Tiden er inne

* dunk * dunk * dunk *
(La meg i fred, for faen; det er feil kåk)
* dunk * dunk * dunk *
(gi deg nå, ellers ringer jeg politiet)
* dunk * dunk * DUNK *
(næmmen faen, nå får det være bra ...)
* DUNK * DUNK * D U N K *
(... hæ? ...)
* D U N K * D U N K * D U N K [er du der ...?]
(... jammen ...)
* D U N K dunk dunk D U N K ! ! !
(... jeg kommer ...)

Jeg kastet dynen til side. For bare noen uker siden, hadde en tosk holdt nabolaget våkent ved å løpe rundt naken og ule. Han tålte ikke amfetamin, lot jeg meg fortelle etterpå. Han ble gal av slikt. Jeg blir også gal av slikt, når en sytti kilos naken kropp subber med seg boks fra andre siden av gaten og angriper min fasade. Jeg styrtet ut, og lappet til denne atleten for å unngå umiddelbar skade. Når jeg lapper til folk, noe jeg gjør med omtrent tyve års mellomrom, forventer jeg at de skal legge seg ned og ha det vondt. Denne atleten var en sann gud; han reiste seg, samlet planker og angrep på nytt. Hvorpå jeg lappet til ham på nytt, denne gang mere målrettet. Et stjernetreff med venstre sendte fyren i asfalten, og han burde egentlig ligget der den dag i dag, om ikke renovasjonsvesenet var blitt gjort oppmerksomme på litt store knokler i rennestenen. Mye rotter i området, og tett med måker. Men fenomenet spratt opp igjen, og løp videre. Noe senere skjønte jeg at det var en nabo i 2. etasje. Jeg kjente ham ikke igjen. Jeg har aldri sett ham uten klær før.

* ÆRRU VÅKEN DUNK DUNK *
(ja faen slapp av)
* KOM DEG UT ! ! !

Ut? Jeg har det vel bra her inne. Jeg kjenner dere ikke. Jeg vil ikke kjenne dere. Jeg vil ha fred og ro. Jeg kjente mye rare folk før i tida, men det er mange år siden. Tjue, tredve år siden. Før jeg fikk familie, og før jeg mistet den. Jeg kjenner Inger er hos meg igjen; ikke vekk henne nå. La oss i fred, fyllebøtter, dophuer og andre drittfolk. Jeg har kommet hjem. Jeg har samlet alle ting jeg har klart å ta vare på. Jeg har dyttet dette sammen og kaller det et hjem, og går sjelden ut herfra. Her er min verden. On the Amazon, frenzied adenoids infest the hills and slopes, and everyone avoids the deadly stetoscopes, oh the Amazone is calling me ...

* N A R V E ! ! !

Noen ganger har folk skreket dette navnet. Da jeg ble halvt bevisstløs slept ut fra vedskjulet av min mor etter å ha sniffet bensin, da jeg påkalte alle Oslos stinkende fitter i påhør av sarte ører, da jeg klatret i gardinene til mine beste venner etter overmodig inntak av ekte tequila, men ikke etter at min salige Inger ble strupeoperert og følgelig ikke kunne skrike, har jeg hørt det skreket. Knapt nok nevnt. Skrik og rop har jeg liten forståelse for. Dette hadde vært en pokkers natt fylt med uro. Flying i gangene, ståk og rop omkring og jævla liv fra byen. Til og med i 2. etasje, hos den familien jeg både liker og stoler på, var det uro. Jeg var urolig selv. Jeg sovnet omsider i firetiden, da det stilnet. Jeg er alltid hjemme ved disse tider; jeg forlater mitt hjem stort sett bare for enkelte spesielle anledninger. Jeg kunne godt ha tenkt meg en utenlandstur igjen, men da måtte noen ha bodd her. Jeg har kommet hjem. Midt i den byen jeg ble ungdomsforelsket i. Sytten år gammel bestemte jeg meg for å bli Drammenser, selv om jeg på mange måter er Røykenbøring. Jeg fikk nylig beskjed om at gravstøtten var veltet. Jeg har ikke vært på graven siden 1995. Det er på høy tid. Tiden er inne; jeg må sørge for den graven, det er vel dit de dytter meg etterhvert når tiden er inne ...

* N A A A R R V E E ! ! !

