Zumma Zummarum
Hagehumle (Bombus hortorum) - Foto:
Kristin Vigander
Det zummer rundt meg. Det zummer i hodet mitt, og jeg er
glad. Nei, jeg er ikke full. Stedet er rett sør av Vikerfoss i Modum; det er
dekket av marimjelle, og jeg har aldri sett så mange humler før. Det er mer
humler her enn det er mygg på Finnmarksvidda. Derfor er jeg glad.
Humler er nemlig noen av de viktigste skapninger som finnes for landbruket. En
tredjedel av verdens matproduksjon er avhengig av disse lodne krabatene, sammen
med bier. Enkelte planteslag er avhengige av humler alene. På verdensbasis
finnes det omtrent 250 arter. I Norge har vi minst 34 av dem; noen sier 35 eller
40. Ofte er det bare ørsmå detaljer som skiller. 26 av disse er sosiale; resten
er "gjøkhumler" som snylter på andre samfunn, og ofte overtar og ødelegger dem.
6 arter er sjeldne og rødlistet, nesten alle arter har de senere år gått
tilbake; mange tildels sterkt.
Humler tilhører ordenen årevinger, som grovt er inndelt i
maur, bier og veps. Humler sorterer under biene som egen slekt, og er i likhet
med biene rene vegetarianere - mens stikkveps og maur er rovdyr, og spiller
mindre rolle for pollineringen både i landbruk og natur.
Det er en utbredt oppfatning at humler ikke stikker, men
"brenner" - med andre ord biter. Joda, humler kan forsåvidt bite, men kjevene
er så små at mennesker knapt vil merke det. Hunnene - arbeidere og dronning -
har imidlertid brodd. De er uten mothaker, så humler kan stikke gjentatte
ganger. Det skal svært mye til: en humle må være direkte livstruet for å stikke.
Brodden er tydeligvis fra naturens side ment til forsvar av bolet - mot fx
gjøkhumler - og man vil aldri oppleve noe slikt som høstens virreveps, som
stikker for et godt ord.
Det er også en utbredt misforståelse, at humlene flyr på
tross av naturens lover - humlenes vekt sammen med vingenes størrelse og
slagfrekvens skulle ifølge noen tåper tilsi at de ikke burde kunne lette fra
bakken. Vel, det samme kan man for så vidt si om helikoptere. Ser man "Humlens
Flukt" (Rimskij-Korsakov ca 1900 :-D) i meget sakte film, ser man at vingene
beveger seg nærmest i åttetall. Dette gir enorm oppdrift og svært god
manøvreringsevne. En humle kan bære sin egen vekt i nektar og pollen, i en egen
nektarpose.
Humlene bygger sjelden egne bol, men overtar eller erobrer
eksempelvis musebol og fuglereder. Trehumlene går ofte inn i isolasjonen i hus.
De isolerer bolet med voks, pollen og annet hensiktsmessig for å holde jevn
temperatur, og innreder i larve- og nektarkamre. I motsetning til veps og bier,
vokser larvene til i kollektive kamre, og spinner etterhvert en kokong rundt
seg for å danne pupper. Tomme kokonger brukes deretter til lagring av nektar -
forrådet av nektar er avgjørende for bolets eksistens. Et bol brukes bare én
sesong, men nye bol bygges gjerne i umiddelbar nærhet av det gamle, om
mulig.
Humlene er på en måte både varmblodige og vekselvarme. En aktiv
humle har en indre temperatur på 35-40 grader, og bruker bakkroppen som
radiator. En inaktiv humle holder gjerne ca 30 grader - det samme som et
gjennomsnittsbol - og varmer seg opp med vibrering av vingene og forbrenning av
kroppsfett eller nektar. Denne termostatfunksjonen gjør at man kan oppleve å se
humler i lufta i temperaturer ned mot null.
Humlenes seksualliv foregår på høsten. Dronene klekkes senere
enn arbeiderne, og svermer gjerne rundt august - dette selvfølgelig avhengig av
høyde, temperatur, stedegenhet og den enkelte art. De kan oppsøke dronninger i
eller ved bolet, men patruljerer gjerne faste ruter hvor de duftmarkerer. Dette
seksuallivet er svært vanskelig å dyneløfte - det foregår gjerne helt oppe i
tretoppene.
Den befruktede dronningen, som egentlig er genetisk lik arbeiderne, men oppfødd
på spesiell næringsrik dronninggelé, spiser seg så opp i løpet av høsten: går
deretter i hi og overvintrer som den eneste av kolonien.
