En webmaster krysser sitt spor
[Dette er et ekko fra en svunnen tid, og må leses i lys av dette. Epilog følger]
Det er to hyppig brukte betegnelser på nett jeg har et litt vemmelig forhold til. Det ene er webdesigner, det andre er webmaster. Litt fordi de er angloamerikanske, men mest fordi de blir grundig misbrukt.
På 60-tallet gikk det inflasjon i begrepet "ingeniør". Hvem som helst som drev med hva som helst, begynte å kalle seg ettellerannet-ingeniør, fordi det hørtes så fint ut. Min fars gamle sjef begynte å signere korrespondanse og trykke visittkort med "transportingeniør". Han hadde forsåvidt en viss rett til det, for han var et geni i spesialtransport og maskinmontasje, men han strøk på det som den gang kaltes "fremhaldsskolen". Ingeniør er etterhvert blitt en beskyttet tittel, og i dag er det vel heller ikke så mange som synes det høres spesiellt fint ut.
I arabiske land bruker man et begrep: "mohandes". Det er en person som har lært seg litegrann om noe, og er i stand til å få ett eller annet til å virke. Ergo slipper han å ta i noe lenger, og slipper å bli møkkete. Dersom han ikke selv vil, og det vil han jo ikke. Et av de første engelske ord de lærer, er "engineer".
Jeg ser noe av det samme i dag, i bruken av betegnelsene webmaster og webdesigner. Har man en oppkobling og fått med et hjemmeområde på kjøpet, er man plutselig webmaster, selv om virksomheten begrenser seg til å klippe, lime og dele ut linker. Man kaller seg også ofte webdesigner, selv om fargesirkelen er et ukjent begrep, og typografi noe som har med ansiktsfasong å gjøre. En webmaster er en som driver et anvendelig nettsted med et formål, som har inngående kjennskap til flere markeringsspråk, behersker minst 1 scriptspråk og er seg bevisst hva han driver med. Altså en som får noe til å gå. En webdesigner er en som har både form- og fargesans, vilje til å gjøre ting forståelig og evne til nyskapning. Altså en som får noe til å virke.
Nå var det ikke min mening å harsellere over dette; for meg kan forsåvidt godt folk kalle seg keisere av dot.com eller nettkunstnere. Men jeg tok utgangspunkt i dette for å komme over til det som egentlig ligger meg på hjertet: det å få noe til å virke.
Jeg har i årevis glefset mot programvareleverandører, og leverandører av nettlesere i særdeleshet. For ikke å snakke om de som lager webeditorer. At sider vises helt forskjellig fra den ene browseren til den andre, noen ganger ikke i det hele tatt, og i verste fall kan få hele systemer til å gå ned. Men jeg tror jeg har glefset mot feil fiende. Vi er nemlig helst vår egen fiende, vi nettdyr som pusler med å lage sider. Vi lar oss imponere av alle muligheter som dukker opp i forskjellige editorer, blir blendet av spesielle tekniske finesser og mister oversikten. Som brunstige råkjørere får vi orgasme av spreke biler og motorvei, glemmer andre trafikanter og overser trafikkreglene. Som religiøse fundamentalister, ser vi bare EN vei, og overser at det finnes andre folk og andre religioner.
For meg er nemlig internett en form for religion, ment til global forståelse, utveksling av informasjon til felles beste. Og det finnes en Bibel. Den ble innstiftet i 1994, og heter World Wide Web Consortium - W3C. Det er en tverrfaglig, tverrpolitisk og internasjonal organisasjon, som ble dannet med det formål å ivareta standarder. Underforstått holde visse aktører i øra, i en tid hvor internett VIRKELIG sprikte.
Dersom alle webmastere tok hensyn til deres anbefalinger og standarder, ville nettleserproblematikken dø ut av seg selv. Det ville være liten vits i å innføre "egne standarder" og innovasjoner dersom de ikke ble brukt. Da ville selv en amatørmaster være ett skritt høyere på stigen: han ville få noe til å virke. På alle plattformer, i alle nettlesere av nyere dato.
W3C er altså ment å være de som skal utarbeide og/eller godkjenne nye ting, for at det deretter kan implementeres i nye utgaver av editorer og browsere. Ofte har det vært motsatt, at aktørene har forsøkt å ligge et hode foran alle andre for å kapre marked, og W3C har kommet haltende etter. Det forhindrer absolutt ikke at webmastere kunne holde seg til det som er godkjent. Verst er det når store nettsteder, som skulle være tilgjengelig for absolutt alle, glatt overser de enkleste regler.
Jeg dro 2 av Norges største nettsteder, "Online" og "Dagbladet" gjennom W3C's valideringstjeneste. Resultatet var ikke bare nedslående, men direkte uhyggelig. Online hadde 72 tildels grove feil på en relativt enkel førsteside. Dagbladets synderegister var nesten uendelig, det tok 2 minutter bare å liste opp alle blemmene. Det var altså ikke snakk om fillefeil, men ofte fundamentale brudd på enkel, grunnleggende HTML. Slike feil man svært ofte ser den beryktede FrontPage gjør, som ikke-avsluttede flagg, feil plasserte tagger, dobbeltattributter, manglende attributter - og ikke minst: ugyldige attributter.
