Overvåking

I vårt etterhvert digitaliserte samfunn, har det oppstått en problematikk omkring hvorvidt vi skal være trygge eller frie. Trenger dette være motsigende?

I en diskusjon på Elektronisk Forpost Norges mailingliste, som jeg har fulgt siden midten av nittitallet, fant jeg nylig en temmelig klar meningsytring. I og for seg er dette en sjeldenhet: EFN er gjennomsyret av flisespikkende argumentasjon fra evig studerende akademikere, men er likefullt en organisasjon som er verdt å følge. De er på mange måter den *eneste* organisasjonen i Norge som er frittstående fra det statlige i datasammenheng, uten at jeg i enhver sammenheng vil kalle de uetterrettlige. De er imidlertid veldig observante på digital overvåking. Denne diskusjonen gjaldt "Svarte bokser i biler", som angår hvorvidt en etteretningstjeneste skal kunne vite hvor enhver bil befinner seg til ethvert sted.

En gjenganger hos EFN er Per Egil Østmoen, fotograf, og i skrivende stund medlem av EFNs styre, samt mangeårig aktivist på området personvern. Jeg finner denne meningsytringen så klar og konsis, at jeg gjengir den i sin helhet. Jeg kan nemlig ikke si det bedre selv. Here we go:

Trygghet kontra frihet

Vi ser at rettighet etter rettighet settes under press. Menneskelige muligheter og friheter søkes fjernet, med argumenter om øket trygghet for oss alle. Den som sier nei til å maksimalisere tryggheten, blir beskyldt for enten å ville utføre de handlingene som det aktuelle tiltaket retter seg mot eller å bane veien for at andre opptrer uansvarlig og hensynsløst. Det underlige ved dette, er at den som vil utsette medmennesker for en stadig beskjæring av valgmuligheter, utfoldelsesmuligheter og frihet går fri. Men er ikke en omseggripende kontrollmentalitet uttrykk for en tankegang som er basert på en tanke om at "jeg føler meg truet av fenomen X og vil derfor at det skal forbys"? Er det en god rettesnor for våre prioriteringer?

Vi ser hvordan teknologi meget ofte blir brukt dersom den eksisterer, slik at hvis det oppstår en teknologisk mulighet til å kontrollere og gjøre inngrep mot atferd som noen med makt til å gjøre inngrep misliker - så blir makten også brukt ved at teknologien blir tatt i bruk.

Vi ser svært mange eksempler på hvordan mange typer atferd og handlinger som tidligere ikke bare ble akseptert men tatt som en selvfølge blir gjenstand for kontroll, begrensninger og straffetiltak fordi de teknologiske muligheter nå er til stede for å kontrollere og gjøre inngrep.

Dette er en glideflukt og en kontrollspiral som aldri ender, hvis vi først godtar tanken om at det er riktig å bruke tilgjengelig teknologi til å frata mennesket alle muligheter til stadig flere typer atferd. Hva som da skjer, er at stadig flere handlinger vil bli betraktet som uakseptable fordi teknologien beruser oss og fordi vi venner oss til et samfunn der mennesket må beskyttes mot seg selv. I et slikt samfunn vil det lett bli slik at valgmuligheter og frihet betraktes som frihet til å skade andre.

Alltid vil det være mulig å argumentere for at enda et kontrolltiltak, enda en restriksjon og enda et forbud vil gi oss enda litt mer sikkerhet og "trygghet" mot noe som er eller oppfattes som farlig, risikopreget eller ubehagelig.

Argumentene for fartssperrer i alle biler, selvkjørende biler, forbud mot førerkontrollerte kjøretøyer er nært beslektet med argumentene for overvåkning av alle innbyggeres elektroniske kommunikasjon.

En forsker fra Transportøkonomisk institutt slo en gang skråsikkert og aggressivt fast at den som var motstander av fartssperrer i alle biler ønsker å råkjøre. På samme måte blir motstandere av elektronisk overvåkning og sporbarhet av alle mennesker møtt med utsagn om at "så du vil at nettet skal være en frihavn for kriminelle," "så du vil at uskyldige småbarn skal lide under pedofiles pornografiske aktivitet" og andre utsagn som kommuniserer at hvis vi ønsker å gi frihet og valgmuligheter til mennesker så åpner vi for skadelig, hensynsløs og kriminell atferd.