Tiden er inne. Jeg får vel kreke meg ut da, siden de maser. Brann, hører jeg. Jeg vet ikke om jeg gidder. Jeg får ikke noe med meg, og hvem er jeg uten hva jeg har samlet? Et skall med tanker og dårlig hukommelse. Tiden er inne. Du kunne ikke gå gjennom livet uten å oppleve en brann, du som hele livet aldri har vært redd for annet enn ild. Forlate dine kjære bøker, gamle velbrukte gjenstander, farvel til 20 års digital kreativitet, to praktfulle gitarer og ... det er sort rundt omkring. Det river i nesen. En uhyggelig kjemisk damp av død. Jeg vil ikke dø slik, forgiftet. Brenn meg ihjel, det er greit. Ikke gass meg ihjel. Jeg vet hvor utgangen er; jeg har plassert en LED-lykt der. Jeg visste at dette ville skje, og nå er tiden inne. Noe sier dyt dyt dyt hele tiden; sirener høres ikke slik ut, men det gjør de heller ikke : det er min røykvarsler som piper, jeg får lyst til å krabbe tilbake og ta den med meg som eneste eiendel, selv om jeg ikke hørte den. Jeg ligger lavt; dette har jeg lært. Følger matta mot døren og ser det kalde LED-lyset. Røsker med meg lesebrillene som alltid ligger ved godstolen; jeg er nesten blind uten briller. Faen, jeg skulle vært på dass! og så vrir jeg om låsen, bare for å møte menn med øks på vei inn. Det var rett før jeg fikk øksa i skallen. Jeg ble kastet ut av mitt eget hjem i joggebukse, bar overkropp, barbent og med beskjed om å til helvete holde meg unna. Av selvlysende monstere med invasjonsverktøy i abnorme hender. Andre monstere dukket opp, og spurte "ærre non flerre hos derre ellers"? Tiden er inne. Tiden er tidløs, og vil repetere. Dagen har kommet, nei den har jo ikke det likevel; det er jo forbannet mørkt. Jeg rister av meg disse aliens og sjokker ned mot hovedgata, hvor naboen griner tannlaust mot meg gjennom et ubehagelig flimmer av blålys: "Brenner i kjellern". Så ser jeg at han har blodig neve. Dunk dunk D U N K. "Visste du var der" sa Tom.

*

Tiden er inne til å tenke litt over hva som foregår oppe i hodene til enkelte individer av arten homo sapiens. Dette kunne ha vært mordbrann, for det er ingen tvil om at brannen var påsatt. In the dead of night, med 5 husstander sovende, hvorav en familie med 4 barn. Prologen til dramaet, er at et forkomment menneske har forsøkt å komme seg inn hos et par av beboerne - og blitt avvist som følge av tidligere plagsom adferd. Grunnet slurv, har kjelleren stått åpen. Om det er snakk om vondsinne eller et resultat av vanvare vet jeg ikke - jeg tenderer mot at det var mørkt i kjelleren, og delinkventen ville ha et sted å sove, og ikke fant lys. Det er i så måte en plausibel forklaring. Kjelleren brukes bare av noen som rotekott.

Jeg tar her høyde for uskyld etter uforstand, men jeg tar også i betraktning det motsatte: at delinkventen faktisk *mente* å skade ... eller drepe ... én eller flere personer. Og i samme slengen tok med seg andre. Og betraktet det hele fra utsiden av seg selv. Brannen ble nemlig meldt anonymt ... om ikke dette var blitt gjort, hadde neppe noen oppdaget noe som helst før det hadde vært for sent. Konsekvensene av dette, ville blant annet vært at dette aldri var blitt skrevet.

Jeg er ikke komfortabel med at noen som helst tenner bål under min madrass. Det er en uting, særlig når jeg befinner meg oppå den. Jeg er heller ikke komfortabel med vissheten om at delinkventen sannsynligvis får strafferabatt for *selv* å ha varslet om ugjerningen - om påtalemyndighetene i det hele tatt gidder opprette sak. Så langt jeg har brakt i erfaring, er det snakk om et forvirret menneske som senest forrige året brant ned sitt eget hus, og også tidligere har vært objekt i liknende saker.

Hos enkelte mennesker har det røket en hovedsikring. Samfunnet kan aldri sikre seg mot individer, hvor hovedsikringen har røket ... fordi man ikke blir klar over situasjonen, før den beklageligvis har oppstått og resultert i skade. Av helt andre proporsjoner, nevner jeg i forbifarten 22.juli 2011 : en hovedsikring har røket hos en mann med skakk oppvekst og skjevt selvbilde. Mannen er nødvendigvis ikke ond av legning, men lunten brenner fordi hovedsikringen har røket. Ingen har sett at sikringen var frynsete.

Å erstatte en minister med en annen, er typisk. Ta tak i problemene, rydde opp, være mer åpen og sikre et godt omdømme og valg neste år. I mellomtiden sitter en masse folk med dårlige sikringer, som ingen vet om.

Det finnes ingen politiske løsninger på slikt. Å oppdage en meniac kan bare Vårherre gjøre, og Han har muligens satt ut meniacen til prøvelse for oss mennesker. Hva vi *kan* gjøre, er å være mere oppmerksomme på våre medmennesker; om de har underlige meninger og følelser. Vel, i så måte er jeg selv under observasjon, men jeg kan forklare dem. Det ser foreløpig bra ut, men om noen av mine sikringer skulle løsne eller ryke ... ville jeg være inderlig takknemlig om noen kontaktet elektriker.

Epitaf
Min gamle nabo og venn Tom Carlsen tok kvelden 30.06.2021, 65 år gammel. Han var ung på den tiden man ikke visste hva ADHD var, og det ødela en lovende karriére som keeper og et yrkesliv som murer. Tom brød seg om folk rundt seg, og hadde et sjeldent godt lynne. OG han reddet altså livet mitt, den gangen høsten 2011.