gå til topp
gå til index
gå til bunn
staple_l.gif
 
staple_r.gif

Ytringer

vignettbilde

Det er ikke helt sant, dette med at jeg aldri kommenterer noen steder, slik det står under kommenter-knappen i bunnen av mine nettsider. Men jeg er varsom med hva jeg kommenterer og hvor. Helst legger jeg det som kronikk eller "meninger", og skyr kommentarfelt - av flere grunner.


Kommentarfelt er et farlig åte for folk som skyter fra hofta. Riktig nok skyter de seg ofte selv i foten, men de oppnår å spre farlig virus og dynge ned lesere i grunnløst gørr. De aller fleste kommentarfelt er befolket av "folk" med merkelige standpunkter og ståsted helt i periferien av menneskelig aksept. Eller over.

Dagbladet tok konsekvensen av dette, og fjernet kommentarfelt for lenge siden. Sist nå, per januar 2019, har Nettavisen gjort det samme. Synd, egentlig: her fikk man virkelig vite hvem som leste denne digitale blekka. Jeg hadde stor moro av, i kraft av min aID, å erte opp folk.

Jeg har en oppfordring til dagens digitale media: gå et skritt eller to tilbake, og gjeninnfør diskusjonsfora. Dette savner jeg. Her kunne emner legges inn trådet, slik at det var mulig å finne de igjen selv etter flere år, og henvise til dem i videre diskusjon senere. Kommentarer i aviser i dag forsvinner i det tomme intet, og er ikke søkbare etter kort tid. Hvorfor da i det hele tatt bruke energi på å si hva man mener? Troll sprekker i solskinn, og diskusjonsfora er soloppgangen. Var vitsen å unngå behovet for moderering? Hva er så behovet for redaksjon?


Siden Januar 2019 samler jeg derfor gjennomtenkte ytringer av en viss viktighet her, slik at de står så lenge jeg lever + ett år til domenet går ut, og kan henvise til dem. Jeg står for hva jeg har skrevet. Ellers hadde jeg ikke skrevet det, og de er skrevet under fullt navn, for de som måtte være interessert. Khawaga er et nettalias jeg har brukt i over 20 år.



22. november 2019: Kronikk Bygdeposten "Tro, livssyn og idrett"

[signert styremedlem i Rødt Modum]

I Rådmannens forslag til budsjett for 2020, ligger en anbefalt økt stønad til trossamfunn. Dette fordelt på Den norske kirke med økning til 6.920.000 fra 6.695.000, og "Andre religiøse formål" til 800.000 fra 630.000. Dette utgjør altså en meromkostning på 395.000. Totalt er anbefalt 7.720.000 brukt innenfor kategorien "Tro- og livssyn". Dette i en kommune hvor det er et skrikende behov innen helse- og sosial, og det kuttes over en lav sko.


Tro- og livssyn i Modum dreier seg stort sett om vanegjengere i kirken, og en sekt innenfor den kristne religion. Det er ikke registrert andre trossamfunn i Modum i følge fylkesmannens nettsted.


Rødt Modum har intet imot tilskudd til bevaring av kulturhistorisk viktige bygninger, det være seg kirker, templer eller moskéer. Uten innhold: de skal være allment tilgjengelig for alle interesserte. Rødt Modum har heller ingenting imot tiltak til fremme for idrettsaktivitet, så lenge det går til beste for almuen, og ikke eliten.


Gjennom tidene, har de to siste verdenskriger hatt religiøst opphav, og alle kriger av betydning i menneskehetens historie det samme. Følgelig er det nedfelt i Rødts politikk, at tro og politikk må adskilles. Har man en tro; hold den for deg selv. Man har ikke krav på bidrag fra felleskassen. Hva idrettsaktiviteter angår, er dette blitt et statussymbol. I forfatters ungdom, kvistet han ned en løkke i skauen for å kunne spella fopall. Han ble i hvertfall senere keeper på bedriftslaget.


Man snakker om et stramt budsjett. I tillegg til nærmere 8 millioner til tro- og livssyn, er det anbefalt - innen idrettssektoren 2020 - 1.444.000 (+ samme beløp 2021) til kunstgressbane på Rolighetsmoen, Geithus. Det vil si en tredje kunstgressbane i en liten kommune, med svært bortgjemt beliggenhet og problematisk plassering, for til alt overmål er kunstgress en gedigen miljøversting, og mesteparten av Bergsjø fredet.


