Det er ikke helt sant, dette med at jeg aldri kommenterer noen steder, slik det står under kommenter-knappen i bunnen av mine nettsider. Men jeg er varsom med hva jeg kommenterer og hvor. Helst legger jeg det som kronikk eller "meninger", og skyr kommentarfelt - av flere grunner.
Kommentarfelt er et farlig åte for folk som skyter fra hofta. Riktig nok skyter de ofte seg selv i foten, men de oppnår å spre farlig virus og dynge ned lesere i grunnløst gørr. De aller fleste kommentarfelt er befolket av "folk" med merkelige standpunkter og ståsted helt i periferien av menneskelig aksept. Eller over.
Dagbladet tok konsekvensen av dette, og fjernet kommentarfelt for lenge siden. Sist nå, per januar 2019, har Nettavisen gjort det samme. Synd, egentlig: her fikk man virkelig vite hvem som leste denne digitale blekka. Jeg hadde stor moro av, i kraft av min aID, å erte opp folk. [Red.anm.: A-media har i ettertid gjenopprettet kommentarfelt under god moderasjon.]
Jeg har en oppfordring til dagens digitale media: gå et skritt eller to tilbake, og gjeninnfør diskusjonsfora. Dette savner jeg. Her kunne emner legges inn trådet, slik at det var mulig å finne de igjen selv etter flere år, og henvise til dem i videre diskusjon senere. Kommentarer i aviser i dag forsvinner i det tomme intet, og er ikke søkbare etter kort tid. Hvorfor da i det hele tatt bruke energi på å si hva man mener? Troll sprekker i solskinn, og diskusjonsfora er soloppgangen. Var vitsen å unngå behovet for moderering? Hva er så behovet for redaksjon?
Siden Januar 2019 samler jeg derfor gjennomtenkte ytringer av en viss viktighet her, slik at de står så lenge jeg lever pluss litt til, og kan henvise til dem. Jeg står for hva jeg har skrevet, ellers hadde jeg ikke skrevet det, og de er skrevet under fullt navn, for de som måtte være interessert. Khawaga er et nettalias jeg har brukt i over 20 år.
Jeg har i de siste par år hatt alle mine offentlige "ytringer" knyttet til min person som partipolitisk engasjert, også i en tid som leder for et lokallag. Derfor har denne siden ikke blitt oppdatert gjennom hele 2022, og ellers spartansk i 2021 : jeg vil ikke ha mitt eget nettsted koblet mot NOE parti.
Heller ikke min person. Jeg har avsluttet all partipolitisk virksomhet, og hva jeg legger ut heretter vil være vesentlige og genererelle ting, hvor jeg kan ta dissens uten å bli brent av både styremedlemmer og jævla vedtekter ... 28.02.2023
Dette er en sandkassekrangel uten mening, mellom aktører som utelukkende markerer revir, som drittunger og hankatter. Omdiskuterte farge er da også meget lik piss.
Jeg er gammel reprotekniker og trykker med årelang erfaring, og sitter nå og betrakter fargen PMS 7408C i min komplette fargevifte, samt i mitt dataprogram Corel DRAW.
Ingen alminnelig dødelig vil se forskjellen på 7408C og den langt mer alminnelige 116C i den belysning man finner i alminnelige butikker. Jeg er litt ualminnelig, fordi jeg har Pantone i blodet etter alle disse år. Men i butikken driter jeg det fullt. Og varmgul med brunstikk er forresten noe av det verste en trykker kommer ut for.
Det finnes knapt 2 mennesker med likt fargesyn.
Det finnes knapt 2 forretninger med belysning egnet til å bedømme fargenyanser.
Men det finnes altså 2 menneskeliknende vesener som mener å EIE en gulfarge!
Drittunger med markeringsbehov. Kapp land i sandkassa i stedet.
•
Matindustrien er omdiskutert. Jeg ønsker i tillegg å flombelyse emballasjeindustrien. Ofte er 80% av prisen på en hyllevare i kolonialen forårsaket av innpakningen. Leverandøren av denne, har på sin side ofte hatt 80% utskudd på grunn av flisespikking i kvalitetskontrollen. Jeg har en rekke ganger opplevd å få 10 kg farge INN til trykkeriet, sendt 100 kg UT igjen etter et helt skifts justering - og den godkjente trykkoriginal og prøve har vært identisk med første prøvetrykk, betraktet i alminnelig belysning.
Dette er fryktelig miljøfiendtlig, forferdelig fordyrende, totalt unødvendig og unyttig. Emballasjeindustrien er det ultimate idioti, og det er DU og JEG som betaler for galskapen.
Forleden la jeg merke til at avisen hadde fjernet sine kommentarfelt. Meddebattant Finn Sjuve var den første til å bjeffe. Jeg grov deretter i materien for å finne en forklaring. Den ligger HER, gjemt bort under fanen "Meninger" uten referanse i selve avisen. Delinkventen unndrar seg altså påtale.
Siden det "publiserte" avviker en del fra det innsendte, og fordi slike artikler har en tendens til å forsvinne i det tomme intet, legger jeg ved originalen her:
KOMMENTARER TIL BRYDERI
En gang i gamle dager leste man aviser, hørte på radio, så eventuelt på TV, og noen ble så engasjert av dette at de satte seg ned og skrev til avisene. Det resulterte enten i total taushet, høflig beskjed om at innlegget dessverre ikke var funnet relevant eller en faktisk publisering under fullt navn. Ofte med en beskjeden godtgjørelse som takk for bidraget.
I 1994 ble Internet tredd ned over hodet på verdens befolkning; i og med at det ble åpnet for kommersiell virksomhet. Dermed ble det en portal for all mulig utveksling, ikke bare av global informasjon - som egentlig var Tim Berners-Lee's mening - men uhumskheter som svindel, trakassering, politisk agitasjon og ikke minst en enorm reklamevirksomhet, som i løpet av ETT år gjorde Internet til verdens største søplebøtte.
I samme moment oppsto fenomenet "diskusjonsforum". Først som rene oppslagstavler; etterhvert med databaser og tråder for egne saker. Mediene omfavnet dette umiddelbart; de så at framtiden lå i 0 og 1, ikke i Abc. Dessuten sparte man trykksverte. Til og med NRK hadde i årevis et diskusjonsforum inneholdende tråder og emner om nærmest hva som helst. Meget underholdende, og svært ofte også nyttig.
Alle nettmedia hadde i starten sin egen produksjonsplattform. Dette utviklet seg kjapt til spesielle "Content Managing Systems(CMS)", som gjorde at man kunne sitte hvorsomhelst i verden og redigere et nettsted et annet sted på kloden. Utviklingen av mobiltelefon medførte at man kunne sitte i Sydney og legge inn artikler i en Drammensavis med en lommedings. Tvilsomt, men la gå.
Et såkalt "CMS" vil også, gjennom bruk av databaser, gjøre det mulig for LESERNE å legge inn kommentarer. Meget forskjellig fra trykt avis. Det florerte etterhvert av kommentarfelt i media, inntil noen fant at det er til bryderi.
Selvfølgelig er det bry. Det finnes like mange meninger som mennesker i verden, og noen er uhyrlige. Både diskusjonsfora og kommentarfelt må dermed holdes under oppsyn, siden ethvert redaksjonelt media er redaktøransvarlig. HER våger jeg å påstå, at mange har tatt easy way out, og fjernet muligheten til meningsytring på den lettvinte måten.
Et kommentarfelt, såvel som et diskusjonsforum, krever kontroll, som må foretas av ett eller annet levende vesen. Omkostningene ved dette er minimale; det dreier seg om vilje og noen medarbeidere som på rotasjon vipper innom innkomne kommentarer, og luker ut hva som går på person og annet støtelig. Slikt har jeg drevet med i snart tretti år, av og med godvije.
Nå har jeg en mistanke. DT's plutselige fravær av tilgjengelighet for kommentarer, kan komme av at redaksjonen er lei usaklig kritikk mot selve avisen. Det bør man storsinnet være overbærende med. Å beskyldes for partiskhet, usaklighet og øvrig generell idiotforklaring, har norke aviser vært utsatt for og tålt siden "Norske Intelligenz-Seddeler" ble utgitt i 1763. Altså forløperen til "Verdens Gang"; dagens mest leste avis. Motstand mot kritikk strider mot all etikk og presseskikk, og skader selve demokratiet.