Jeg ser at Martin Thorborg, lederen for Danmarks visstnok største nettsted "Jubii", har bestemt at nettstedet heretter kun skal tilpasses brukere av Internet Explorer. Han uttaler dessuten at «Netscape-brukere er ikke lenger en sub-kultur, men en utdøende rase»! Slike tosker skulle ikke være ledere, men skuffe kull i en sentralfyr eller et enda varmere sted. Mennesker skiller seg fra dyr ved at de ser det verdifulle også i individer som ikke nødvendigvis vinner i slåsskamp. En slik holdning er skremmende primitiv. Linus Torvalds, hjernen bak Unix-derivatet Linux, et mer og mer utbredt alternativt operativsystem og neppe ansett som noe underutviklet individ, har uttalt: «Mennesket er bestemt for å være selskapsdyr; teknologien vil følge etter».
Det er ikke bare bruken av HTML som er kritikkverdig hos webmastere. I større og større grad har bruk av script blitt vanlig, for å utvide funksjonene på sidene. I enkelte tilfelle nyttig, men i mange tilfelle fullstendig unødvendig, og bare egnet til å forsinke nedlasting og ekskludere endel brukere. Det avgjort rådende er JavaScript. Her er det mange scriptrotter som går seg vill. Microsoft har nemlig utviklet sin egen versjon av dette språket, som sjelden eller aldri leses riktig av andre nettlesere enn IE, helst siste versjon. Svært ofte blir slike script benyttet til det reneste tøv, som å legge seg opp i brukerens markør og scrollbar, eller omgjøre i HTML allerede eksisterende funksjoner. At det benyttes på privatsider er ille nok, men når eksempelvis NRK og Postbanken begynner å bruke slikt, er det verre. Bare EN av mine 6 faste nettlesere er i stand til å takle min nettbank, og de gidder ikke engang svare på de henvendelser jeg har gjort. Jeg tilhører jo mindretallet.
Nei, webmastere i alle land, forén eder! Og hold rekkene, for svingende.
Epilog
Mange år etter dette, lever vi i en annen nettalder. Kort oppsummert: browserkrigen er over, webmasterne er utdødd, javarottene utryddet og webdesignerne fanget i bur av CMS, ute av stand til å utfolde seg som tidligere. I dagens nettverden kreves universell utforming og responsivt design, og absolutt ALT av viktighet er blitt uniformert. Forsåvidt også mesteparten av det mindre viktige, samt det totalt uspiselige. Alle aper nemlig etter alle andre, går for det minst brysomme og ignorerer alt mangfold.
Den avgjort avgjørende forskjell mellom ny- og gammel tid, er invasjonen av berøringsskjermer. Hvem hadde trodd, for tyve år siden, at hele verden skulle - vulgært sagt - gå rundt hele dagen og fingerpule en sardinboks? Og attpåtil forlange at innholdet skal kunne spises av alle?
Den tekniske delen av webproblematikken er kommet helt i bakgrunnen. Nettleserkrigen ble vunnet av "nykommeren" Google, som startet en okkupasjon av nettverdenen med blant annet å lansere sin egen nettleser. Etter at chromium ble utviklet, har ALLE bortsett fra Mozilla konvertert til den samme kjernen. Opera gravla sin egen "presto" (og mesteparten av brukerne), selveste Microsoft dumpet "trident" og Apple justerte sin web-kit. Mozilla klorer seg fast i sin "gecko", som skiller seg fint lite fra chromium bortsett fra å være en ustabil skilpadde.
Hva som er kommet i forgrunnen, er derimot sørgelig. Fokus legges mer og mer på det audiovisuelle. Folk venner seg mer og mer fra å LESE til å SE og HØRE. Det gjør de også til gagns. Dermed er menneskedyret i ferd med å klatre opp i trærne igjen, rett og slett. Med en sardinboks kveilet opp i halen.
Fremste eksponent for denne utviklingen her til lands, er det i artikkelen nevnte "DAGBLADET", som har tatt det helt ut og blitt mer tabloid enn VG noen gang har vært. Det er ingen avis lenger; det er en nettkino nesten fri for journalistikk og fylt opp med regulært clickbait og fjas. Jeg dro den gjennom validatoren igjen, og ble både tørst og sulten før jeg kom halveis.
Hva som irriterer meg mest i dag, er den estetiske siden ved utviklingen. Bruken av forskjellige Content Managing Systems har resultert i vanvittig typografi og forflatet layout. Og latskapen lenge leve; det vrimler av skrivefeil overalt; skribentene later også til å beherske engelsk (US) bedre enn morsmålet. Huff! Det gjør ofte direkte vondt å pløye seg gjennom nettsider, selv om innholdet notorisk blir mindre og mindre; kortere og kortere. Og måtte en viss mann hente alle influensere.
Men ... jeg ser fortsatt et lys i dette mørke hullet som allerede et halvt år etter frislippet i 1994 ble betraktet som verdens største søpledynge. World Wide Web Consortium klarte faktisk å dressere aktørene, og ved innføringen av HTML5 å få de til å holde rekkene. For svingende.
Anno2002/Epi2025