Rødt har som hovedmål et bedre liv for alle. Det impliserer, at noen må fire på sine krav. I kommunestyresammenheng, betyr det at budsjettet fra år til år må legges til rette for den alminnelige innbygger i kommunen, ikke kommersielle hensyn. Helse, sosial, utdanning og miljø må vektlegges, ikke prestisjeprosjekter eller livssyn. Med den sammensetning av kommunestyret vi fikk etter valget i år, kan vi i det minste håpe på fornuft, ikke bare slaviske vedtak etter rådmannens anbefalinger, som åpenbart er markedsliberalistiske og bygd på en forretningsmodell. En bygd og en kommune er et *samfunn*, ingen forretning.



20. november 2019: Kommentar DT

Politisk redaktør mener AP gikk på et dundrende nederlag i kommunevåpensaken

Jeg ønsker at alle landets bladfyker installerer et adjektiv/adverbfilter på sine jobbmaskiner. Når ble 24 mot 33 et "dundrende" nederlag? Men i beste VG-fra-70tall-stil pepres vi arme lesere med vendinger som "slår knallhardt tilbake", "ekstremt [altmulig]", "knuser" [altmulig] og nå altså dundrende. Ja ja men. Jeg hørte det dundret helt opp hit jeg bor; 6 mil nord.

Nåvel; fornuften vant for en gangs skyld, selv om jeg egentlig syntes godt om rødt og gull. Og den der "vidar jensen" under her kan jo bare gjøre som meg: flytte til Modum. Men jeg gjorde det ikke på grunn av heraldikk. Velkommen etter. Her har nå vi jævla sossialister fått en masse freppere å tygge på, så her blir det gøy.



9. november 2019: Kommentar, Bygdeposten

[Artikkelen var av Tone Ellefsrud, om reduksjon av bemanning i helsesektoren]

"Fjern heller lederstillinger i rådhuset. Det er disse som koster penger. Det blir stadig flere og flere mellomledere og færre og færre «på gulvet». Det er her det bør kuttes i det overordnede pengebruket".


Tiltredes, både av meg personlig og mitt parti, Rødt. Nordhagens bekymring om at "Noen steder i Modum er ledertettheten for lav" er en fornærmelse mot både helsearbeidere og pasienter. I all offentlig forvaltning sitter det "ledere" som ikke engang leder strøm.


Frem for flere ledere
alt blir så meget bedre
lederskap må til
for flere hundre mill!



Oktober 2019: Om politikerlønn, Bygdeposten


I disse dager er det flyttesjau i Vikersund. Modum har fått ny ordfører, gamle koster skrotes og nye feier inn. Spørsmålet er om det blir noe særlig forskjell? Politisk hestehandel skiftet om stillinger. Det kan resultere i at nye stillinger blir opprettet, mens de gamle får en ny betegnelse og "nytt" ansvarsområde. Administrasjon er en kreftsvulst som *kan* være godartet, men selv godartede svulster har en tendens til å spre seg.

Det var en gang i verden "politikk" var noe man drev med på si' fordi man var opptatt av samfunnet rundt seg. Jeg er ingen spesielt gammel mann, og heller ikke særlig retrospektiv, men i de senere år har dette gått fullstendig over stag. I stadig større grad ser vi at de som fronter vårt samfunn er folk med politikk som *yrke*. Kanskje vårt kjære NAV burde legge inn dette som et tiltak for å få folk i "arbeid"?

Anlegg en mening, eller flere om nødvendig, velg et parti, vær folkelig og synlig i sosiale media, still som kandidat for dette parti og la deg velge. Hva man mener og ellers gjør spiller ingen rolle.


Dette er oppskriften på en kontraproduktiv arbeidsplass.


Ingen folkevalgt bør tjene over snittlønn i samfunnet. Syndromet "lederstilling" har infisert politikken, og det har gått inflasjon i lederstillinger. Med det resultat, at det sitter utallige ledere i styre og stell som ikke engang leder strøm.