Når man i tillegg unnskylder seg med at artiklene er mulige å kommentere på Facebook, får jeg vondt i hodet. Man henviser altså norske debattanter til en global inntjeningsmaskin, fordømt av GDPR og notorisk kjent for feilinformasjon. For å unngå bryderi.
Jeg har alltid betraktet DT's kommentarfelt som behagelig og balansert. I motsetning til "moderavisen" Nettavisen, i samme konsern - som i skrivende stund har grafset til seg majoriteten av landets næraviser, men opprettholder sitt kommentarfelt. Her henges både redaktør, faste kommentatorer, regjering, storting og småting ut. Ingen spares; aller minst avisen. Hvorfor en lokalavis, den nærmest enerådende i et område som snart gjenoppstår som "Buskerud", skal være hårsår? Jeg begriper det ikke.
Jeg må bare si som stakkaren hørt i Luther på skolen: «Her står jeg, og kan Gud hjelpe meg ikke annet enn amen».
Denne er slått opp på tavla HER UTEN de apestreker deskrottene til BP stadig driver med.
Den nylig tiltrådte regjering er i ferd med å gå i samme felle som den foregående. Som strakstiltak er det foreslått et tilskudd knyttet til bostøtte, og en mulighet for sosialhjelp for de som sliter med strømregninger. Ingen summer er nevnt, selvfølgelig.
Bostøtte er et begrep som ble innført av tekniske og regnskapsmessige årsaker. Ansvaret for støtte til bolig ble overført kommunene, og det er i dag vilkårlige kriterier fra én kommune til en annen. Jevnt over er lista lagt så høyt at de færreste har mulighet til å søke. Felles for all bostøtte er at den beregnes etter brutto inntekt foregående måned, og faste utgifter for husstanden tas ikke i betraktning.
Tidligere regjering klarte det mesterstykke å erklære vinter i 28 dager, og delte gavmildt ut noen tusen til de som hadde bostøtte i februar. Titusener av mennesker på arbeidsavklaring, med 14 dagers utbetalinger, fikk på grunn av 14 dagers syklus avslag på bostøtte i den kritiske måneden februar, og dermed heller ikke ekstrastøtten. Elegant, og sannsynligvis kalkulert.
Å knytte stønader mot bostøtte er hastverkspolitikk.
Regjeringen foreslår deretter økede sosiale ytelser for de som er trengende. Hva behager? Skal flere hundre tusen borgere tigge om hjelp fra et NAV-maskineri som har uendelig behandlingstid og innvilger deg noen lapper når løvetanna har avblomstret og dører og vinduer står åpne fordi det er for varmt?
Dette landet er hardt, og temperaturforskjellene er +/- 40 grader.
Dette er elendig menneskebehandling, i all hast, og fra en regjering som består av folk som aldri har hatt det knapt.
Det eneste rette er en toprismodell. Normalforbruk prises fast og lavt nok, slik at «alle» i landet har trygghet for nødvendig forbruk. Deretter et overforbruk. Hvis du vil ha mer, betal.
Det hadde vært fristende med et krav om romtemperatur maks 17 grader på Stortinget og i regjeringskontorene. Da ville vel noen uheldige beslutninger ha frosset.
Store deler av befolkningen bor alene, og dette er en stigende tendens. I en énmannshusholdning (unnskyld, jenter) er det helt feil å kjøpe tre for to, når man bare trenger én.
Man kan også stille spørsmålet om man trenger den ene, men da begynner det å bli komplisert.
Karbonadedeig fra i fjor
Jeg kjøpte akkurat tre pakker karbonadedeig for prisen av to. Én blir umiddelbart fortært; to lander i fryseren. Men når mener kjedene jeg skal spise dem? Vil jeg spise dette innen året er omme?
Jeg hadde pengene her og nå, og tenkte meg ikke om før jeg kom hjem. Og hva fant jeg, bak i fryseren?
To pakker karbonadedeig fra i fjor.
Jeg er ikke Snurre Sprett
Jeg liker gulrot. Tydeligvis gjør min butikk det også.
Igjen tre pakker for prisen av to, eller monsterpakninger på halvannen kilo. Dyrker vi så mye rotfrukter på steingrunn her til lands, at vi må gi det bort?
Etter et par uker, er dette slappe rotfrukter man vanskelig kan skrelle og lage smoothie av. Noe jeg aldri gjør. Jeg trenger én gulrot, men må kjøpe et dusin. Jeg er ikke Snurre Sprett!
Jeg har bodd utenlands i mange år. Overveiende overalt har det vært mulig å nappe til seg ett ønsket objekt til en enhetspris basert på stykk eller gram. Dette er fair trade.
Det er også som oftest mulig, i butikker drevet av såkalte innvandrere. De norske kjedene burde la seg inspirere av dette. De ser bare bunnlinjen, kriger seg imellom og utmagrer tilbudet av hva folk flest ønsker.
Det har gått så langt at mange ikke tror de kan leve uten «tilbud». De vet ikke lenger hvor mye de trenger eller vil ha.
Tll tross for Frode Bergs og mitt diametralt motsatte ståsted i den generelle politikk, applauderer jeg nå hans synspunkter på de koronatiltak som er iverksatt. En pandemi er ikke en arena for politisk disputt.
Mitt parti har ingen løsninger, like lite som andre. Man må rett og slett forholde seg til ettervirkningene av hva som har inntruffet, og begrense hva som er skadelig.
Næringslivet er hva som driver samfunnet daglig; det ser den mest innbitte "røde" politiker. Til en viss grad må det dermed skjermes. Men man gjør det ikke, ved å stenge det
ned.
Regjeringen har, så langt, sørget for at store foretak ikke bare skjermes, men gis vekstvilkår. Begrepet "skape arbeidsplasser" eller "bevare arbeidsplasser" er trukket ut til
personlig gevinst. Etter pandemiens opphør, vil vi sitte igjen med *færre* arbeidsplasser av
den naturlige sorten, som følge av massekonkurser. For de er uunngåelige, med de restriksjoner som nå skal settes i verk. Dermed har storkapitalen enda friere spill enn den hittil har hatt.
Fra mitt ståsted, har jeg en empirisk løsning: følg regjeringens instrukser hygienisk som
privatperson, og motarbeid dem som næringsdrivende. Samfunnet opprettholdes ved at vi gjør hverandre tjenester, og bytter dem. HVILKE tjenester kan vi diskutere i en annen
sammenheng, og HVEM som tjener mest. I den nåværende situasjon, og med regjeringens tiltak, ser jeg bare tapere blant vanlige mennesker. Men det er jo ikke første gang.
Det går an å holde samfunnet i live, og menneskene i live, ved å bruke vett og avstand. Restriksjonene som nå forespeiles, er et forsøk på å vise "handlekraft" med henblikk på valget neste år.
Dette ble publisert utelukkende i papirutgaven. BP slapp derfor enhver debatt om mål, mening og midler, siden papirblekka sannsynligvis har færre lesere enn Modum Menighetsblad. Om det eksisterer.
Vi har faktisk valgt en regjering, og denne har besluttende myndighet. Vurderinger av beslutningene tas i en epikrise, ikke i sanntid.
Jeg er i så måte en sau i flokken. Sauer er ikke dumme; de er flokkdyr. Av en merkelig årsak, er det mange sauer her i landet.
Å slå politisk mynt på dette, er direkte uforskammet, i og med at det angår liv og helse. Denne pandemien er av en slik art, at den kan rokke ved hele samfunnets oppbygning. Følgelig er det ikke tiden for å diskutere hvem som vinner, eller hvem som taper. Det er tid for å lytte til valgte ledere, som igjen lytter til faglige råd.
Jeg er ingen tilhenger av det rådende styre, men antagelig ville en regjering med motsatt tyngdepunkt ha besluttet akkurat det samme - det er snakk om ansvarlighet på empirisk bakgrunn. Følgelig følger jeg flokken.
Jeg har hatt noen feider med Finn Sjuve, men her har han min fulle støtte. NÅ gjør vi hva lederne sier. ETTERPÅ kan vi diskutere. Noe annet blir bare rør, og det er ingen tjent med.
Forøvrig kan jeg referere en samtale mellom meg og ekspeditøren på Coop'n:
«Du ska tel byn ja?»
(jeg hadde kjøpt reisesigaretter, mens jeg vanligvis ruller)
«Harru munnbind'a?»
