Koksgrå stær
Stær (Sturnus vulgaris) er en trivelig kortdistanse trekkfugl, som også kan overvintre. Den opptrer som regel i store, morsomme flokker, holder seg gjerne til mennesker og er kjent for å imitere lyder fra andre skapninger. Den er mange fugleelskeres favoritt, men det er ikke fuglen dette handler om. Denne epistelen handler om et medisinsk begrep, og hvordan en seks kilos jerngryte forandret mitt syn på verden, bokstavelig talt.
Nei, jeg har ikke blitt skrullete. Forklaring følger, og la meg gå mange år bakover, til julen 1975. Tyve år gammel, hadde jeg etablert meg med mer enn hybel, fattet interesse for kjøkken for alvor og i julegave fått en gedigen Høyang 11" Polaris jerngryte av mine foreldre: 6 liter og ditto kilo. Den er fremdeles blant mine mest brukte kjøkkenredskaper, fra suppegryte via alminnelig stekegryte til bakstebolle. Selv om den egentlig er litt tung og uhandterlig, er det resultatet som teller.
For noen år siden, kom jeg over en kondemnert lillebror. I en garasje jeg hjalp en kompis med å rydde og tømme, fant jeg i et hjørne en nedrustet sak med ubeskrivelig innhold; opprinnelse ukjent og ubestemmelig. Den gikk IKKE i containeren; den ble med hjem. Jeg så hva det var, og visste nyprisen for slikt. Jeg brukte et par dager på restaureringen, slipte tilslutt ned bunnen med vannsmergel og svei inn ny stekeflate etter gamlemetoden: med ren matolje, på grill, rødglødende og rett oppi et kar med kaldt vann. Stakkaren ble som ny. Jeg hadde ikke bruk for den; det var 11" som min gamle, bare lavere, men jeg tenkte "noen fortjener en slik gryte". Den havnet i samlingen inntil videre.
I mitt lille, men praktiske kjøkken har jeg satt opp en solid, gammel hattehylle. På en av knaggene under henger gamla. Jeg satte den gjenfødte lillebror Polaris oppå, med en av hankene NED imellom spilene, lent støtt mot veggen. Slik sto det - og står fremdeles - i flere år.
Jeg er født nærsynt. Mine første briller fikk jeg allerede ved skolestart, og på det meste har jeg vært oppe i minus 6.25(0.5) på høyre øye. Med årene blir man gjerne langsynt, siden øyemuskulaturen slakkes, og jeg var ved førti års alder nede i minus 4.5 - på begge øyne; ved bruk av kontaktlinser er det alltid en fordel at linsene er like, og optiker mente at øynene var såpass nære hverandre at det ville utjevnes. Også ved bruk av briller. Han hadde rett. De brillene jeg skaffet meg i 2006, var de samme som jeg fikk vraket i fjor. Av en jernkasserolle.
Jeg har alltid vært likeglad med helse. Ettersom årene gikk, ble jeg utilgivelig likeglad, og det er et mirakel at jeg overlevde Non-Hodgkins Lymfom i 2015, etter å selv ha konstatert og ignorert egen diagnose, stilt etter sammenfallende symptomer jeg tidligere hadde oversett. Legene ignorerte det IKKE, da jeg omsider ble innlagt. Behandlingen gjorde meg helt ufør, og jeg gikk ut av yrkeslivet med ikke så alt for mye å leve av. Nye briller var helt utenfor mine tanker, for jeg hadde slettes ikke behov for falkeblikk lenger. Jeg lot det skure.
I november i fjor, fant jeg det for godt å overhale mine panner og gryter av støpejern med kokende vann og nytt, beskyttende lag av olje. Mine to Polaris-brødre undergikk prosedyren. Da de skulle tilbake i hylla, forvekslet jeg dem - dårlig syn, må vite - og tredde gamla ned i spilene på toppen i stedet for den minste. Da jeg bøyde meg ned for å henge opp nestemann på knaggen under, tippet gamla over av egen tyngde. KLONK! Rett i pæra. Knakk brillene sammen med min bevissthet, og resulterte i to ukers hjernerystelse.
Jeg hadde noen Nille-briller styrke -3 fra gamle dager, men det var seff uholdbart. Jeg kreket meg så til nærmeste optiker for å få et sett daglinser inntil videre. Det ville bare koste noen hundre kroner per måned. Jeg ble henvist til Sebastian på bakrommet for vanlig undersøkelse.
Jeg bruker bare fornavn i denne sammenheng, fordi ett av prinsippene ved khawaga.com er at nettstedet skal være fritt for markedsføring. De som vil vite hvem som sto bak behandlingen kan kontakte meg privat.