I mange tilfelle har de heller aldri deltatt i et sunt arbeidsliv, men funnet det politiske liv både behagelig og lukurativt. Slik har samfunnet utviklet seg, at "politikere" har blitt en sopp på samfunnet. Snyltesopp.

Jeg er glad i Modum, de som bor her og de som vil bo her i fremtiden. Derfor sprer jeg ryktet om at det er masse kantarell rundt Øya i år. Matsopp.



20. oktober 2019: Spillelister på NRK, tilsvar til VG-kronikk av Bjørn Eidsvåg om han er for "gammel" eller "dårlig"


Nei, Bjørn. Du er ikke for gammel, og du er i hvert fall ikke for dårlig. Saken er i all begredelig korthet at NRK lefler med de kommersielle interesser innen musikk.

Begrepet "listing" er en ren forbannelse. Musikk er mangfold, liv og følelser, og må formidles over et så bredt spekter som mulig. I stedet for å gjøre dette, snevrer NRK inn utvalget til hva bransjen *vil* selge, etter den oppfatning at alt skal være "kuult".

Jeg forlot radio lenge før DAB-miseren. Tidligere hadde NRK P1 en rekke programmer hvor programlederne selv valgte sin musikk. Jeg hadde på radioen mesteparten av min våkne tid. I dag svipper jeg innom via internett, bare for å finne bablende, selvfokuserte og overkuule programverter som er programmert til å presentere hva direksjonen befaler.


Radiolytting er på dramatisk vikende front. Det medium som har bundet sammen landet i mange generasjoner, tar nå mer hensyn til kommersialitet enn allmenkringkasting. Og da har NRK utspilt sin rolle.



27. august 2019: Kollektivtransport i Modum, Bygdeposten


Jeg leser i Drammens Tidende at "Elektrifiseringen av bussparken i nedre del av Buskerud skal fortsette: nå ser Brakar muligheten til å kjøpe 25 nye elektriske busser". Spørsmålet jeg umiddelbart stiller, er: hvor skal disse bussene gå?

I mine sporadiske besøk i min gamle by, ser jeg uhyggelig mange busser med påfallende få passasjerer pløye seg gjennom sentrum. I min hverdag, ser jeg uhyggelig mange shuttlebusser pløye seg gjennom Geithus med påfallende få, eller ingen, passasjerer.

Årsaken til førstnevnte, er at "byen i vårt hjerte" er en pressfaktor. Man skal ikke vente på bussen lenger; man skal gå ut på gata hvor bussen selvfølgelig skal komme umiddelbart. Hva er vitsen med kollektivtransport? Mye av dette faller bort, når hver buss har *1* passasjer. Da kunne man like godt tatt drosje.

Årsaken til sistnevnte, er den utrolige ordningen Brakar klekket ut, da "Nybrua" Geithus ble stengt for doninger over 6 tonns akseltrykk. For å få 6 tonn per aksel, måtte bussen være fylt med førti overvektige personer medbringende hver sin blytunge sekk. For at vår kjære hengebru ikke skulle gå i fossen slik den gjorde etter en solid ladning dynamitt under 2. verdenskrig, har Brakar innført "shuttlebuss" over Geithus. Bravo.

Denne shuttelen går midt mellom ingensteder. Med all respekt å melde: Stalsberg Skole og Nedmarken er ikke sentralt. Fra Geithus må man nå bytte buss for å komme til Vikersund og Åmot. Er det noe rart i at alle i Geithus bruker bil? En timesrute mellom Åmot Skysstasjon og Vikersund Jernbanestasjon hadde bundet det hele sammen, slik at vanlige folk tok bussen for å handle, i stedet for bilen.


Ved to tilfelle, har jeg henvendt meg til Brakar om dette. Én av de ble besvart: "Det passer ikke med bussrutene"! Bevares. Jeg trodde det satt folk på planlegging, som kunne justere slikt etter reisendes behov, ikke etter selskapets.

Ved kommende kommunevalg, leste jeg gjennom samtlige partiers program. Alle vil styrke kollektivtransport. Men det var *1* forslag jeg stusset ved, og det var ikke fra mitt eget parti: ringbuss rundt Bergsjø. Samkjørt med fornuftig shuttle Åmot/Vikersund, vil dette sy sammen hele kommunen. Dette er opp til Brakar, men også oss velgere.