«Må vel det nerri hølet der. HER kan jeg holde metern. Kliner non seg nærmere, slår jeg"».
Og jeg mente det.
Her i Modum har vi etterhvert blitt vant til å komme oss frem med sykkel og sparkstøtting, eller fri til naboen om vi ikke har bil selv. I Geithus har det vært komplett umulig å ta buss i mange år, siden "Nybrua" ble sperret for 6 tonns akseltrykk. Dermed ble all busstrafikk ledet til riksveien og sluset forbi cirka 2000 eller flere innbyggere, som dermed ble hensatt til "Shuttlebuss" : ett fenomen i grønn folie som trafikkerte Stalheim Skole og Nedmarken. Med andre ord: fra ingensteds til ingen steder. Den skulle selvfølgelig ha gått fra Åmot Skysstasjon til Vikersund Jernbanestasjon. Da hadde det vært et ypperlig interkommunalt tilbud, og dekket et behov for handel og sosialt samvær. Gjentatte henvendelser fra min side er bare besvart med svada: "Det passer ikke med rutetidene".
Neivel. Jeg trodde ruter skulle tilpasses reisende, ikke motsatt. I markedsliberalismens navn tok jeg sikkert feil. Beklager så meget, Brakar. Jeg har vært bussreisende, foretrukket siden tidlig syttitall, og vet selvfølgelig ingenting om kollektivtransport. Særlig ikke utover bygrensene. Jeg skal bare godta sentrale konsepter fra et departement lokalisert i Oslo, og skaffe meg bil dersom jeg ikke er fornøyd. Og takk for det.
Nå tilpasses *ingen* ruter, som følge av motstand mot et rimelig krav: ansvarlige sjåfører transporterer arbeidstakere fra A til B, og vil selvfølgelig ha lønn på høyde med dem de frakter, ikke minst fordi de må stå tidligere opp og kommer senere hjem, og dessuten dermed har skiftordninger som faller utenfor det alminnelige.
Å bruke Covid-19 som bakgrunn for ikke å innfri reelle lønnskrav, finner jeg rett og slett tåpelig. Dette er en uventet situasjon, men kravene var ikke uventede. De har vært der siden 2007, hvor det ble lovet at transportarbeidernes lønn skulle følge industriarbeiderens. Det motsatte har skjedd. Det er ikke uventet at det tar fyr i disse dager.
Det betenkelige ved denne problematikken, er at ingen snakker om de svakeste. Tusener av "fattige" - jeg inkluderer alle trygdede, uføre, pensjonister og folk uten fast arbeid - kommer seg hverken til eller fra. I alminnelige familier har man både sykler og bil. De kan ri over en streikeperiode; den blir neppe langvarig. Men mange tusen kommer seg ikke ut av huset.
Derfor bør denne streiken være en symbolstreik, som resulterer i midlertidig enighet som gir alle parter et bein å gnage på inntil neste stortingsvalg, hvor samfunnets svakeste blir stilt i et bedre og klarere lys.
I kveld hadde jeg det moro uten å drikke øl. Grunnet pågående "blodforgiftning" ligger man jo unna alkohol. Jeg satt og fulgte med lokalavisen DT; samkjørt med søsteren BP her i Modum ... begge innlemmet i Amedia blant 75 lokalaviser.
Først kom det et oppslag om at "Politiet opplyser lørdag kveld klokka 18.17 at de har fått melding om en kropsskade."
Mail til reporter: "HAR ikke Amedia et filter som kan forhindre slike håpløse feil? Det virker som om dette sammenflettede konsortium av løse bladfyker publiserer hva som helst tastet fra berøringsskjermer uten at publikanten selv har foretatt et minimum av korrektur."
Kropskaden ble korrigert, men jeg hadde flere høner å plukke. Nå hadde åstedet dukket opp. Ny mail til reporter: "Stedet heter forøvrig ikke "Tørkopp", men *Tørkop*. Jeg har jobbet her, på grensen mellom Svelvik og Drammen, i 8 år. Grensen går tvers gjennom det gamle kontorbygget."
Dette ble rettet opp, i en forandret artikkel hvor man hadde funnet noen skyldige i ett eller annet. Nå het det "Politiet bevæpnet seg rykket ut med flere biler til stedet."
:-D
Et politikorps som beveger seg rykket ut, må være fra en actionkomedie. Dessuten skal punktum stå ETTER anførselstegn. Ny mail: "Manglet du en "og" i appen din, eller var det slik at desken, om den eksisterer, har sovnet?
Jeg skal ikke plage deg mer; jeg lover".
Slett 21:45 kom svar. "Takk for at du gjør meg oppmerksom på feil. De er rettet nå :-)"
Jeg har ikke orket å sjekke, og jeg har holdt hva jeg lovet. Jeg har ledd nok for i kveld.
Jeg betaler nesten 500 per måned for disse abonnementene i Amedia. Jeg forlanger at de såkalte journalister i det minste leser korrektur på det skvælet de laster opp fra sofaen via sine mobiler, eller finner seg noe annet å leve av.
Jeg er røykenbøring fra barnsben av; oppvokst i skauen innenfor Morbergtoppen. Det er nå 18 år siden jeg var der sist, og det var ikke med buss.
Kommunikasjonen mellom mitt gamle hjemsted og Drammen ble dårligere og dårligere med årene. Det virket som om hele gamle Røyken *skulle* trekkes mot Asker, Bærum og Oslo, og slik har det tydeligvis også blitt. Jeg har ingenting der ute å gjøre lenger, men jeg er litt betenkt. Det virker som om hele distriktet, gjennom årtier, blir spist opp av StorOslo. Det vises tydelig gjennom "Ruter"s overtagelse av bussnettet over hele Hurumlandet og Røyken.
I "gamle dager" ble denne halvøya og en inneklemt kommune ivaretatt av to selskaper: Schøyen og Helling. Rute 33 gikk annenhver time fra tuppen av Hurumlandet til Oslo, og Rute 7 timen imellom til Drammen. Det fungerte utmerket, med korrespondanse, til selskapene fusjonerte eller ble opphøyd i større enheter. I dag er det komplett umulig å komme seg fra mitt barndoms hellige stoppested til Drammen uten å ofre halve dagen. Det overordnede selskap "Ruter" tenker utelukkende på driftsresultat, hvilket øker med trafikk mot Oxlo [x uttales med spiss, lang "S"]
Jeg bor i dag i Modum. Her er det nå "Vy", via "Brakar, som trafikkerer mitt område, og jeg sogner fremdeles mest til Drammen, skjønt jeg hatelsker byen. Dette selskapet har satt opp en mengde busser mellom Hønefoss og Drammen via Vikersund, og totalt glemt all fornuftig kommunikasjon innenfor kommunen.
Nå snakker vi ikke lenger "kommuner", vi snakker om det overordnende fylket "Viken", og meningen med et slikt "fylke", som strekker seg fra stupet av Hardangervidda til kjøttdiskene ved svenskegrensa. Og et busselskap som innen få år vil svelge også hva som eksisterte av offentlig kommunikasjon i gamle Buskerud.
Ruter: jeg ønsker dere velkommen også hit, så lenge konsernet legger til rette for oss som har behov for å komme fra A til D; ikke bare C, og tar hensyn til B, E, F og så videre. Samband mellom C og eventuell G må planlegges, ellers må jeg gjøre noe jeg har unngått i alle år:
skaffe meg bil.
Hvor kjøttet kommer fra, interesserer meg mindre enn hvordan dyret er behandlet. Gjennom de siste år, har jeg sett skrekkeksempler på dette, og de verste har faktisk vært innenlands. Kan hende fordi tilgang til norske fjøs er enklere enn europeiske for Mattilsynet.
Jeg er carnivor. Jeg trenger proteinene, og en rekke stoffer og mineraler man får ved å fordøye kjøtt. Jeg er altså et rovdyr, på toppen av ernæringsstigen, i likhet med min katt. Gjennom 65 år har min kropp blitt vedlikeholdt på denne måten, og jeg er uforskammet fornøyd med meg selv. Jeg hadde ikke blitt så gammel ved å gå rundt og beite, og gumle kosttilskudd.
Det norske landbruk har lang vei å gå før det skal skryte av seg selv. Rasjonalisering og subsidiering har medført at tonnevis av kjøtt årlig blir destruert eller malt opp til dyrefôr [sic]. Media er fulle av rovdyrhets fordi dyrenes eiere ikke sikrer sin egen eiendom, men setter sin lit til statlig erstatning. Hvem trenger flere sauer enn innbyggere i landet? Hvem trenger millioner liter melk som slås ut fordi meierienes kapasitet er for liten? Hvem klager?
