Tidlig juni 2015 dukket en ung katt opp i Geithus, tydelig underernært og hjemløs. Hun kom for å bli, og var veldig bestemt på dette. Men hvor kom egentlig denne løsgjengeren fra, og hvor lenge hadde den vært hjemløs? Hadde den rett og slett gått seg vill? Slikt er ofte umulig å få rede på. Vi skrur tiden tilbake.
Tidlig en morgen på sensommeren 2014 stopper motoren på en 13' Utteren, og vi ror inn Paddevika fra Bergsjø etter å ha morrasjekket garnlenkene som ble satt ut kvelden i forveien. "Vi" er Frode og jeg; vi delte kåk på denne tiden. Vika er trang og grunn - forøvrig et fabelaktig gjeddebasseng og åsted for "gjeddeleik" om våren - og det er tryggest å trekke opp motoren. Dessuten ligger det et aldershjem her, og det bor folk nesten helt ned til vannet på begge sider. Stillheten er nær absolutt; bare litt plask fra årebladene høres.
Der en av hagene går helt ned til vika, ser jeg en liten katt som leker med og drikker av vannet i morgensola.
Bare ungen; toppen 3-4 måneder gammel. Jeg legger årene pent bakover, tar frem lommekameraet, zoomer helt inn og skyter et par bilder for moro skyld. Alle katter er verdt å fotografere. Bildene ble uskarpe og flate, selvfølgelig. Vel i havn og hjemme, havnet de på en lagerdisk og ble glemt.
Ting skjedde, den sommeren. Jeg ble dårlig og tynn, dårligere og tynnere og til slutt ute av stand til å gjøre noe som helst. I oktober ble jeg innlagt på sykehus, og i all hast sendt til Radiumhospitalet med konstatert aggressiv lymfekreft. Jeg var ute av sirkulasjon helt til sommeren kom.
Da var det ut i båt igjen, litt etter litt. Vi hadde tidligere lagt merke til ett spesielt hus ytterst i Paddevika, eldre og koselig med svær tomt, høy grunnmur av naturstein og et morsomt, stort uthus. Nå sto det tydeligvis tomt; det var alltid mørkt når vi rodde forbi, og hagen var kraftig overgrodd. Vi fleipet om at dersom det ringte fra Hamar en lørdag, skulle den heldige av oss kjøpe det huset. Den gang ei ... men det sto faktisk tomt i borti to år. I etterkant har jeg funnet ut at det først ble kjøpt av noen som tydeligvis ville gjøre penger på å stykke opp tomta og bygge ut hele holmen; det er over seks mål naturtomt - uten å være klar over at det er totalt byggeforbud langs hele Bergsjø. Jeg gledet meg over at grådigheten tapte. Det er deretter solgt om igjen, og i dag utleid.
Våren to år etter satt jeg og gikk gjennom mitt omfattende og ymse lager av bildefiler. Det er jo strengt tatt ingen vits i å ta vare på totale bomskudd, fryktelig uskarpe bilder og dusinet fullt av bilder tatt i serie hvor de fleste er like. Da kom jeg over de bildene fra 2014 igjen. Men ... men ... jeg tittet bort i sofaen, hvor Shady lå og puset seg, nyklipt og med alle tegninger tydelige.
Tegningene på de utydelige bildene og på en nyklipt Shady var usymmetriske og identiske!
I fjor sommer, på en stand før stortingsvalget, kom jeg i snakk med ei som viste seg å bo nede i den veien det gamle huset lå helt nederst i. Jeg spurte om hun kjente til hvem som hadde bodd der før det ble tomt. «Å ja; det var'a Solveig det. Hu døde ved juletider -14» fikk jeg beskjed om.
«Og hun hadde kanskje en katt?»
Hun tittet skrått på meg.
«Jaa ... men den blei visst bare borte ...»
«Nei» sa jeg med tjukk stemme, «- den ble ikke borte. Det var en gløgg pus. Den ble lei av å krafse på stengt dør, lusket femhundre meter over Bergensbanen og ble min kompus Shady»!
Noen ganger er det ålreit.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
