Epitaf
Shady
1.4.2014 • 12.4.2026
Min aller mest pusete katt, "Lady Shady aus die Giethuuser Waldkatze", gikk over regnbuebroen slett 2 i natt, etter lengre tids problemer med luftveiene.
Ingen medisinering hjalp, matlysten forsvant og på slutten tok hun ikke engang til seg vann. Hun visste det var slutten, og det visste jeg også: man kjenner sin katt etter så mange år. Hun ble mer og mer reservert, og søkte kroker hun ellers ikke hadde vært interessert i. Men hun var friluftskatt helt til det siste; så sent som i går var hun ute og ruslet i flere timer. Sent på kvelden fant jeg henne under benken på badet, hvor hun ikke har ligget tidligere denne vinteren fordi varmekablene var avslått. Rett ut, med støtvis pust.
Jeg fikk selvfølgelig ikke sove, og har i skrivende stund fremdeles ikke klart det. Utpå natten kom hun krypende ut i stua, og la seg rett ned foran beina mine der jeg hadde svingt stolen rundt mot henne. Den raspende lyden av pusten var borte. En idiotisk tanke slo meg, at det ... var da bra.
Men det var ingen pust.
Skaukatter blir gjerne tjue år gamle, og jeg hadde rett og slett regnet med at hun skulle overleve meg, men så heldige var vi altså ikke. Det har ingen hensikt å skrive noe særlig mer, fordi kompusen er behørig dokumentert i den ordinære "The Shady Journal" vol. I-III. Men det kommer ingen ny "journal", for dette var min siste katt. Jeg er ikke så egoistisk at jeg legger meg til med nytt pelsverk i min alder, og jeg ville seff alltid drive og sammenlikne. Dette pelsverket var så fabelaktig at det slår alt på fire bein, og flesteparten av tobeinte i tillegg.
Bare en liten advarsel gjenstår: prøv ikke å trøste meg med at det var «jo bare en katt» ...
... for jeg kommer alltid, regelmessig, til å høre krafsing på bakdøra.
12.april 2026