Nortura gjør det. De har bygget seg opp mot herredømme over all protein i Europa, og dikterer marked og priser. De blåser en lang marsj i hvor kjøttet kommer fra og går til. De bare studerer bunnlinjen.
Kjenner du en bonde? Kjøp en skrott av ham. Kan du ikke stykke og dele? Du kjenner sikkert noen som kan, mot en biff. Har du ikke fryser? Du kjenner sikkert noen som har plass.
Det er på tide å gi en kilevink til samtlige kjøttprodusenter. Fordi de ikke er kritiske nok til hvordan dyrene behandles, og fordi de trekker urimelige fordeler av en befolknings naturlige behov for bæ, nøff og mø.
Da går jeg og steker opp noen kilo medisterdeig og fryser det inn. Dette hadde nemlig Coopen min måttet kaste pga. dato, siden det er lørdag. Ha en god helg, alle ... og titt etter dyra deres. De lever *ikke* av oss, men VI lever av DEM. Vi skylder dyrene respekt.
"AP mista mange gode politikere den dagen. Det er verdt å merke seg at dette er 25-års jubileum for nazi-konserten i Øvre Eiker og ni år siden terroraksjonen i Oslo og på Utøya." - Snorre Lium Erstad -
Mannen bak Utøya og Akersgata var AP-hater. Forsåvidt hatet han det meste, men så på Arbeiderpartiet som den store ulven i sin forvirrede, nasjonalistiske livsoppfatning. Som følge av dette, gikk han etter toppene, og yngelen. Særlig det siste. Intensjonen var, fremkommet i rettsavhør, å kverke *alle* på øya.
Jeg har aldri vært AP-tilhenger, men jeg hater ingen for deres meninger, utseende, kjønn eller øvrig tilhørighet. Vi har fått livet i gave, og det er vår plikt å gjøre det beste ut av det. Sammen. Det skal ikke være plass for hat og egoisme.
Det parti jeg har valgt å støtte - egentlig hører jeg til Fremtiden i Våre Hender, men det er jo ikke noe parti - kan provosere mange ... som er redde for egen velstand. ABB hadde på sitt skrudde vis litt rett: APs lunkne holdninger til det meste har forsøplet landet i lang tid, men løsningen er absolutt ikke å avlive sine meningsmotstandere eller mennesker med annen hudfarge og tro.
Løsningen er å akseptere hverandre, hjelpe hverandre og få noe fornuftig ut av denne grønne kula som dingler i solsystemet. Med dette ønsker jeg alle en god dag.
Minneplakat over 22.juli 2011 ligger forøvrig HER.
Jeg leser at Brakar nå åpner dørene foran igjen, som en følge av et gradvis frislipp etter en tilsynelatende vellykket aksjon mot Covid19 siden mars. Etter at denne pandemien slapp løs, har jeg vært isolert på mitt hjemsted fordi jeg ikke kan betale med "apper" - jeg er fysisk forhindret fra å kunne bruke smartphone.
Den umiddelbare løsning, var å sette seg på bussen i nødverge, fordi det ikke var kontroll. SÅ innførte Brakar kontroll igjen. Fremdeles kunne man gå på bussen bak, og håpe på det beste: vifte med sin usle Doro eller urNokia om noen kontrollerte.
SÅ åpner Brakar dørene foran igjen ... uten å ta imot lovfestet kontant betaling, noe landets fleste ekspeditører har gjort gjennom hele koronaperioden, bak plexiglass og med antibac ved siden av kassen ... og fjerner muligheten for å reise uten bruk av "apper". APP meg midt i ()(). Og hvor skal jeg få kjøpt disse skrapebilettene hen, her midt i tjukke bygda? Om det hadde vært mulig, ville ekspeditøren tatt mot kontant betaling ...
Jeg har en flokk høner å plukke med Brakar, særlig hva regional trafikk angår, men det får være bra i denne omgang. Dette selskapet har ikke engang alminnelig bankterminal, og burde vært satt under offentlig administrasjon. Konsernet bidrar til at folk bruker bil, ikke buss.
Nå er det NOK, Brakar!
Dette er noe jeg har påpekt en rekke ganger, både i DT og BP, samt ved direkte klage til Brakar. Bussjåfører er ikke mer smitteutsatt enn andre ekspeditører. I stedet for å stenge av frontdøren, burde de ha hengt opp en plastsperre, slik vi ser det i mange butikker, mot spytt. Og kjøpt inn antibac eller tilsvarende til sjåførene.
Brakar burde forlengst også innført bankterminal, men ledelsen i dette selskapet er fullstendig hodeløse, dessuten begår de et lovbrudd ved å nekte kontant betaling ... men ingen stiller dem ansvar.
Jeg har stilt spørsmålet før: HVA gjør en bussjåfør mer sårbar enn en hvilken som helst butikkekspeditør?
Brakar tar ikke imot kontant, har ikke terminal for bankkort og avviser enhver kontakt med passasjerer, som om de var koronainfiserte per definisjon. Hva med et plexiglass mellom døren og sjåføren, og en hendig flaske med antibakterielt sjåføren kan bruke hver gang han må ta imot LEGALT BETALINGSMIDDEL?
Brakar kan skylde seg selv. Jeg *kan* ikke bruke smartphone av fysiske årsaker; jeg har tilnærmet ingen førlighet i fingrene. På min Doro kan man ikke installere "apper". Jeg vil ha meg frabedt å bli kalt skurk, fordi jeg av og til *må* ned til Drammen. Toget stopper nemlig ikke her; det sørget NSB for for 20 år siden. Det hadde forsåvidt ikke hjulpet heller, siden jeg måtte ha gått på en vogn uten konduktør.
Ikke syt, Vy. Denne tap/tapsituasjonen har dere selv satt dere i, ved å være mer katolsk enn paven.
Det å ta flagget til inntekt for sitt politiske ståsted, er en uting.
Riktig nok tilhører jeg den flokken som støtter Arnulf Øverlands berømte verselinje "Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt!", men jeg flagger lojalt 2 ganger i året: 1. mai og 17. mai, uten å ha politiske hensikter. Fordi jeg er glad i det landet jeg bor i, og de fleste som bor i det.
Vi må likevel ikke glemme, at dette landet er en del av en verden vi ikke eier, men forvalter. FN er den eneste overnasjonale organisasjon som har reell kraft, selv om den er tungrodd og faktisk latterliggjort av en av verdens mektigste menn. Skeptikere bør legge seg i minnet, at dersom store deler av kloden blir ubeboelig, vil vi uvegerlig få en ukontrollerbar masseinnvandring. Sult kjenner ingen grenser.
Følgelig bør heller ikke FN-symbolet misbrukes. Representanter for politiske partier burde ikke bruke pins og tilsvarende tull i det hele tatt. Det trigger bare skriveføre duster.
Jeg sier altså ikke opp abonnementet, slik en av leserne over her tydeligvis ønsker. Denne leder var behagelig lesing en regntung og guffen søndagsmorgen. Går det an å si ned et abonnement?
Etterdønninger i kommentarfeltet:
Det er umulig å diskutere med klimahysterikere. De er totalt uten kunnskaper om klimaet, fordi de aldri har villet møte den andre siden av argumentasjonen. Hele deres argumentasjon, er basert på myter. - Thor Simonsen -
Neivel. Så verdens klimaforskere fra alle land har altså konspirert om *hva* med formål *hvilket*? Når røde lamper lyser, bremser man. Tut og kjør resulterer i den visse død eller ubotelig skade på uskyldige. Det er *verden* vi snakker om, Simonsen: ikke ditt nærmiljø eller personlige interesser.
Jeg berømmer ikke den nåværende regjering, og sannsynligvis heller ikke den kommende, men jeg hyller bevegelsen "Framtiden i våre hender", som ved innstifter Erik Dammann allerede i 1971 (bevegelsen stiftet 3 år senere) så problemene og lanserte løsninger. Kort sagt går dette ut på at vi må slutte å bli så forbasket mange, slutte å forbruke unødvendigheter og slutte å gjøre så forbasket mye dumt.
