Et Mannifest

Jeg sitter og ser på en skjerm. Skjermen er blank, bortsett fra noen verktøylinjer i toppen. Jeg retter opp bokstaven "y" til "v" i verktøy, bare for å oppdage at jeg hadde skrevet riktig likevel. Det var flueskitt på skjermen, som hadde gitt bokstaven "v" en hale. Slikt er viktig. Feiltolking av bokstaver kan bety forskjell mellom liv og død. Forskjell i uttale av tilsynelatende like ord kan ende opp i verdenskriger, og slikt skal vi vel ikke ha noe av? Da må vi passe oss for hva vi skriver. Passe oss for hva vi sier og ikke minst for hva vi publiserer fra denne etterhvert fylte skjerm av bokstaver.

I gamle dager kunne vi viske ut upassende ord og tegn. Vi kunne tilbakekalle innsendte manus og artikler, og gi dem glemselens evighet. Man kan selvfølgelig gjøre det fremdeles, om man skriver ned ting for hand, og legger det i skuffen. Det har jeg gjort i mange år, og gjør det fremdeles. Det er godt å skrive ned ting; da glemmer man det ikke så lett. Til man oppdager at dette skulle aldri vært tenkt eller skrevet, når man gjenoppdager førti år gamle notater fra en fortid man helst ville ha gjort annerledes.

I min ungdom var jeg opptatt av natur. Jeg er det fremdeles, men på en annen måte; fra en annen vinkel. Den tidlige tenåringen som grov snøhuler, gikk sine egne skispor i svarte skauen med hodelykt og satte ut snarer etter hare, fant en realistisk verden gjennom årelang erfaring og skolegang. Men duften av bresk, furu og gran, blandet med den fantastiske lukten av vårblomster og ventende jord, har satt seg så fast at jeg selv midt på vinteren gråter når jeg ser en husflue. Zum zum meg midt i panna. Jeg klasker deg ikke. Du er beviset på at livet skal fortsette.

Jeg er ikke tilhenger av blodsugende insekter. Om ubrukelige prosjekter, pleier jeg å si at de er like nyttige som å avle mygg. Og jeg har faktisk gjort nettopp det. Jeg vokste opp med nesa i bakken; det var så mye interessant som foregikk der. I sølepyttene oppå fjellet hjemme, vannet jeg mosen og fikk den til å blomstre med bergknapper. I pyttene kravlet det merkelige vesener av to typer, som hang i overflaten og stakk når jeg kom brått på. Plutselig utover sommeren var de borte, og kom ikke tilbake. Jeg måtte bli noen år eldre før jeg forsto at dette var mygglarver.

Jeg er født i mørkeste Oslo, og så ikke et snev av natur før vi flyttet til Hafslund, Sarpsborg da jeg var seks år gammel. Da startet livet. Min mor og jeg plukket bringebær i småskauen, far min og jeg gikk i Bakelva og fisket mort og sammen høstet vi utrolige mengder kantarell og annen sopp - et under at vi ikke fikk med oss slørsopp, forresten, den var ikke kjent den gangen - og jeg bygde hytter i Hafslundskauen uten omtanke for trevekst. Vi hogg ned ungfuru og tømret hemmelige hyttebyer i tjukke skauen. Kledde de med papp fra fabrikken nerri ælva; Glompapp het de vel. Dette var en klar forbrytelse mot alle lover, og jeg innrømmer det uten å rødme. Jeg lærte meg bruk av hammer og spiker, om vater og ikke minst om tyngdeloven og dens utfordringer. Hadde jeg vokst opp i Oslo på denne tiden, ville jeg ha vært et annet menneske. Muligens et brukbart individ. Kanskje et i dagens samfunn mer brukbart individ. Tilpasset samfunnsutvikling og markedsstyring. Slik gikk det imidlertid ikke.

Vi flyttet fra Hafslund til Røyken, og jeg tok tårevåt avskjed med min rødhårede kjæreste Inger-Johanne i et grønnmalt huskestativ, hvor jeg endelig tok mot til meg og svingte meg helt rundt. Satt på toppen av stativet og sa at jeg skriver vel. Det gjorde jeg aldri. I Røyken fantes det nemlig ei mørk, utilgjengelig, kraftig jente jeg tapte hodet til umiddelbart. Herregud. Dette holdt seg et par år. Fortryllelsen forsvant da jeg kom i ungdomsskolen. Rett bak meg, havnet ei lys snelle med verdens mest nydelige øyne. Heidi. Jeg ble så hodestups fortapt at det sitter i den dag i dag. Hadde jeg fått en datter, skulle hun hett Heidi. Min katt kom til meg for noen år siden som lita, utmagra hjemløs. Hun titta på meg med slike skrå øyne. "Hei De! Shady!" sa jeg, og kontrakten var underskrevet. En åtte kilos luskende pudding hersker nå over mitt hus.