I samme slengen, må jeg få nevne noe Brakar ikke kan gjøre noe med, fordi de ikke går på skinner. Stasjonene Åmot og Geithus må gjenåpnes for trafikk, i det minste i den tiden morgen og kveld folk skal til og fra arbeid. Det er over 14000 mennesker i Modum. I dag må alle ha bil for å kunne bo her; når kollektivtransporten svikter, overtar overlevelsesinstinktet.



10.april 2019; Nettavisen, Åpent brev til regjeringen

[Nettavisen er en publikasjon jeg leser bare for å få en god ergrelse, men de torde ta det inn, i motsetning til 6 andre aviser jeg sendte det til. Det ble imidlertid publisert under +, og leserkretsen dermed trygt begrenset til erkefreppere.]

Jeg ser i avisene nylig at det er vedtatt en ekstra utbetaling på 2950 kroner for folk som er avhengige av bostøtte, som kompensasjon for vinterens høye strømutgifter. Bostøtte utbetales av Husbanken, dermed kommunene, ikke staten. "Det var da enda noe", tenker jeg. Denne summen kan utgjøre matbudsjettet for et par måneder for svært mange vanskeligstilte. Men så leser jeg én gang til:

"Stortinget har vedtatt at de som mottok bostøtte for februar 2019, får en ekstra utbetaling [...]"

Dermed har faktisk regjering og storting vedtatt at vinteren 2018/2019 varte i 28 dager.


Bostøtten er en månedlig utbetaling, som av denne regjering er omgjort fra å være basert på et årlig gjennomsnitt til å beregnes etter inntekt for gjeldende måned. Arbeidsavklaringspenger derimot, utbetales for hver fjortende dag: følgelig vil det 2 ganger i året oppstå det tilfellet at man får 3 utbetalinger innenfor samme måned, og dermed avslag på bostøtten den aktuelle måneden. Elegant planlagt, vil jeg si.

For de som av denne eller liknende årsaker ikke fikk innvilget bostøtte for februar, har det fått den utrolige følge at de også mister denne ekstra utbetalingen - også uten å ha fått informasjon om det, om man ikke finleser aviser.

For mitt tilfelle var situasjonen noe annerledes. Jeg gikk over fra AAP til uføretrygd forrige måned, fikk sluttoppgjør for februar og trygd for mars samme måned og ble dermed betraktet som rik av systemet - selv om ytelsene i praksis var den samme i sum over 2 måneder.


Dette er altså ren bingo, og en hårreisende urettferdighet og forskjellsbehandling som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Mine damer og herrer i regjering og storting: norsk vinter varer i minst fire måneder, og strømprisene har vært like høye for alle i hele perioden. Man kan rett og slett stille spørsmål om lovligheten ved slike vedtak. Dette er i beste fall fattet ved en inkurie eller ubetenksomhet. Verste kasus velger jeg å ikke sette på trykk.


Jeg henstiller herved til regjeringen om å ta vedtaket om ekstra bostøtte opp til revurdering, og gjøre det rettferdig. Ved samme anledning, ber jeg regjeringen om å slutte å høvle ned osteskalkene til folk med lav inntekt, og heller angripe stabburet hvor osten er lagret.


[Til alt overmål klarte en ivrig bladfyk å bytte ut "osteskalk" med "brødskalk". Hvem f*** høvler brødskalker? Maken ...]


17. februar 2019; Bygdeposten


Jeg ble nylig kalt "jævla sosialist" av landets finansminister. Riktignok på et partis landsmøte, og i sannsynlig beruset tilstand - noe som matcher godt med det man fikk i trynet for 6 år siden: "Morna, Jens" fra scenen i god vigør og blomstrete kjole.


Jeg er ikke tilhenger av å gjøre politikk til show. Jeg er ikke tilhenger av noe som helst annet enn å legge livet til rette for oss alle. Ethvert levd liv er en verdi i seg selv, og dermed en ressurs.