I det minste, burde man slutte å ta alle mulige merkelige utsagn og rapporter ut av sin sammenheng i egen interesse. Bare én ting kan få menneskeheten til å overleve, og det er samhold og samarbeid over landegrenser. Vi har et ansvar for våre etterkommere.
Til orientering: jeg er *ikke* fra MDG. Faktisk ønsker jeg det partiet pokkerivold, fordi det roter til hele det politiske landskap.
1. mai 1886 startet en generalstreik i Chicago, med formål å innføre åtte timers arbeidsdag. Det medførte at fire demonstranter ble skutt og drept av politiet. Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris 1889 la disse hendelser til grunn for å stifte "Den andre internasjonalen", og sette 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag.
Den første 1. mai-feiringen i Norge var i 1890, I Kristiania og Kristiansand. Parolen var "8 timer arbejde, 8 timer frihed, 8 timer hvile". I 1935 ble 1. mai vedtatt som offisiell flaggdag. I 1942 satte Vidkun Quislings regjering [sic] dagen som fridag. Siden 1947, har dagen vært "bevegelig helligdag" på linje med 17. mai. Bevegelig fordi den flytter seg fra én ukedag til annen fra år til år, men også fordi den er historisk forankret til "arbeiderbevegelsen". Sett i historisk perspektiv: hvem er egentlig arbeidere i dag?
Samfunnet har forandret seg drastisk i løpet av et par generasjoner. Parolen fra 1890 er oppfylt, og vel så det. Men færre og færre går i kjeledresser, oljehyre og må dusje etter jobb fordi de er møkkete. Bildet av den klassiske arbeider har falmet. Rudolf Nilsens dikt er glemt av alle andre enn noen historikere, samt oss som i gamle dager faktisk måtte sloss for å beholde våre rettigheter, gjennom en fagbevegelse som svekkes år for år, umerkelig, gjennom små justeringer i lovverket.
Dagens arbeidere er et mangfold av raser, kjønn og evner i alle retninger. Noen sliter vettet av seg ved å drive selvstendig fordi det ikke finnes trygge arbeidsplasser lenger, og disse jobber langt mer enn åtte timer om dagen. Bønder og fiskere stempler inn 1. januar og ut 31. desember. Helsearbeidere i alle kategorier plages av prosentstillinger og effektivisering. Byråkrater - tidligere kalt "funksjonærer" - sitter fortvilet foran sin PC med fuskende programvare de ikke har bedt om, og forsøker å gjøre en "jobb". Alle som bidrar til å holde dette haltende samfunnet i gang, gjør en "jobb". Dermed er de "arbeidere", og har en felles fiende.
Det er storkapitalen. At verdier skal vokse inn i himmelen, og samles på få hender. Langt farligere enn koronaviruset er kroneviruset. Kapitalsyken. Den har gjennom hele menneskehetens historie forårsaket blodige oppstander, og kverket flere gode mennesker enn noen annen mikrobe. Dessverre kan den ikke vaksineres mot; den er nedfelt i menneskets gener. Bare medikamentene "antroposofi.comp" og "ratiox" hjelper. De er tilgjengelige på rød resept.
Dette evinnelige mantraet "skape arbeidsplasser" er et lumskt forsøk fra predatoren "markedet", som beiter på alminnelige mennesker og skjuler sulten kapital. Resultatet er ofte 1 luftslott med x antall ansatte, og y i styret, som selvfølgelig går konkurs med det resultat at y har sikret sin kapital ved utbytte så lenge det varte, og x går på NAV: arbeiderne.
Vi arbeidere, alle oss som forsøker å få livet til å gå rundt uten spekulasjon, må stå samlet. Ikke alt for tett, da.
Jeg har ingen problemer med å innse Arbeiderpartiets betydning i Modums historie; den bør være åpenbar for alle og enhver. Dermed liker jeg heller ikke at man mer eller mindre rakker ned på sin egen kommune på bakgrunn av statistikker, skapt av teoretikere som aldri har hatt et verktøy i sin hand.
Derimot har jeg problemer med å se dagens Arbeiderpartis løsninger som fruktbare. Det kan ikke være noen god idé at Norges og bygdenes befolkning skal være nødt til å studere seg til fattigdom for å få et anstendig levebrød. I dag er man ofte godt oppe i trettiårene før man har en "utdannelse" som gjerne ikke fører til noe som helst annet enn uhyggelig studiegjeld, som ugjenkallelig forfølger en helt frem til graven. Hvor ble da livskvaliteten av?
Næringslivet er viktig, og må støttes, men det har løpt løpsk. Det krever i dag så meget, at nesten hver eneste arbeidstaker er overkvalifisert. Ved hjelp av en VISS grad av planøkonomi - og en selvransakelse blant de såkalte "gründere" - kan man komme til en sunn kommune, med sunne bedrifter som tilbyr meningsfylt, alminnelig arbeid for alminnelige mennesker. For vi ER jo stort sett nettopp det: alminnelige folk; ikke bokormer.
Man får ha meg unnskyldt, men dette ser jeg lite til i dagens Arbeiderparti eller Modum Kommune.
Jeg har ved flere anledninger påpekt at utbyggingen av Drammen går i feil retning: den får byen til å implodere istedet for å ekspandere. Utbygging burde foretas utover fra sentrum, ikke oppover i sentrum. Prosjekter som dette, vil i uoverskuelig fremtid gjøre byens "levende" sentrum til en uutholdelig byggeplass. Dessuten vil det legge store deler av Strømsø i skygge.
Jeg har også ved flere anledninger rettet søkelyset mot storkapitalen og spekulanters makt over samfunnet. Bak disse prosjektene ligger en dårlig skjult trussel: "Får vi det ikke slik vi vil, blir det ikke noe av ... "
Personene bak disse trusler bor neppe i Drammen i det hele tatt.
For min del kan de gjerne bygge både i høyden og dybden; jeg kan like gjerne gjøre mine beskjedne innkjøp i Hønefoss. Jeg bare synes synd på de som er igjen i Drammen.
- Ingen grunn til å synes synd på oss drammensere Holm. De langt fleste av oss bor her av egen fri vilje, og vi stortrives med den smule urbanitet som Drammen tilbyr. Det er det flotte med kapitalismen kontra planøkonomien at vi kan bosette oss der vi ønsker, og ikke der vi styres mot.
Geithus, Skotselv og Bingen er sikkert himmelriket for dem som bor der og jeg ser absolutt ingen grunn til å synes synd på dem selv om de velger annerledes enn meg.
Siden du later til å representere alle drammensere, skal jeg umiddelbart slutte å synes synd på dere. Jeg lover det.
Men jeg slutter ikke å påpeke at dere skiter i eget rede ved blindt å adlyde investorers befalinger. Befolkningsveksten er nær negativ. Konkursfrekvensen er skremmende høy og store deler av sentrum står tomt. Bare byggekraner, pelemaskiner og belteudyr er aktive - i en uendelig higen etter å bygge HVA for HVEM?
Jeg mener det er på tide å la sentrum hvile.
- Det blir veldig selvmotsigende da Holm når du på den ene siden påpeker lav befolkningsvekst og samtidig ber om at sentrum skal få hvile. 80% av disse byggene bygges for å huse næringsliv/arbeidsplasser. Det er slikt som skaper nettopp befolkningsvekst, Holm.
Det er ikke selvmotsigende. Jeg foreslo allerede i starten her å utvide byen i bredden, ikke høyden. Ytterligere fortetning av bygningsmasse raserer det lille som er igjen av det typiske ved Drammen, noe som er kapitalinteressene totalt likegyldig. Men ikke MEG likegyldig: at jeg har flyttet meg til ælvas begynnelse i stedet for utløp, forhindrer ikke at jeg fremdeles har et hjerte for byen som var min egen gjennom treogførti år. En utvidelse har jeg aldri vært imot, men sammenklumping i midten tjener ingen på, utenom grunneierne.
- De attraktive bedriftene vil ligge "på jernbaneperrongen" Holm. Ref. Bergans som flyttet til Asker fordi Drammen ikke kunne tilby dem den plasseringen. Skal vi få befolkningsvekst så må vi tilby indrefilet, ikke en plassering ute i Gokk - det kan alle og enhver tilby.
Din definisjon av "Gokk" er så latterlig at jeg fra min side avslutter debatten med et [sukk]. Nei forresten: hva "indrefilét" angår, er det anerkjent at mørbrad kan være vél så god på smak. Men den må tygges, da.
