Mens vi venter på no' grått
Det er kanskje litt i tidligste laget, nå i starten av
mars, å vente på trekkfuglene, men mens vi venter kan vi gi dem en
varm tanke på veien og ønske dem velkommen hjem.
En høstklar morgen i månedsskiftet
september/oktober 2014 sto jeg i toppen av en stige mot en gavl i Åmot
for å legge siste hand på oppussingen av det huset jeg visste
ville bli mitt siste prosjekt. Jeg ble vitne til noe fantastisk: tre
mindre flokker i formasjon sluttet seg sammen i en stor, og
strøk sørover i et lurveleven av "skvæk". Jeg tok av meg malerlua og
vinket farvel; ikke "på gjensyn".
En uke senere lå jeg på Radiumhospitalet med
konstatert galopperende lymfekreft, og tenkte på alt annet enn
fugletrekk, men at jeg selv var på vei - ikke sydover, men nord og
ned. Skjebnen ville det annerledes.
Etter en utrolig behandling og en klype mirakler, var jeg på beina igjen og
hjemme til påske. Et par uker senere sto jeg på plattingen - jeg har
måttet holde meg på bakken for all ettertid - og hørte kjente lyder.
Der kom de tilbake. Jeg sverger på at det var de samme, for de delte
seg i tre, og dalte ned mot Katfoss, Gravfoss og Bergsjø. Jeg gråt av
glede. Både jeg og dem hadde funnet hjem igjen.
Trekkfugler er et naturens mysterium som
ingen kan forklare. Man kan finne ut hvilke steder de trekker mellom,
men ikke hvorfor og hvordan. "Hvorfor" er nok for å unngå det barske
vinterklimaet, men hvorfor blir de ikke i varmere strøk? Og
"hvordan" de kommuniserer for å opptre så synkront, er også ukjent.
Antakelig inneholder et "skvæk" mer informasjon enn de menneskelig
begrensede sanser kan oppfatte.
Grågås [Anser anser] er en art i andefamilien
med et vingespenn på rundt halvannen meter og en vekt på mellom 3–4,5
kilo; den største og tyngste av de gråbrune gjessene. De overvintrer
vesentlig i det tempererte, nordlige Europa. De er vegetarianere og
monogame; foreldreparet har "delt omsorg". Etter klekking, forlates
redet etter få dager, og de tilbringer sommeren i stille vann,
beitende på hva de finner. Ungene er flyvedyktige etter 1-2 måneder.
Arten er ikke truet; noen steder betegnes den faktisk som en
plage. Noen plages jo av alt som lever. Jakt er imidlertid tillatt fra
august og ut året.
Grågåsa er i en særstilling. Den karakteristiske
V-formasjonen er et resultat av aerodynamikk. En leder drar lasset, og
de som kommer etter drar nytte av dragsuget. Leder skifter med jevne
mellomrom, mens de yngste og eldste alltid er midt i sveiten. Lederen,
uansett hvem, vet alltid retningen. Dette er naturens GPS. Man kan bli
religiøs av mindre.
Modum består av svært mye vann. Elver,
fossefall, innsjøer, tjern og myrer. Mye av dette er fredet
våtmarksområde, med svært rikt fugleliv. Man skal være forsiktig på
slik grunn, særlig i hekkesesongen. Det skal lite til for at reiret
forlates.
I mai engang, var jeg rundt Gravfoss for å få noen
gode bilder av den mektige vassføringen her oppe i rota av
Drammensælva. Jeg klev, nærmest med livet som innsats og hengende
etter en bjørk, ned på ei fjellhylle for best mulig perspektiv. «Hzz!»
sa det. Der lå Mor Gås og varslet. Jeg trakk meg skyndsomt tilbake.
Beklager, mor. Jeg visste jo ikke du var der. Men jeg tok et bilde av
deg, når jeg likevel var her nede.
En annen gang, også i mai, rodde jeg båten over til de
tre små øyene nederst i Bergsjøen, for å få bedre posisjon for
ørretfiske ned mot strykene. Øyene er karrige og lyngbevokste, og jeg
vasset rundt i lyngen. "Hzz!" sa det. Jeg gikk litt tilbake, og dro
mot høyre. "Hzz!". Venstre? "Hzz!". Jeg ga opp, og trakk meg tilbake
til båten. Det ble vel pølser på grillen den kvelden. Senere har jeg
ikke gått i land her før i juni måned, hvor redene garantert er
forlatt.
Disse skriverier er rettet mot alle som i
hekkesesongen - overalt i landet - tar utmark for sin egen, uten
omsyn til andre levende vesener som er helt avhengige av habitatet for
å overleve. ETT reir forlatt er EN generasjon tapt. Dette gjelder også
ALL ferdsel i utmark, om det er midt i skævven eller oppå fjellet.
Jeg retter også min pennesplitt mot alle de utbyggere
som ser fortjeneste i å ignorere naturens orden. Dette gjelder ikke
bare hekketiden. Mennesket har satt seg selv som verdens hersker, og
ser bort fra at naturen kom FØR mennesket.
OG for ordens skyld, om du ikke har forstått
det allerede, tittelen er en parafrase over "Mens vi venter på Godot"
av Samuel Beckett. Om HAN var interessert i annet enn ord,
veitta fævvla ...
Mars 2023