Jeg er globalist, og burde boikotte syttende mai. Jeg gjør det ikke, fordi denne dagen symboliserer en liten nasjons uavhengighet, og starten på verdens beste land å leve i.

Jeg bodde utenlands i mange år, og hadde tenkt at mine ben likegodt kunne blekes i Saharas ørken. Jeg har opplevd nasjonsfølelse i mange land, men ingenting i likhet med Norges nasjonaldag. Av helsemessige grunner, havnet jeg tilbake i Norge. Her skal jeg ha mine siste år, og mine ben skal gjødsle løvetanna ved Heggen kirke.

Hva man ikke reflekterer over, er at disse "jævla sosialistene" faktisk bygde landet slik det i dag er. Uten tanken om fellesskap, hadde landet vært et føydalsamfunn, og sannsynligvis ikke engang selvstendig.

"Vi ere en nasjon vi med; vi små - en alen lange". Ja, Wergeland, du skjønte det. Hva du ikke kunne vite, er at de små ville komme også uten hvit hud og dynket i vigslet vann. Ethvert menneske født er en ressurs!


Denne nasjonaldagen piner jeg på meg min alt for trange dress, og labber til Stalsberg skole på morrakvisten for å vinke toget avgårde, og "feire" verdens beste land å bo i. Jeg er en jævla nordmann. Gratulerer med dagen, alle!



10. februar 2019: Kommentar til feiring av morsdag, DT


I dag er det visstnok "morsdag". Javel; noen betraktninger om det, kanskje.

Karin Inga-Lill Holm, født Falk i Stockholm 22.06.1922, var prototypen på en "mor". Hun døde bare 68 år gammel, og etterlot seg en fortvilet mann og en rystet sønn. Jeg husker telefonen jeg fikk fra naboen min far hadde kontaktet da hun sank sammen under dagsrevyen en lørdagskveld: "Hei, det er Eva. Din mor er død". Jeg hadde akkurat sjekket at Lottoen ikke var gått inn som vanlig, og fikk verden i fanget. Jeg ringte opp svoger, som bodde rett i nærheten og var drosjesjåfør, og ble skysset 3 mil avgårde i en fart Magne risikerte å miste lappen på. Jeg kunne bare konstatere at ja, Eva hadde rett. Min mor *var* død. Huslegen var kommet til, Storm Davidsen, og jeg signerte noen papirer. Min far var paralysert.

Hva tenkte jeg den kvelden? Jeg tenkte vel ikke i det hele tatt, bare handlet. I senere år kommer alt frem igjen, og på en "mors dag" nesten tretti år etter, står alt klinkende klart.

Frem står det beskjedne mennesket som ofret alt for sin sønn. Vi gikk bringebærturer om høsten, gikk i pølsebua på Borgenhaugen når hun ikke orket lage middag (far var ukependler), bar vann til blomstene så det knaket i leddene under vanningsforbud og badet i samme stamp på kjøkkenet, hvor hun ellers lagde verdens beste mat som jeg først i senere år har lært å sette pris på. Lange samtaler over kjøkkenbordet, ansikt til ansikt og alene, i voksen alder. Hun var stillfarende og anonym, men bestemt. Far min satt bra fast, da hun ble borte. Jeg husker han sukket "så, jeg skulle altså bli enkemann". Det ble også jeg etterhvert, men det er en annen historie.


Det heter seg at Vår Herre skapte alt. Det er feil. Enten er Vår Herre androgyn, eller det er Vår Moder. Begrepet "Moder Jord" kunne aldri vært "Fader Jord". Hva som gror og vokser, kommer fra hunkjønn.

Men tro nå ikke at jeg er omvendt til rødstrømpe. Den rønneren mamma alte opp og forsvarte, mener at det puppelasset som sitter i regjering bør kastes til ulvene, og forsåvidt deler Nils Axle Kantens syn på kvinnfolk ...
salg

Ha en god mors dag, alle!

 


11. januar 2019: tilsvar til kronikk i DT "Posten går hvor?" av Siv Mossleth, SP


I 1647 ble Det Kongelige Norske Postverk opprettet, etter forordninger av den danske stattholder og greve Hannibal Sehested. I 1719 ble postombringing et statlig ansvar. Jeg må bare gratulere postverket med å følge tradisjonene: de bruker nå akkurat like lang tid som i fordums dager, hvor de dro seg frem etter Kongeveien med gamp.