Dermed ferdig snakka.
Gotfred Rygh leverte 29.januar et innlegg i BP som fikk meg til å lure på om han var ei flue på veggen under Rødt Modums årsmøte, avholdt kvelden i forveien. Imidlertid har han i så fall stukket av før vi kom til en konklusjon og et tredje forslag.
Det overskyggende i dette spørsmålet, er om MFK overhodet trenger en egen bane, om så kombinert fotball- og friidrett. Det er like langt fra 4. divisjon til eliteserien som fra Namsos til Royal Albert Hall, og Aleksandersen hadde sannsynligvis større potensiale. Kostnadene ved dette er uoversiktlige, miljøfarene overhengende og nytten omdiskutabel. En kommune som Modum, med store utfordringer innen helse, sosial og velferd, burde ikke ha asfalt og kunstgress på prioriteringslisten i det hele tatt.
Rolighetsmoen er en uhyrlighet, med tanke på adkomst og omgivelser. Stemningen i nærområdet - jeg bor like i nærheten selv - går i retning "lenkegjeng". Skredsvikmoen burde være uaktuell bare fordi det er i strid med kommuneplanens arealformål, men ikke minst fordi man her ytterligere visker ut naturbuffersonen mellom Åmot og Geithus.
Skal man først gjøre en dumhet, trenger man ikke å begå direkte idioti. Modum har store, ubenyttede arealer hvor følgene av dumheten faktisk kan bli litt nyttig. Mot Sysle ligger Holemoen, med allerede eksisterende fasiliteter. Området kunne muligens trenge et løft.
For langt unna? For langt unna HVA? Det ligger midt i kommunen, og moinger må likevel bruke bil til og fra de fleste aktiviteter på grunn av dårlig offentlig kommunikasjon. Som sagt på årsmøtet: "Setter du deg først i kjerra, kan du like godt kjøre ti minutter til!"
Tanken er herved sådd; måtte den gro. Men helst burde dumheten ikke begås, idretten samarbeide om allerede eksisterende areal og de tiltenkte midler brukes til helt andre formål enn prestisje.
Red.anm.: Dette er originalteksten, med den opprinnelige overskriften. En bladfyk har klønet både med denne og tastaturet forøvrig. På journalisthøyskolen i dag, lærer man vel bare å ta elendige, svære mobilbilder samt å katte seg i forthet.
FrP har alltid vært en usikret tønne ombord i et skip i brottsjø. Det er kanskje like greit, for redelighetens skyld, at dette skipet synker. Men jeg har dessverre noe ullen tillit til hva vi får i stedet. Med dagens sammensetning på Stortinget, hadde det faktisk vært best med en mindretallsregjering av Høyre alene, som manøvrerte fra sak til sak.
Hva den aktuelle "saken" angår, er jeg ambivalent. Mitt hjerte sier *ja*, og min hjerne sier *nei*. Jeg har hele mitt liv fulgt mitt hjerte, og det har gjort meg til en gretten, gammel gubbe som hater alt som smaker religion, uansett hvilken. Ikke-saker som denne, har bare forsterket min holdning, og at det brukes til politisk manipulering forekommer meg usmakelig. At *en* kvinne og *ett* barn skal kunne sette en regjering for 5 millioner mennesker på spill er aldeles utrolig, og direkte ansvarsløst.
Per Borten sa en gang noe om å "bære sprikende staur". Mannen var klok, fremsynt og alt for god til å styre landet. Norge har i moderne tid hatt 3 gode statsministere, og underlig nok har de alle vært fra "borgerlig" side. Litt overraskende, dette: en blodrød kommentator som fremhever Borten, Willoch og Bondevik? Jeg lar som sagt hjertet bestemme. Og jeg refererer til noe jeg nylig hørte i kassa på Coop'en: "vi må bli kvitt denna hurpehaugen!"
Tablå ...
I Rådmannens forslag til budsjett for 2020, ligger en anbefalt økt stønad til trossamfunn. Dette fordelt på Den norske kirke med økning til 6.920.000 fra 6.695.000, og "Andre religiøse formål" til 800.000 fra 630.000. Dette utgjør altså en meromkostning på 395.000. Totalt er anbefalt 7.720.000 brukt innenfor kategorien "Tro- og livssyn". Dette i en kommune hvor det er et skrikende behov innen helse- og sosial, og det kuttes over en lav sko.
Tro- og livssyn i Modum dreier seg stort sett om vanegjengere i kirken, og en sekt innenfor den kristne religion. Det er ikke registrert andre trossamfunn i Modum i følge fylkesmannens nettsted.
Rødt Modum har intet imot tilskudd til bevaring av kulturhistorisk viktige bygninger, det være seg kirker, templer eller moskéer. Uten innhold: de skal være allment tilgjengelig for alle interesserte. Rødt Modum har heller ingenting imot tiltak til fremme for idrettsaktivitet, så lenge det går til beste for almuen, og ikke eliten.
Gjennom tidene, har de to siste verdenskriger hatt religiøst opphav, og alle kriger av betydning i menneskehetens historie det samme. Følgelig er det nedfelt i Rødts politikk, at tro og politikk må adskilles. Har man en tro; hold den for deg selv. Man har ikke krav på bidrag fra felleskassen. Hva idrettsaktiviteter angår, er dette blitt et statussymbol. I forfatters ungdom, kvistet han ned en løkke i skauen for å kunne spella fopall. Han ble i hvertfall senere keeper på bedriftslaget.
Man snakker om et stramt budsjett. I tillegg til nærmere 8 millioner til tro- og livssyn, er det anbefalt - innen idrettssektoren 2020 - 1.444.000 (+ samme beløp 2021) til kunstgressbane på Rolighetsmoen, Geithus. Det vil si en tredje kunstgressbane i en liten kommune, med svært bortgjemt beliggenhet og problematisk plassering, for til alt overmål er kunstgress en gedigen miljøversting, og mesteparten av Bergsjø fredet.
Rødt har som hovedmål et bedre liv for alle. Det impliserer, at noen må fire på sine krav. I kommunestyresammenheng, betyr det at budsjettet fra år til år må legges til rette for den alminnelige innbygger i kommunen, ikke kommersielle hensyn. Helse, sosial, utdanning og miljø må vektlegges, ikke prestisjeprosjekter eller livssyn. Med den sammensetning av kommunestyret vi fikk etter valget i år, kan vi i det minste håpe på fornuft, ikke bare slaviske vedtak etter rådmannens anbefalinger, som åpenbart er markedsliberalistiske og bygd på en forretningsmodell. En bygd og en kommune er et *samfunn*, ingen forretning.
Jeg ønsker at alle landets bladfyker installerer et adjektiv/adverbfilter på sine jobbmaskiner. Når ble 24 mot 33 et "dundrende" nederlag? Men i beste VG-fra-70tall-stil pepres vi arme lesere med vendinger som "slår knallhardt tilbake", "ekstremt [altmulig]", "knuser" [altmulig] og nå altså dundrende. Ja ja men. Jeg hørte det dundret helt opp hit jeg bor; 6 mil nord.
Nåvel; fornuften vant for en gangs skyld, selv om jeg egentlig syntes godt om rødt og gull. Og den der "vidar jensen" under her kan jo bare gjøre som meg: flytte til Modum. Men jeg gjorde det ikke på grunn av heraldikk. Velkommen etter. Her har nå vi jævla sossialister fått en masse freppere å tygge på, så her blir det gøy.
"Fjern heller lederstillinger i rådhuset. Det er disse som koster penger. Det blir stadig flere og flere mellomledere og færre og færre «på gulvet». Det er her det bør kuttes i det overordnede pengebruket".
Tiltredes, både av meg personlig og mitt parti. Nordhagens bekymring om at "Noen steder i Modum er ledertettheten for lav" er en fornærmelse mot både helsearbeidere og pasienter. I all offentlig forvaltning sitter det "ledere" som ikke engang leder strøm.
Frem for flere ledere
alt blir så meget bedre
lederskap må til
for flere hundre mill!
I disse dager er det flyttesjau i Vikersund. Modum har fått ny ordfører, gamle koster skrotes og nye feier inn. Spørsmålet er om det blir noe særlig forskjell? Politisk hestehandel skiftet om stillinger. Det kan resultere i at nye stillinger blir opprettet, mens de gamle får en ny betegnelse og "nytt" ansvarsområde. Administrasjon er en kreftsvulst som *kan* være godartet, men selv godartede svulster har en tendens til å vokse.