Vi kan redusere antallet trafikkulykker ved å innføre fartssperrer i alle biler med makshastighet som reguleres av fartsgrensen innprogrammert på stedet, vi kan innføre sensorer i alle biler som gjør det umulig å kjøre mot et menneske, en saueflokk, en ku, en illsint bjørn eller å kjøre over en pappeske som plutselig står i veibanen foran bilen, og bilen kan programmeres slik at den ikke kan fravike kjørebanen dersom systemet avgjør at risikoen er for stor. Føreren får da ingen alternativer, fordi et system som er konstruert for å prioritere maksimal sikkerhet nødvendigvis må ta utgangspunkt i hvilke automatiserte responser som i gjennomsnitt gir størst reduksjon i risiko. Problemet er bare at fortsatt er det slik at maksimal sikkerhet innebærer minimale valgmuligheter og farvel til friheten. Og det gjelder ikke bare i trafikken.

Vi kan redusere antall terrorangrep, vi kan redusere forekomsten av barneporno ved å innføre universell sporbarhet på internett med tvungen biometrisk innlogging for alle nettbrukere og registrering av alle nettsidebesøk. Vi kan også utstyre alle mennesker med implantater (chip) i kroppen som ikke kan fjernes, og som både kan registrere hvor vi befinner oss og måle nivået av ulike hormoner. Dersom det registreres "uønsket" høye nivåer av aggresjon, kan dempende signaler gis til nervesystemet via implantatene. Også her kan det argumenteres med at systemet jo ikke foretar seg noe overfor snille mennesker med rent mel i posen og som ikke har voldelig atferd, og at motstandere av systemet er motstandere fordi de liker sin frihet så altfor godt.

Dette scenariet er eller vil bli teknologisk gjennomførbart, og det er ingen tvil om at et slikt system vil kunne både forebygge svært mye planlagt kriminalitet og så å si eliminere alvorlig voldskriminalitet. Vil vi gjøre det scenariet til virkelighet, når vi vet at det vil gi samfunnet en massivt økt trygghet?

Det handler om hvorvidt vi ønsker å bytte bort frihet mot maksimal trygghet, og om vi da forstår at vi i så fall mister både friheten og tryggheten.

For å si det på en annen måte: Skal alle barn forbys å klatre i trær på grunn av risikoen, eller klarer vi å akseptere å leve med livets risiki?

Per Inge Østmoen

Det evig søkende menneske

Det evig søkende individ vil alltid søke trygghet, fordi trygghet ligger til grunnlag for fortsatt liv. Men vil livet noengang bli trygt? Og hvilke organismer kan oppnå dette?

Enhver organisme, også mennesker, føler et behov for å være i fred. Dette er en rettighet som bare brytes dersom man er på jakt etter mat. I vår historie: på jakt etter informasjon. Enhver informasjon om et hvilket som helst individ koblet mot internett er mat for glupske roboter og bevisst oppsøkende aktører av obskur art. Derfor må vi være bevisste på hviken informasjon vi legger ut om oss selv, både om hvem vi er, hvor vi er og hva vi driver med. Det kan fort komme den dagen vi blir betraktet som kjeltringer, fordi vi tilsynelatende er tilstede uten å ha vært det ... noen har rappet vår indentitet.

Den som rapper min indentitet, har lite å hente. De får maksimalt lesetilgang til min brukskonto på DnB, samt tilgang til et par nettfora og mailadresser jeg meget sjelden bruker. Ingen vet hvor jeg befinner meg, fordi jeg ikke bærer GPS. Få vet hvem jeg er, om jeg ikke har sagt hvem. Staten vet mye, fordi jeg er uføretrygdet. Det er en statlig forbannelse, fordi all informasjon man gir "staten" er å betrakte som åpne postkort, som følge av intruisjon i databaser. Dette er et beklagelig faktum: personnumre var noenlunde sikre helt til de ble eksponert gjennom råtne databaser.

Jeg kan lite gjøre med samfunnets overvåking: jeg kan bare begrense det i forhold til meg selv. Jeg liker ikke at hvem som helst kan følge hva jeg gjør på internett, eller hvor som helst ellers. Jeg vil si fra om jeg føler overgrep, og kontakte rette instans. Og den rette instansen må være et uavhengig organ; uavhengig av både nasjon, stat og personstatus. Foreløpig finnes ikke denne instansen. Jeg er fortsatt et søkende menneske, men jeg misliker å bli oppsøkt i utide.