Jeg har aldri sett en bedrift eller institusjon så ivrig etter å nedlegge seg selv. I 2000 ble Postens planer for omlegging av postkontor til Post i Butikk godkjent av Stortinget. Det medførte at butikkansatte fikk et ansvar de ikke var ansatt for, en arbeidsbyrde de ikke fikk betalt for og kø i kassene. I 2002 omgjør Stortinget Posten til rent aksjeselskap: Posten Norge AS. Fadesen er komplett.

Post er et samfunnsansvar og en viktig del av landets infrastruktur. Å privatisere slikt er kvalifisert idioti. Hvem kom på tanken at posten skulle "lønne seg"? Post er en tjeneste vi borgere betaler for over skatteseddelen, og bør heller gå med underskudd, om man i det hele tatt skal tenke "lønnsomhet". Dette begrepet er blitt et mantra i samfunnet, og er i dette tilfellet feilslått. Det har resultert i en uvegerlig nedbygging av tjenester, særlig i distriktene, og generell frustrasjon. Med tanke på at den digitale verden er uhyggelig sårbar, er det vanvidd å basere infrastruktur på verdiene 0 og 1, og til overmål outsource det.

Det er ikke mye jeg ellers er enig med Senterpartiet i, men her har vi en felles sak, ser jeg. Takk for oppmerksomheten.


Januar 2019: Debatt om mobilbruk blant barn, Nettavisen


Dette gjelder ikke bare barns bruk av smartphones. Det gjelder mennesker i alle aldre.

I sommer satt jeg i Museumsparken i Drammen en søndag formiddag, ventende på bussen hjem etter et helgebesøk. Forbi meg kommer et ungt par; tidlig i tyveårene eller yngre, gående synkront hand i hand mot torget. Med hver sin mobil i handa; damen må ha vært venstrehendt. Det var noe robotaktig over dem. Ti minutter etter, ser jeg de kommer tilbake. Jeg la en hundrelapp på gangveien; såpass kan jeg miste ... de gikk rett forbi med nesa i skjermen, like synkront. Gikk de på GPS for å finne torg og hjem? Er dette den nye formen for samliv?

Jeg er i midten av sekstiåra, og kan derfor avfeies som fossil, men jeg har drevet med ymse data og vært teknologisk interessert bestandig. Jeg bruker Doro, og den er enten satt på lydløs eller avslått. Jeg har et par "kamerater", tyve år yngre enn meg, som er utilgjengelige så fort det plinger i sardinboksen deres: da er det som om ånden svever opp i skyene; bare skoa står igjen.


"Something gone wrong, something not right
they've taken all the day, stolen all the nights ..." - Kevin Coyne -


2. september 2018: Kronikk om "Viken" i DT


Sammenslåing av Troms og Finnmark har vært gjenstand for høye diskusjoner, og kan vise seg å bli gjenstand for regjeringsskifte. En langt større reform som har blitt fortiet er regionssammenslutningen av Østfold, Akershus og Buskerud til det såkalte "Viken".

Hele "Viken" er en ille gjennomtenkt fadese. Regionen vil strekke seg tvers over landet, fra vestkanten av Hardangervidda til svenskegrensa i øst. Regionen vil omfatte en tredjedel av landets befolkning, og avstedkomme alvorlige konflikter bygdimellom.

Til alt overmål, skal Oslo ligge suverent midt i. Er det da noen tvil om hvor beslutninger tas?


Jeg har slektninger i Bergen, og halve min familie er fra Värmland. Vi har aldri hatt med hverandre å gjøre. Jeg er rotfast i midtnorge, har sett på "Buskerud" som hjemstavn og har hatt Drammen som sentrum for dette i 43 år. De siste 5 år, har jeg bodd i Modum, og rikker meg ikke herfra annet enn i kiste.

Det har alltid vært nærhet mellom Modum og Drammen. Ælva starter her oppe. Relasjoner folk imellom har gått snarere vest enn øst. Tyrifjorden ligger majestetisk og splitter midt-norge, med sine rikholdige omgivelser.