Det var en gang i verden "politikk" var noe man drev med på si' fordi man var opptatt av samfunnet rundt seg. Jeg er ingen spesielt gammel mann, og heller ikke særlig retrospektiv, men i de senere år har dette gått fullstendig over stag. I stadig større grad ser vi at de som fronter vårt samfunn er folk med politikk som *yrke*. Kanskje vårt kjære NAV burde legge inn dette som et tiltak for å få folk i "arbeid"?
Anlegg en mening, eller flere om nødvendig, velg et parti, vær folkelig og synlig i sosiale media, still som kandidat for dette parti og la deg velge. Hva man mener og ellers gjør spiller ingen rolle.
Dette er oppskriften på en kontraproduktiv arbeidsplass.
Ingen folkevalgt bør tjene over snittlønn i samfunnet. Syndromet "lederstilling" har infisert politikken, og det har gått inflasjon i lederstillinger. Med det resultat, at det sitter utallige ledere i styre og stell som ikke engang leder strøm.
I mange tilfelle har de heller aldri deltatt i et sunt arbeidsliv, men funnet det politiske liv både behagelig og lukurativt. Slik har samfunnet utviklet seg, at "politikere" har blitt en sopp på samfunnet. Snyltesopp.
Jeg er glad i Modum, de som bor her og de som vil bo her i fremtiden. Derfor sprer jeg ryktet om at det er masse kantarell rundt Øya i år. Matsopp.
Nei, Bjørn. Du er ikke for gammel, og du er i hvert fall ikke for dårlig. Saken er i all begredelig korthet at NRK lefler med de kommersielle interesser innen musikk.
Begrepet "listing" er en ren forbannelse. Musikk er mangfold, liv og følelser, og må formidles over et så bredt spekter som mulig. I stedet for å gjøre dette, snevrer NRK inn utvalget til hva bransjen *vil* selge, etter den oppfatning at alt skal være "kuult".
Jeg forlot radio lenge før DAB-miseren. Tidligere hadde NRK P1 en rekke programmer hvor programlederne selv valgte sin musikk. Jeg hadde på radioen mesteparten av min våkne tid. I dag svipper jeg innom via internett, bare for å finne bablende, selvfokuserte og overkuule programverter som er programmert til å presentere hva direksjonen befaler.
Radiolytting er på dramatisk vikende front. Det medium som har bundet sammen landet i mange generasjoner, tar nå mer hensyn til kommersialitet enn allmenkringkasting. Og da har NRK utspilt sin rolle.
Jeg leser i Drammens Tidende at "Elektrifiseringen av bussparken i nedre del av Buskerud skal fortsette: nå ser Brakar muligheten til å kjøpe 25 nye elektriske busser". Spørsmålet jeg umiddelbart stiller, er: hvor skal disse bussene gå?
I mine sporadiske besøk i min gamle by, ser jeg uhyggelig mange busser med påfallende få passasjerer pløye seg gjennom sentrum. I min hverdag, ser jeg uhyggelig mange shuttlebusser pløye seg gjennom Geithus med påfallende få, eller ingen, passasjerer.
Årsaken til førstnevnte, er at "byen i vårt hjerte" er en pressfaktor. Man skal ikke vente på bussen lenger; man skal gå ut på gata hvor bussen selvfølgelig skal komme umiddelbart. Hva er vitsen med kollektivtransport? Mye av dette faller bort, når hver buss har *1* passasjer. Da kunne man like godt tatt drosje.
Årsaken til sistnevnte, er den utrolige ordningen Brakar klekket ut, da "Nybrua" Geithus ble stengt for doninger over 6 tonns akseltrykk. For å få 6 tonn per aksel, måtte bussen være fylt med førti overvektige personer medbringende hver sin blytunge sekk. For at vår kjære hengebru ikke skulle gå i fossen slik den gjorde etter en solid ladning dynamitt under 2. verdenskrig, har Brakar innført "shuttlebuss" over Geithus. Bravo.
Denne shuttelen går midt mellom ingensteder. Med all respekt å melde: Stalsberg Skole og Nedmarken er ikke sentralt. Fra Geithus må man nå bytte buss for å komme til Vikersund og Åmot. Er det noe rart i at alle i Geithus bruker bil? En timesrute mellom Åmot Skysstasjon og Vikersund Jernbanestasjon hadde bundet det hele sammen, slik at vanlige folk tok bussen for å handle, i stedet for bilen.
Ved to tilfelle, har jeg henvendt meg til Brakar om dette. Én av de ble besvart: "Det passer ikke med bussrutene"! Bevares. Jeg trodde det satt folk på planlegging, som kunne justere slikt etter reisendes behov, ikke etter selskapets.
Ved kommende kommunevalg, leste jeg gjennom samtlige partiers program. Alle vil styrke kollektivtransport. Men det var *1* forslag jeg stusset ved, og det var ikke fra mitt eget parti: ringbuss rundt Bergsjø. Samkjørt med fornuftig shuttle Åmot/Vikersund, vil dette sy sammen hele kommunen. Dette er opp til Brakar, men også oss velgere.
I samme slengen, må jeg få nevne noe Brakar ikke kan gjøre noe med, fordi de ikke går på skinner. Stasjonene Åmot og Geithus må gjenåpnes for trafikk, i det minste i den tiden morgen og kveld folk skal til og fra arbeid. Det er over 14000 mennesker i Modum. I dag må alle ha bil for å kunne bo her; når kollektivtransporten svikter, overtar overlevelsesinstinktet.
[Nettavisen er en publikasjon jeg leser bare for å få en god ergrelse, men de torde ta det inn, i motsetning til 6 andre aviser jeg sendte det til. Det ble imidlertid publisert under +, og leserkretsen dermed trygt begrenset til erkefreppere.]
Jeg ser i avisene nylig at det er vedtatt en ekstra utbetaling på 2950 kroner for folk som er avhengige av bostøtte, som kompensasjon for vinterens høye strømutgifter. Bostøtte utbetales av Husbanken, dermed kommunene, ikke staten. "Det var da enda noe", tenker jeg. Denne summen kan utgjøre matbudsjettet for et par måneder for svært mange vanskeligstilte. Men så leser jeg én gang til:
"Stortinget har vedtatt at de som mottok bostøtte for februar 2019, får en ekstra utbetaling [...]"
Dermed har faktisk regjering og storting vedtatt at vinteren 2018/2019 varte i 28 dager.
Bostøtten er en månedlig utbetaling, som av denne regjering er omgjort fra å være basert på et årlig gjennomsnitt til å beregnes etter inntekt for gjeldende måned. Arbeidsavklaringspenger derimot, utbetales for hver fjortende dag: følgelig vil det 2 ganger i året oppstå det tilfellet at man får 3 utbetalinger innenfor samme måned, og dermed avslag på bostøtten den aktuelle måneden. Elegant planlagt, vil jeg si.
For de som av denne eller liknende årsaker ikke fikk innvilget bostøtte for februar, har det fått den utrolige følge at de også mister denne ekstra utbetalingen - også uten å ha fått informasjon om det, om man ikke finleser aviser.
For mitt tilfelle var situasjonen noe annerledes. Jeg gikk over fra AAP til uføretrygd forrige måned, fikk sluttoppgjør for februar og trygd for mars samme måned og ble dermed betraktet som rik av systemet - selv om ytelsene i praksis var den samme i sum over 2 måneder.
Dette er altså ren bingo, og en hårreisende urettferdighet og forskjellsbehandling som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Mine damer og herrer i regjering og storting: norsk vinter varer i minst fire måneder, og strømprisene har vært like høye for alle i hele perioden. Man kan rett og slett stille spørsmål om lovligheten ved slike vedtak. Dette er i beste fall fattet ved en inkurie eller ubetenksomhet. Verste kasus velger jeg å ikke sette på trykk.
Jeg henstiller herved til regjeringen om å ta vedtaket om ekstra bostøtte opp til revurdering, og gjøre det rettferdig. Ved samme anledning, ber jeg regjeringen om å slutte å høvle ned osteskalkene til folk med lav inntekt, og heller angripe stabburet hvor osten er lagret.
[Til alt overmål klarte en ivrig bladfyk å bytte ut "osteskalk" med "brødskalk". Hvem f*** høvler brødskalker? Maken ...]
