Vossamos
For kort tid tilbake, sto jeg og bannet over en "vossakorv". Objektet var innhentet på tilbud, og skulle tilberedes slik jeg i årevis har gjort det. Skinnet ville ikke av. Å "dra skinnet av en pølse" er liksom et minstemål for motorkraft, noe som ikke hører hjemme i et kjøkken. Jeg var sulten; så sulten at jeg kunne ha glefset pølsefaen rå. Jeg var nesten på den adrenalintoppen jeg nådde siste nyttårsaften, hvor jeg gikk berserk. Denne gangen besinnet jeg meg, gumlet noen osteskalker for å holde matkassa taus, og fant en utvei.
Hvorfor mase med å koke/trekke både det ene og det andre hver for seg? Bortkastet tid. Det skal samme veien. Og får samme "utveien" ... noe man vel egentlig ikke bør tenke over mens man tilbereder eller spiser. Men skitt la gå, for å si det slik.
Jeg plukket fram de ingredienser jeg mente MÅTTE være med. Jeg har aldri likt å bruke en haug forskjellige ting i samme rett. Det ble til potet (RØDE for svingende), kålrot, gulrot, grønn chille (jeg utelot purre, fordi den ikke har godt av å bli ihjelkokt) og selvfølgelig vossakorv. Høsten er smaken av sau. Ignoranter kan hoppe over resten av denne artikkelen.
Hva som ligger på fjøla er akkurat hva som havnet i gryta, minus skall og skinn.
Balansér alltid kålrot mot gulrot. Begge har sødme som forsterkes både ved koking og tygging.
Så var det denne vossakorven, da. Denne kommer jeg tilbake til, på slutten. Den lot seg altså ikke flåes. Skinnet spjæret og fliset opp, sittende børr fast i selve "kjøttet" overalt. Jeg orker ikke pølseskinn, annet enn med wienerpølser. Jeg får brekninger av skinnfliser som setter seg fast mellom tennene. Pølseskinn skal kunne tygges og fordøyes naturlig, selv om det ikke har noen næringsverdi.
Jeg delte den opp i mest mulig like tommetykke skiver, splittet nesten gjennom og løsnet kanten med kniv, klemte ned og rullet løs sylinderen av det ønskede innhold. Jeg delte deretter sylinderen i kryss, og fikk 4 rene biter av hver. Mens mye fremdeles satt igjen på "skinnet".
Denne kniven er opprinnelig en brødkniv fra sekstitallet, som "mistet tenna" og ble erstattet. Min far angrep den med slipeskive, til annet bruk, med det resultat at knivbladet ble redusert og ugjenkjennelig. Den fulgte med arvelasset, og siden jeg i tillegg til kniven også arvet min fars aversjon mot å kaste noe brukbart, ga jeg den en spesiell skarp og litt avrundet tupp.
Dette er en av de knivene jeg bruker mest, side om side med en tynnbladet, lengre Hackman som er slipt til med samme tupp. "Hackman" er siden 2007 innlemmet i "Fiskars", men skriver seg tilbake til Johan Friedrich Hackman, en tysk handelsmann bosatt i Finland sent 1700-tall. Mitt daglige bestikk er Hackman fra 1960-tallet. Min første egenkjøpte tollekniv var ... gjett hva 
Rotfruktene ble deretter revet opp direkte i min emaljerte kombi steke- og kokepanne. Det trengs ikke "slippbelegg" dersom man ikke bruker unødvendig høy temperatur. Jeg advarer mot ALLE typer slippbelegg. Belegget vil notorisk slippe selv, og havner i din mage i form av mikroskopiske PFAS-partikler som langt på vei bevist er sykdomsfremkallende. Emalje og glass slipper ingenting før temperaturen er nærmere solens; rustfritt stål og støpejern har ingenting skadelig å slippe.
Mat under tilberedning på temperatur over 80° skal aldri "slippes" av syne. I hvert fall ikke av minne. Kremerte matretter og uhyggelig mange branner er forårsaket av at man bare "måtte" sjekke mobilen. Og andres komfyr.
Blandet sammen med en skvett vann i bunnen, lot jeg det putre på svak varme et kvarters tid med regelmessig bruk av 
potetstapper. Det moste seg selv. Resultatet vises i vignetten; en panne jeg ikke fikk tatt flere bilder av fordi jeg var så sulten at jeg spiste opp motivet.