Hva er vitsen med å dele slike områder? Kartografisk trengs en linjal, en vinkelhake og en tusj, slik de seirende delte opp det afrikanske fastland mellom seg; ettervirkningene av dette ser man i dag.


Jeg er personlig motstander av fylkesadministrasjon. Jeg ser Norge som en helhet. Dette landet har ressurser som kan utnyttes til alles beste, om man ikke rasjonaliserer det ned på grunn av økonomisk teori. Rasjonalisering vil alltid gå ut over mennesker. Og det var vel det vi helst ville unngå? En ytterligere fjerning av arbeidsplasser ... en naturlig følge av komprimering av distrikter ... vil medføre økt press på sosial støtte, og belastning på nasjonalbudsjettet.

Verdiskapningen gjennom nye arbeidsplasser i statlig, kommunal og hjelpe meg fylkesarbeidsplasser for å administrere stadig nye sektorer ... huff, det er en boble. Masse mennesker sitter og gjør ingenting hvilken som helst kunne ha gjort; også uten mastergrad. Hva de skulle ha gjort?
Skrevet kronikker i DT, seff.


våren 2018: DT "Meninger" om serveringssteder


Drammen har alt for mange serveringssteder. De er alt for fortettet, og tar livet av hverandre. Jeg har selv vært i bransjen, og allerede på tidlig åttitall var dette et problem.

De nyetablerte stedene lanserer sine forskjellige konsepter for å lokke til seg gjester, og satser hals over hode, med det resultat at det hangler og går et par år. Så gir de opp, og overlater en arena til nestemann.

Drammen er en liten by, og de fleste innbyggerne lager sin mat hjemme. Ikke noe rart, når et måltid ute koster en ukeslønn. Og en kaffekopp med wienerbrød på en café tilsvarer flere timers lønn for alminnelige folk. Dette er et resultat av at huseier har satt urimelig høye leier for lokaler for å mele sin egen kake. Som igjen fører til at ansatte må jobbe for luselønn.


Hva Drammen trenger? Bortsett fra en ny bybrann ... et ujålete sted hvor folk kan få ujålete mat uberørt av stjernekokker! Til en pris det er verdt.

I "gamle dager" hadde man Café Royal. Johansen visste hva han drev med, men huset ble solgt og revet til fordel for et parkeringshus og flyktige forretningslokaler. Menyen var fra et familiekjøkken: kjøttpølser hvor snabbene stakk utenfor tallerkenen, kjøttkaker i mer enn rikelig brun saus, fårikål til det tøt ut av øra, leverbiff med løk ... jeg husker ikke noe fisk, men jeg antar Johansen hadde det. Jeg var bare ikke interessert. Jeg ville spise meg mett, og ha bokøl fra fat til dessert. Jeg var en alminnelig arbeider med alminnelige behov.


Dette er hva jeg savner i min gamle by: et sted som serverer mat som metter uten å tømme lommeboka, og hvor man kan mingles med hverandre over bordene. Jeg trenger ikke persillepynt på potetene eller smakløse tomatskiver fiffig anrettet av kokker med anbefaling fra konkursrammede hippsteder.

Jeg vil ha mat, ikke etniske smaksopplevelser. Jeg vil stappe i meg til jeg svimer. Om det smaker godt, er det et pluss - jeg har jo favoritter. Men jeg må lage det selv. Jeg betaler ikke 500,- for å bli mett av lutefisk, til akkompagnement av dundrende idiotmusikk. Heller ikke legger jeg igjen halve månedslønna for å få lov til å sitte et sted og snakke med folk.


Slikt kalles "sosialisering". Vårt samfunn trenger sosialisering mer enn tidligere, med den blanding av mennesker vi er i ferd med å bli. Vi trenger ikke flere statussteder i sentrum, men kanskje et nytt "Café Royal"?


27. desember 2017: Kronikk i DT , "Quo Vadis, Drammen?"


Det er synd at ikke DT kan spandere et regulært diskusjonsforum, hvor man kan lufte sine meninger i trådet form, slik at det er mulig å finne igjen og henvise til tidligere uttalelser. Kommentarfelt er døgnfluer; jeg føler at jeg må repetere meg selv hele tiden.