Opphavet til navnet døde alt for tidlig, og den mørkhårede fra barneskolen ble fraskilt høyrepolitiker. I så måte har naturen vært meg barmhjertig. Det mennesket jeg tilslutt festet meg til, var fullstendig upolitisk, overhodet ikke engasjert i andre enn sine barn og sin familie, og leste Hjemmet og Norsk Ukeblad med stor interesse for absolutt ingenting. Dessuten heller ikke noe fruktfat; sjeløyd og pæreformet. Hun levde gjennom andre, og grafset tak i meg som et objekt. Hun var merkelig nok ettertraktet, og jeg måtte slåss for å overbevise henne om at vi to hørte sammen. For første og siste gang vant jeg en slik batalje, og ble sittende med det mest ubrukelige og fornøyelige vesen jeg har opplevd. Kjære Inger; ringen din sitter ennå, og jeg tar den aldri av meg. Du var mennesket mitt, og er det fremdeles, etter tyve år. Da du døde, etter årelang og slitsom kamp mot den fordømte og sannsynligvis arvelige kreften, ramlet livet mitt tilbake til å famle. Noe jeg fremdeles gjør.

Jeg har ikke engang et bilde av Inger. Jeg har bilder av andre kvinner jeg har vært opptatt av. Den første kvinnen i mitt liv jeg bodde sammen med, var sytten år eldre enn meg. Det kunne ikke vare, og vi visste det begge. Da hun fylte åtti, ringte jeg henne - litt over dagen, riktignok - og det var som i gamle dager. Hadde hun bare vært sytten år yngre ... men da hadde hun jo ikke vært det mennesket jeg ble fascinert av og glad i. Den gangen. Jeg snakker om det glade syttitall. Tiden før internett og mobil.

Jeg har bodd utenlands i mange år. Jeg er blitt vant med å omgås folk av alle slag. Den eneste forutsetning jeg har for vennskap og kontakt, er at man lever og lar leve. Jeg siterer en tidligere samboer på at "jeg vil ha det bra, og at alle andre skal ha det også". Denne eks var skadeskutt fra oppveksten, og dermed følelseskald og ugjennomtrengelig. Men med dyp medmenneskelighet, og sosial innstilling helt til man kom til roten. Hun startet etterhvert et incestsenter, som hun drev til hun døde - så alt for tidlig; bare litt over femti; som følge av å sjuske med insulin. Hjertet stoppet. Det gode hjertet for alle.

Jeg var i flere omganger opptatt av en kvinne som var det stikk motsatte. Hun var fortryllende vakker på en måte som fikk menn til å tenke med andre hoder enn det som sitter øverst. To ganger gikk jeg i garnet, men ble kastet ut som ubrukelig fisk. Etter noe etterretning og tankevirksomhet, har jeg funnet at hun har lagt seg opp i og brutt tre samboerskap og nesten et ekteskap mellom to jeg setter særdeles stor pris på. Denne drage brukte opp byen, og flyttet stille og rolig til andre beitemarker. Etter gjennom tyve år å ha infisert byen med østrogen, og ved to anledninger brakt meg helt ut av fatning. Om det hjertet fremdeles slår, er det ikke for annet enn ren egoisme.

Menn kan også bedra, og gjør det gjerne. Menn blir også ofte bedratt. Denne østrogen versus testosteronkampen finner jeg tåpelig. Jeg er erklært hetero, gud hjelpe jeg grøsser ved omskiftelige tanker, men har og har hatt nære venner med annen legning. Slikt raker meg ikke. Jeg har vært sjef over kvinner, og hatt kvinnelige sjefer. Hva betyr det? Den som har best greie på ting i en bestemt situasjon, er sjef. I en beslutningsfase skal ikke kjønn spille noen rolle. Min mor var sjef hjemme, uten å si et skvatt.

Nå har jeg sagt mye, og lagt mye tanker bak. Det ligger mye mellom linjene. Det var ingen intensjon om å redde verden som trigget tastaturet - like lite som da jeg skrev for hand en særoppgave om "Polarforhold" i åttende klasse. Den ligger i en av mine skuffer, og sto til Sg etter at klasseforstander hadde forvisset seg om at jeg ikke hadde kopiert noe. Jeg fikk forresten en uforbeholden unnskyldning ovenfor klassen, slik at jeg mot min vilje rødmet så det sved bak øra. Aud Agerup, også kalt "Auda" eller "Gruppa" var en av mine mange, gode lærere.

Intensjonen med dette, var å skrive en roman. Begynnelsen var "Jeg sitter og ser på en skjerm". Det kunne ledet til en søyle i det 21. århundres litteratur, og sikkert resultert i Nobelpris om et halvt hundre år. Bob Dylan fikk den, for femti års betraktninger omkring seg selv, så hvorfor ikke meg? Hvorfor fortsatte jeg ikke å tegne og male meg inn i historien, slik det lå an til i barndommen? Hvorfor skrev jeg ikke flere tekster og låter, slik de summer rundt i hodet? Hvorfor lot jeg ikke min fyldige bariton tette ørene på en sulten lytterskare?

Fordi jeg har selvkritikk. Fordi alle andre enn meg er best. Dermed er jeg nest best, og #2 holder ikke. Takk for interessen helt ned hit.