første frostnatt er såvidt sært at jeg først nevner det helt til slutt. Og den som bruker geitost i sausen, gjør det på eget ansvar. Da smaker det Nortura.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