«I Drammen» og «Drammen i våre hjerter» er begreper like hule som et gåseegg etter at reven har vært der. Hvilket Drammen har man hjerte for? Jeg for min del kjenner ikke byen igjen. Jeg summerer opp mitt forhold til byen; unnskyld meg om dere har lest det før.

Min familie har røtter i Røyken fra lang tid tilbake, og i -66 overtok vi huset etter mine besteforeldre. Min far arbeidet i Oslo, og reiste heller til Drammen for å handle. Slik ble jeg før tenårene kjent med byen, og en guttevalp likte seg der. Han likte ubevisst det lavbygde og litt rotete, med sjapper overalt. I -72 valgte han Drammen Gymnas foran Asker og Stabæk, og i -74 tok han examen artium og flyttet dit ... nesten for godt, skulle det vise seg.

I kronologisk rekkefølge har han bodd i Åsveien 1, Svelvikveien 81, Søren Lemmichsgt. 4, Losjeplassen 8, Scheitliesgt. 5, Odins Vei 10, Hans Hansens Vei 144, Christoffer Knudsensgt. 41; Øvre Storgate 66 og Engene 59.

Hva som fascinerte meg mer og mer, var den nærheten man opplever med en slik roteby. I mange år var jeg på hils med de fleste jeg møtte. Og de gamle bygningene rundt omkring skapte en atmosfære som aldri kan erstattes.


I sentrum lå samlingssteder som Café Royal, Dickens og Cutty Sark. Torget hadde redelige grønnsakshandlere, taxiene sto klare for en rimelig penge og jeg så sjelden noen uniformerte sprade rundt. En kveld sovnet jeg i hekken til noen i nabolaget, etter en portvin for mye en søndagskveld. Jeg våknet på det grønne gulvet, og fikk en beklagelse: «å ærre dær'u bor? Da kunne'rem jo like godt kjørt deg hjem!» Bot var aldri på tale. Jeg fikk til og med kaffe før jeg gikk.

Jeg handlet alt hos Solbakken i Konnerudgata. En gang leverte jeg en sjekk, og sa «ikke løs inn denne før til tirsdag?». Svaret var «greit, men kan'kke du bare skrive, og gjøre opp hver månte like godt?».

Ved siden av A. Jonassen Kolonial på hjørnet av Losjeplassen, var nok Solbakken den siste representant for den ekte dagligvarehandelen i byen. Jeg var daglig innom Asbjørn Kronstrand, tvers over Gjerde Handelsskole, for avis og røyk og av og til ei pølse. Han tok inn John Cotton 1+2 pipetobakk bare for meg. Salige kremmere; Jonassen solgte ikke tobakk, men øl – fra bakrommet. Bokkøl ble bestilt etter mitt ønske. Asbjørn solgte ikke annen mat enn pølser, og Solbakken ingen av delene. Jeg ble jaget rundt hele byen; humre ...

Å bo i Drammen er nå umulig uten fyldig bankkonto.


Den siste uthaler jeg var ute for, forlangte 9700 per mnd. for førti kvadrat som ikke var oppusset på evigheter, utenom det jeg selv hadde gjort før huset ble solgt. Jeg tittet nordover, og fant Modum. Jeg flyttet fra byen i mitt hjerte, både fordi jeg fant den urimelig, hjerteløs og hjelpeløs, i tillegg til å ha fjernet seg fra mine grunnleggende verdier om fellesskap og trygghet. Den er fanget i et spill om tomteverdier.

«Hjelpeløs» fordi at nå kan man egentlig glemme byen. Det vil bli en soveby til Stor-Oslo. I og med det historisk idiotiske vedtak om Vest-viken, utslettes Buskerud, og dermed Drammen. Administrasjon legges til (tidligere) Akershus; nært til Bærum og Asker.

Gjett hvor makten vil ligge, og hvem som har fordeler av den ...


Dette bringer en diskusjon over til storpolitikk, og den slags befatter jeg meg ikke med. Jeg bare siterer Juul Hansen: «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?»

Drammen er sentralt i livet mitt. Takk alle, som gadd lese helt ned hit.

Januar 2019  vignettbilde
staple_r.gif
staple_l.gif