Dette er hennes eneste sesong i motsetning til andre årevinger som veps og bier:
neste år blir en eller flere hunnlarver utvalgt og fôret opp til nye
dronninger.
De første humlene man observerer om våren, er alltid dronninger.
De forlater vinterhiet så snart temperaturen tillater det, og snuser opp et
nytt bolsted. Disse første humlene er svære, trege og beiter ofte på tidlige
planter som gåsunger. Når bolet er etablert, legger hun de første dusin egg,
ruger dem og i løpet av et par-tre uker vokser de første arbeiderne til.
Deretter trekker dronningen sjeldnere ut av bolet, og konsentrer seg om
egglegging. Også arbeiderne kan legge egg, men de blir ikke befruktet, forblir
haploide (enkelt sett kromosomer) og utvikler seg til droner utover sommeren, i
likhet med ubefruktede egg fra dronningen.
Høstfest på blåknapp - foto:
Frode Ødegaard – NINA
Det zummer rundt meg, og jeg er betenkt. Zummingen kommer
nemlig ikke fra aktive bier og humler, som den burde ha gjort, men fra svært
aktive maskiner styrt av vesener i kjeledress med hørselsvern - og
nok også vern mot sunn fornuft.
På min vei til faste kontroller på sykehuset, passerer jeg to
parkanlegg og går gjennom en kirkegård. Her hersker ikke Guds fred, men
kontinuerlig petimetrisk snauklipping. Det virker som om man har misforstått
begrepet grønt, og systematisk fjerner alle andre farger fra
fellesarealer etter golfbanemodellen. Hvem spiller golf i en park eller på en
gravlund?
Nektar og pollen er humler og biers livsgrunnlag. Ettersom
slåttemark og blomsterenger erstattes til fordel for “produktivt
landbruk” (les: monokultur), har dette livsgrunnlaget skrumpet dramatisk
inn. Til en viss grad har veikanter overtatt noe av rollen, men her saltes og
sprøytes det. Ingenting kan erstatte friland.
Mangel på pollinering resulterer uvegerlig i dårligere avlinger,
noe som selvfølgelig er observert av landbruket. Ergo har man begynt å sette ut
humler for å drive frem spesielle planter. På 50-tallet dukket mørk jordhumle
opp. Dette er en av de kraftigste og seigeste humleartene, og spesielt egnet til
å bestøve tomatplanter. Det er ikke sikkert dette var særlig heldig: denne
humlearten har en tendens til å fordrive andre arter. Det beste ville være å ta
vare på alle arter.
Her kan vi alle bidra, fra blokkbeboere til skogeiere, ved å
plante ut og dyrke humlevennlige planter og blomster. Et par verandakasser i
byen kan redde en humlekoloni, og skikkelig rydding etter hogst for å få frem
lyng og bærlyng kan redde flere hundre kolonier. En hage eller en park som ikke
snauklippes - med særlig omsyn til hvitkløver, rødkløver, blåkoll og jonsokkoll
- og har en krok eller flere hvor planter får gro fritt, er et humleparadis.
Ikke alle planter er insektvennlige. Prydplanter er ofte avlet frem for å være mest mulig dekorative, og kan være helt golde; uten både pollen og nektar. Noen kan være direkte giftige. Inneholder nektaren sukkertypen mannose, forstyrres hele fordøyelsesprosessen til både humler og bier. Særlig farlig viser fremmedartene sitkagran og parklind seg å være; her er et sitat fra Humleskolen:
Det mest omfattende tilfellet av massedød som er kjent blant humler og
bier, inntraff i juni 2013 på en parkeringsplass i Wilsonville, Oregon i USA.
Parkeringsplassen var beplantet nettopp med parklind. Trærne var i tillegg blitt
sprøytet med insektmidler noen få dager i forveien. Totalt ble det funnet 50 000
døde bier og humler i området. Trærne ble øyeblikkelig tildekket med tette nett,
åtte ulike sprøytemidler ble totalt forbudt og lokalsamfunnet arrangerte en
minnestund for de døde insektene.
Generelt er det noen plantefamilier som utmerker seg som
humlevennlige. Erteblomstfamilien og korgplantefamilien er i en særstilling,
likeså lyng og bærlyng. Mange arter i leppeblomstfamilien og rosefamilien er
rene honningkrukker. Tidlig på våren, spesielt viktig for nyvåkne dronninger
som skal etablere nye bol, er selje og vier, russeblåstjerne, lavendel og
solsikke - en av de mange kurvplantene som er både dekorative og humlevennlige.