Jeg fikk to gode meldinger og en vemmelig: «Du har ikke "grønn stær" i hvert fall. Og trykket er normalt, så det er neppe svulst (noe jeg naturlig nok hadde vært redd for; med kreftbakgrunn). MEN du har "grå stær" på begge øyne, og det er rundt 5 på en skala fra 0-6. Dette må opereres». Jeg fikk gratis de ukeslinsene han fant bakerst i skapet - minus 11 og 12 (!) - og kjente plutselig igjen verden. Jeg sa at «Dette kan jeg leve med». Svaret var «Det kan du nok, men du vil bli stær blind. Dette øker progressivt og raskt, og til slutt vil ikke hverken briller eller linser hjelpe».
Veien ble kort. Jeg fikk henvisning til en klinikk, og antakelig ble det meldt hastesak. I mellomtiden brukte jeg ukeslinser. Ved juletider fikk jeg time, og i mars ble jeg operert - i to omganger, med 14 dagers mellomrom, fordi jeg fant det for skummelt å ta begge øynene samtidig. Goran var helt enig, og prosessen ble avsluttet før påske, med meget tilfredsstillende resultat. Begge øyne var nullstilt slik de skulle vært ved fødselen.
Å gå nærmere inn på selve metoden ser jeg ingen hensikt med. Man kan lese om det mange steder, men ved hjelp av ultralyd hakker man opp den gamle, proteintette linsen, suger den ut og setter inn en ny linse av akryl etter ønsket mål. Det eneste jeg vil bemerke, er at jeg behøver aldri mer å lure på hva LSD-trip er for noe.
Jeg har, under lokal dråpebedøvelse, sett farger som ikke finnes!
Begrepet "Koksgrå stær" er noe jeg innførte sittende på gangen, i galgenhumoristisk hjørne, i påvente av andre operasjon. "Stær" brukes som en folkelig forvrenging av tysk "zu starren" : å stirre. "Grå stær" heter medisinsk "katarakt", mens "Grønn stær" heter "glaukom", som er en nerveskade som dessverre ikke kan opereres, bare forebygges og/eller lindres.
Så tilbake til start: vignettbildet øverst er et foto, tatt av Brynjar Eidstuen. I løpet av de fjorten dagene som gikk mellom operasjonene, så jeg verden som disse illusjonene viser, på hvert sitt øye. Mildt sagt frustrerende. Jeg gikk med øyelapp når jeg måtte ut, og uten linse på venstre øye ble det bare graut. Men noen dager etter siste runde var samsynet i orden, hvitbalansen hadde korrigert seg selv, og jeg så verden slik vignetten viser. Humre; noe av det første jeg gjorde var å vaske alle veggene, herrejævler; og fikse bakgrunnsbildene på mine 2 PCer. Katta var jo brun, mens den egentlig skulle vært grå. Veggene var skjoldete som et kamuflasjeseil, mens jeg hadde sett dem "hvite". JEG; grafisk formgiver, reprotekniker, trykker og fargespesialist hadde heldigvis ikke utført viktig arbeid de siste årene ... jeg hadde tumlet rundt i et sepiasløret tusmørke.
Tenk over dette. Katarakt er egentlig en naturlig tilstand, ingen sykdom (det KAN sjeldent være medfødt). Snikende med årene, tilsløres linselegemet, og progresjonen akselereres med høyt blodsukker og generell ufornuftig livsstil. Dersom du ikke ser særlig forskjell på de 3 bildene jeg har lagt inn, HAR du grå stær i en slik grad at du bør pelle deg til undersøkelse meget fort.
Det første mange gjør, er seff å oppsøke landets ledende informasjonskilde, "HelseNorge". Javel. DE har jeg en høne å plukke med. I etterkant, finner jeg at denne alminnelige synsfeilen skulle være komplisert og bundet til undersøkelser, vurderinger og avgjørelser tatt av øyeleger etter henvisning av fastlege, ha ventetid på flere år og dertil være kostbar å gjøre noe med : privat behandling er anslått til rundt 20000 per øye. På listen over behandlende steder er ikke den klinikken jeg brukte engang nevnt! Bare sykehus, sykehus og enda flere sykehus ...
JEG betalte for 4 timer hos Goran. Som faktisk ER øyelege, og tok seg av hele sulamitten. Utover disse timene, oppført som egenandel, ble jeg fakturert "materiell" som øyedråper etcetera. Linselegemene må ha vært sterkt subsidiert; jeg finner dem ikke i kvitteringene, men jeg har sett prisantydninger på femsifrede tall. For MEG, kom alt på under ti tusen tilsammen, spredt over 3-4 måneder. Jeg aner nesten en konspirasjon mot private bedrifter, som jeg i helsesammenheng ellers ikke er begeistret for. Stol aldri på offentlig informasjon. Og egentlig skyter staten seg i foten, her: en stær blind person koster samfunnet vanvittig mer enn en operasjon, som gjøres EN gang for alle.
Jeg ser nå som en ørn. Bare synd at ørner ikke behøver å lese, men siden Goran traff 100%, klarer jeg meg med Nillebriller +1 for skjerm og papir. Og mot kjøkkenveggen står fremdeles en tilovers, uskyldig 11" Høyang Polaris på hylla. Den er det bare å komme og hente, som meningen var og er.
1.8.2026