Dersom du forventer et kremet og luftig resultat, må jeg advare: dette er en stappe. For å imponere, må man til med smeltet smør, melk og flere operasjoner. Intensjonen her, er et OK måltid før man sulter fordervet. Men det finnes en mulighet jeg kan akseptere til tross for min aversjon mot poseprodukter: ha en slik j.... pakke med ferdig potetmos uten tilsetning for handa, og tilsett etter behov helt til slutt. En spiseskje eller to er ikke dødelig. Og hold vannskvetten i bunnen på lavest mulig nivå.
Og så var det denne korven, da ...
Jeg har, siden fru Hauge i min gamle hjemby sendte med meg en datil ukjent pølse, spist meg gjennom et anseelig utvalg utgaver av denne "vestlandspølsa", og alle har vært fra aldeles nydelige til absolutt gode nok. Inntil jeg kom over Gildes variant.
I 2006 fusjonerte Norges Kjøtt og Fleskesentral (dannet i 1931 med Oslo Fellesslakteri som utgangspunkt) - som brukte "Gilde" som varemerke - med Norske Eggcentral (stiftet 1919) som i løpet av 70-tallet ga alle fjørfeprodukter navnet "Prior". Dermed oppsto, med Stoltenberg-regjeringens velsignelse og annullering av Konkurransetilsynets forbud, konsernet Nortura BA.
Dette konsernet fokuserer på EKTE og ORIGINALE produkter. I kraft av sin dominans på markedet, kaller de dermed alle konkurrenters produkter for "falske", priser sine produkter i toppen (og godt og vel), og har dermed skuffet alt annet ut over sidelinjen. Men det er ikke så "gildt". Les varedeklarasjonen de selv oppgir:
Gilde Vossakorv baserer seg på vår tradisjonsrike oppskrift, slik at du kan nyte våre smakfulle håndverkspølser - akkurat slik de alltid har vært.
Kjøtt av svin, får og storfe (64 % hvorav 21 % får), vann, potetmel, salt, dekstrose (mais), pepper, stabilisator E451, antioksidant E315, konserveringsmiddel E261, E326, E250. Importert svinetarm. Røkt med bøkeflis.
Jeg vil tro at 21% fårekjøtt strir mot hva de lagde for tusen år siden, for å ta vare på slaktet. På den tiden fantes heller ikke potetmel, dekstrose eller E-stoffer. Bare salt; selv pepper var dyrt og uvanlig. Hvor kom bøkeflis fra? Selv i dag, er bøk en uvanlig tresort her til lands. Kanskje de kaster inn en kvist i ildmørja av og til for å ha et alibi, skjønt jeg tror dette ikke er snakk om røykovn i det hele tatt, men innsprøytet aroma sammen med saltvann. Hvem gidder sjekke? Hvem KAN sjekke?
Hvem kan sjekke denne importerte svinetarmen? Som sitter som støpt fast rundt MUK-farsen ... og dette gjelder også Gildes berømte røkte kjøttpølse: det er klin umulig å få av skinnet. Om dette "skinnet" noengang har kommet fra et svin, må det være en sparegris.
Næringsmiddelindustrien har oppdaget kollagen; den gruppen proteiner som finnes i bindevev, knokler, brusk, sener og hud, og som også kan framstilles kunstig. I prinsippet er dette polymere langkjedede molekyler, som markedsføres som "spiselig plast".
Det forekommer meg underlig, at Gilde ikke også har lagt til noe "slippmiddel" - fx PFAS - for at MUKklumpen kunne frigis uten bannskap. Men DET ville vel blitt oppdaget.
Jeg er antakelig en av landets mest ihuga pølsegumlere, men jeg hater når det gnisser mellom tenna. Dette er den siste Gilde-pølsa jeg noengang kommer til å spise. Den ikke bare "gnisset"; den smakte rett og slett ingen ting. Jeg kunne like så godt brukt tofu. Jeg takker VårHerre (om Hen finnes) for sau og rotfrukter, mens jeg stiller spørsmål omkring Hens hensikt med å la forpakterne gjøre hva de vil med jorda Hens. Så langt: velbekomme. Dette er grei høstmat. Forresten er det greit hele året.
Oktober 2026