Sent på høsten utmerker blåknapp seg. I hele vekstsesongen er omtrent samtlige
krydderplanter nyttige, og kan dyrkes i blomsterkasser som fx timian,
sitrontimian, mynte, peppermynte, oregano og koriander.
Klikk HER for bilder av alle
disse plantene, samt humlene (mobiler holdes sidelengs).
Mystisk humledød foto: Frode Ødegaard
– NINA
De zummer ikke lenger, og jeg er trist. Tidspunktet er
midtsommer i fjor, og vi har i flere dager feid opp døde trehumler fra
plattingen. Selv om denne sommeren startet ekstremt tidlig, er ikke dette
naturlig. De later til å ha mistet både lukte- og navigeringssans, tumler rundt
i ørska og ender på ryggen.
Humler har ikke veldig mange naturlige fiender. Edderkoppnett
blir for svakt. Svært få fugler snapper humler på grunn av giftbrodden. Mårdyr,
rev og spissmus har humler på menyen, om de ikke finner noe bedre. Bjørn og
grevling graver opp bol, sannsynligvis pga honningen - så lite det enn måtte
være. Verre er det med ymse virus, bakterier og andre encellede organismer,
sopp, midd og rundormer, som infiserer og snylter på både den enkelte humle og
selve bolet. Men den verste fienden er nok mennesket.
Mennesket har i moderne tid forvaltet naturen på en
selvdestruktiv måte, blindt for alt annet enn kortsiktig økonomisk vinning.
Således hogges, slås, klippes og høstes det over en lav sko. Monokulturer
etableres uten tanke på at man rett og slett utarmer naturen, og dette
forårsaker enorme arealforandringer som er en katastrofe både for humler og
biers habitat.
I særstilling står overdreven bruk av kunstgjødsel og sprøyting.
Dette er kjemisk voldtekt av naturen. Særlig neonikotinoider påvirker
orienteringsevne og dronningproduksjon, men de er også i søkelyset for å
forstyrre det vanvittig kompliserte navigasjonssystemet både bier og humler
besitter.
Disse insektene løser nemlig
«Handelsreisendes problem»
rett ut av boksen. Dette går ut på å finne den mest rasjonelle veien mellom en rekke destinasjoner, en oppgave som kan ta superdatamaskiner flere dager. Humler og bier finner ut dette instinktivt - hvordan er det foreløpig ingen som har funnet ut - så lenge de ikke er omtåket av kjemikalier. Jeg har en stygg mistanke til at det var dette som forårsaket den massive humledøden i fjor.
Jeg anklager:
- Skogeiere
for hodeløs hogst, skjødesløs bruk av maskiner og slett rydding av hogstområder.
- Veivesen og parkvesen
for unødvendig sprøyting, salting og klipping.
- Jordbrukere
for unødvendig bruk av kjemikalier, og å utarme miljøet ved blind prioritering av vekster som gir profitt.
- Hageeiere
for snauklipping av plener, overdreven "planlegging" og spredning av fremmedarter.
- Stat, kommuner og alle myndigheter
for å preke miljø, men handle markedsrettet.
Jeg oppfordrer:
- Skogeiere
til å tenke fremtidsrettet i stedet for maksimering av inntjening.
- Veivesen og parkvesen
til å være litt mindre "effektive", og gi alt som blomstrer en sjanse.
- Jordbrukere
til mer allsidig dyrking og mindre bruk av miljøgifter.
- Hageeiere
til å stille gressklipperne et par hakk høyere, og la noen områder i hagen være i fred.
- Stat, kommuner og alle myndigheter
til å bry seg mindre om galluper og valg, og handle i tråd med samspillet i naturen.
P.J.Sloane skrev på sekstitallet “Eve of
Destruction”, og rufsevokalisten Barry McGuire udødeliggjorde den. Sloane
har tidligere oppdatert teksten; på sine eldre dager kunne han kanskje
gjøre den dagsaktuell med en innledning fx “Our Mother World is now
dilated • while agriculture's underpollinated [...]”
Cogito ergo sum (Descartes:"Jeg tenker, altså ér jeg"). Zumma zummarum vil jeg heller si det slik: vi må tenke, ellers er vi plutselig ikke lenger. Og dette gjelder all natur- og miljøvern, ikke bare humler.
Dette er skrevet på et tidspunkt da våre lodne velgjørere er i
ferd med å pakke sammen for sesongen. En og annen zummer fortsatt rundt;
kanskje en arbeider i gang med sin siste oppgave, men mest trolig en dronning i
ferd med å samle vinteropplag. Det kommer en påminnelse om dette til våren; tro
meg!
10.9.2015
