Det er kanskje litt i tidligste laget, nå i starten av mars, å vente på trekkfuglene, men mens vi venter kan vi gi dem en varm tanke på veien og ønske dem velkommen hjem.
En høstklar morgen i månedsskiftet september/oktober 2014 sto jeg i toppen av en stige mot en gavl i Åmot for å legge siste hand på oppussingen av det huset jeg visste ville bli mitt siste prosjekt. Jeg ble vitne til noe fantastisk: tre mindre flokker i formasjon sluttet seg sammen i en stor, og strøk sørover i et lurveleven av "skvæk". Jeg tok av meg malerlua og vinket farvel; ikke "på gjensyn".
En uke senere lå jeg på Radiumhospitalet med konstatert galopperende lymfekreft, og tenkte på alt annet enn fugletrekk, men at jeg selv var på vei - ikke sydover, men nord og ned. Skjebnen ville det annerledes.
Etter en utrolig behandling og en klype mirakler, var jeg på beina igjen og hjemme til påske. Et par uker senere sto jeg på plattingen - jeg har måttet holde meg på bakken for all ettertid - og hørte kjente lyder. Der kom de tilbake. Jeg sverger på at det var de samme, for de delte seg i tre, og dalte ned mot Katfoss, Gravfoss og Bergsjø. Jeg gråt av glede. Både jeg og dem hadde funnet hjem igjen.
Trekkfugler er et naturens mysterium som ingen kan forklare. Man kan finne ut hvilke steder de trekker mellom, men ikke hvorfor og hvordan. "Hvorfor" er nok for å unngå det barske vinterklimaet, men hvorfor blir de ikke i varmere strøk? Og "hvordan" de kommuniserer for å opptre så synkront, er også ukjent. Antakelig inneholder et "skvæk" mer informasjon enn de menneskelig begrensede sanser kan oppfatte.
Grågås [Anser anser] er en art i andefamilien med et vingespenn på rundt halvannen meter og en vekt på mellom 3–4,5 kilo; den største og tyngste av de gråbrune gjessene. De overvintrer vesentlig i det tempererte, nordlige Europa. De er vegetarianere og monogame; foreldreparet har "delt omsorg". Etter klekking, forlates redet etter få dager, og de tilbringer sommeren i stille vann, beitende på hva de finner. Ungene er flyvedyktige etter 1-2 måneder. Arten er ikke truet; noen steder betegnes den faktisk som en plage. Noen plages jo av alt som lever. Jakt er imidlertid tillatt fra august og ut året.
Grågåsa er i en særstilling. Den karakteristiske V-formasjonen er et resultat av aerodynamikk. En leder drar lasset, og de som kommer etter drar nytte av dragsuget. Leder skifter med jevne mellomrom, mens de yngste og eldste alltid er midt i sveiten. Lederen, uansett hvem, vet alltid retningen. Dette er naturens GPS. Man kan bli religiøs av mindre.
Modum består av svært mye vann. Elver, fossefall, innsjøer, tjern og myrer. Mye av dette er fredet våtmarksområde, med svært rikt fugleliv. Man skal være forsiktig på slik grunn, særlig i hekkesesongen. Det skal lite til for at reiret forlates.
I mai engang, var jeg rundt Gravfoss for å få noen gode bilder av den mektige vassføringen her oppe i rota av Drammensælva. Jeg klev, nærmest med livet som innsats og hengende etter en bjørk, ned på ei fjellhylle for best mulig perspektiv. «Hzz!» sa det. Der lå Mor Gås og varslet. Jeg trakk meg skyndsomt tilbake. Beklager, mor. Jeg visste jo ikke du var der. Men jeg tok et bilde av deg, når jeg likevel var her nede.
En annen gang, også i mai, rodde jeg båten over til de tre små øyene nederst i Bergsjøen, for å få bedre posisjon for ørretfiske ned mot strykene. Øyene er karrige og lyngbevokste, og jeg vasset rundt i lyngen. "Hzz!" sa det. Jeg gikk litt tilbake, og dro mot høyre. "Hzz!". Venstre? "Hzz!". Jeg ga opp, og trakk meg tilbake til båten. Det ble vel pølser på grillen den kvelden. Senere har jeg ikke gått i land her før i juni måned, hvor redene garantert er forlatt.
Disse skriverier er rettet mot alle som i hekkesesongen - overalt i landet - tar utmark for sin egen, uten omsyn til andre levende vesener som er helt avhengige av habitatet for å overleve. ETT reir forlatt er EN generasjon tapt. Dette gjelder også ALL ferdsel i utmark, om det er midt i skævven eller oppå fjellet.
Jeg retter også min pennesplitt mot alle de utbyggere som ser fortjeneste i å ignorere naturens orden. Dette gjelder ikke bare hekketiden. Mennesket har satt seg selv som verdens hersker, og ser bort fra at naturen kom FØR mennesket.
OG for ordens skyld, om du ikke har forstått det allerede, tittelen er en parafrase over "Mens vi venter på Godot" av Samuel Beckett. Om HAN var interessert i annet enn ord, veitta fævvla ...
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