Jeg ble nylig kalt "jævla sosialist" av landets finansminister. Riktignok på et partis landsmøte, og i sannsynlig beruset tilstand - noe som matcher godt med det man fikk i trynet for 6 år siden: "Morna, Jens" fra scenen i god vigør og blomstrete kjole.
Jeg er ikke tilhenger av å gjøre politikk til show. Jeg er ikke tilhenger av noe som helst annet enn å legge livet til rette for oss alle. Ethvert levd liv er en verdi i seg selv, og dermed en ressurs.
Jeg er globalist, og burde boikotte syttende mai. Jeg gjør det ikke, fordi denne dagen symboliserer en liten nasjons uavhengighet, og starten på verdens beste land å leve i.
Jeg bodde utenlands i mange år, og hadde tenkt at mine ben likegodt kunne blekes i Saharas ørken. Jeg har opplevd nasjonsfølelse i mange land, men ingenting i likhet med Norges nasjonaldag. Av helsemessige grunner, havnet jeg tilbake i Norge. Her skal jeg ha mine siste år, og mine ben skal gjødsle løvetanna ved Heggen kirke.
Hva man ikke reflekterer over, er at disse "jævla sosialistene" faktisk bygde landet slik det i dag er. Uten tanken om fellesskap, hadde landet vært et føydalsamfunn, og sannsynligvis ikke engang selvstendig.
"Vi ere en nasjon vi med; vi små - en alen lange". Ja, Wergeland, du skjønte det. Hva du ikke kunne vite, er at de små ville komme også uten hvit hud og dynket i vigslet vann. Ethvert menneske født er en ressurs!
Denne nasjonaldagen piner jeg på meg min alt for trange dress, og labber til Stalsberg skole på morrakvisten for å vinke toget avgårde, og "feire" verdens beste land å bo i. Jeg er en jævla nordmann. Gratulerer med dagen, alle!
I dag er det visstnok "morsdag". Javel; noen betraktninger om det, kanskje.
Karin Inga-Lill Holm, født Falk i Stockholm 22.06.1922, var prototypen på en "mor". Hun døde bare 68 år gammel, og etterlot seg en fortvilet mann og en rystet sønn. Jeg husker telefonen jeg fikk fra naboen min far hadde kontaktet da hun sank sammen under dagsrevyen en lørdagskveld: "Hei, det er Eva. Din mor er død".
Jeg hadde akkurat sjekket at Lottoen ikke var gått inn som vanlig, og fikk verden i fanget. Jeg ringte opp svoger, som bodde rett i nærheten og var drosjesjåfør, og ble skysset 3 mil avgårde i en fart Magne risikerte å miste lappen på. Jeg kunne bare konstatere at ja, Eva hadde rett. Min mor *var* død. Huslegen var kommet til, Storm Davidsen, og jeg signerte noen papirer. Min far var paralysert.
Hva tenkte jeg den kvelden? Jeg tenkte vel ikke i det hele tatt, bare handlet. I senere år kommer alt frem igjen, og på en "mors dag" nesten tretti år etter, står alt klinkende klart.
Frem står det beskjedne mennesket som ofret alt for sin sønn. Vi gikk bringebærturer om høsten, gikk i pølsebua på Borgenhaugen når hun ikke orket lage middag (far var ukependler), bar vann til blomstene så det knaket i leddene under vanningsforbud og badet i samme stamp på kjøkkenet, hvor hun ellers lagde verdens beste mat som jeg først i senere år har lært å sette pris på. Lange samtaler over kjøkkenbordet, ansikt til ansikt og alene, i voksen alder. Hun var stillfarende og anonym, men bestemt. Far min satt bra fast, da hun ble borte. Jeg husker han sukket "så, jeg skulle altså bli enkemann". Det ble også jeg etterhvert, men det er en annen historie.
Det heter seg at Vår Herre skapte alt. Det er feil. Enten er Vår Herre androgyn, eller det er Vår Moder. Begrepet "Moder Jord" kunne aldri vært "Fader Jord". Hva som gror og vokser, kommer fra hunkjønn.
Men tro nå ikke at jeg er omvendt til rødstrømpe. Den rønneren mamma alte opp og forsvarte, mener at det puppelasset som sitter i regjering bør kastes til ulvene, og forsåvidt deler Nils Axle Kantens syn på kvinnfolk ...
Ha en god mors dag, alle!
I 1647 ble Det Kongelige Norske Postverk opprettet, etter forordninger av den danske stattholder og greve Hannibal Sehested. I 1719 ble postombringing et statlig ansvar. Jeg må bare gratulere postverket med å følge tradisjonene: de bruker nå akkurat like lang tid som i fordums dager, hvor de dro seg frem etter Kongeveien med gamp.
Jeg har aldri sett en bedrift eller institusjon så ivrig etter å nedlegge seg selv. I 2000 ble Postens planer for omlegging av postkontor til Post i Butikk godkjent av Stortinget. Det medførte at butikkansatte fikk et ansvar de ikke var ansatt for, en arbeidsbyrde de ikke fikk betalt for og kø i kassene. I 2002 omgjør Stortinget Posten til rent aksjeselskap: Posten Norge AS. Fadesen er komplett.
Post er et samfunnsansvar og en viktig del av landets infrastruktur. Å privatisere slikt er kvalifisert idioti. Hvem kom på tanken at posten skulle "lønne seg"? Post er en tjeneste vi borgere betaler for over skatteseddelen, og bør heller gå med underskudd, om man i det hele tatt skal tenke "lønnsomhet". Dette begrepet er blitt et mantra i samfunnet, og er i dette tilfellet feilslått. Det har resultert i en uvegerlig nedbygging av tjenester, særlig i distriktene, og generell frustrasjon. Med tanke på at den digitale verden er uhyggelig sårbar, er det vanvidd å basere infrastruktur på verdiene 0 og 1, og til overmål outsource det.
Det er ikke mye jeg ellers er enig med Senterpartiet i, men her har vi en felles sak, ser jeg. Takk for oppmerksomheten.
Dette gjelder ikke bare barns bruk av smartphones. Det gjelder mennesker i alle aldre.
I sommer satt jeg i Museumsparken i Drammen en søndag formiddag, ventende på bussen hjem etter et helgebesøk. Forbi meg kommer et ungt par; tidlig i tyveårene eller yngre, gående synkront hand i hand mot torget. Med hver sin mobil i handa; damen må ha vært venstrehendt. Det var noe robotaktig over dem. Ti minutter etter, ser jeg de kommer tilbake. Jeg la en hundrelapp på gangveien; såpass kan jeg miste ... de gikk rett forbi med nesa i skjermen, like synkront. Gikk de på GPS for å finne torg og hjem? Er dette den nye formen for samliv?
Jeg er i midten av sekstiåra, og kan derfor avfeies som fossil, men jeg har drevet med ymse data og vært teknologisk interessert bestandig. Jeg bruker Doro, og den er enten satt på lydløs eller avslått. Jeg har et par "kamerater", tyve år yngre enn meg, som er utilgjengelige så fort det plinger i sardinboksen deres: da er det som om ånden svever opp i skyene; bare skoa står igjen.
"Something gone wrong, something not right
they've taken all the day, stolen all the nights ..." - Kevin Coyne -
Sammenslåing av Troms og Finnmark har vært gjenstand for høye diskusjoner, og kan vise seg å bli gjenstand for regjeringsskifte. En langt større reform som har blitt fortiet er regionssammenslutningen av Østfold, Akershus og Buskerud til det såkalte "Viken".
Hele "Viken" er en ille gjennomtenkt fadese. Regionen vil strekke seg tvers over landet, fra vestkanten av Hardangervidda til svenskegrensa i øst. Regionen vil omfatte en tredjedel av landets befolkning, og avstedkomme alvorlige konflikter bygdimellom.
Til alt overmål, skal Oslo ligge suverent midt i. Er det da noen tvil om hvor beslutninger tas?
Jeg har slektninger i Bergen, og halve min familie er fra Värmland. Vi har aldri hatt med hverandre å gjøre. Jeg er rotfast i midtnorge, har sett på "Buskerud" som hjemstavn og har hatt Drammen som sentrum for dette i 43 år. De siste 5 år, har jeg bodd i Modum, og rikker meg ikke herfra annet enn i kiste.
Det har alltid vært nærhet mellom Modum og Drammen. Ælva starter her oppe. Relasjoner folk imellom har gått snarere vest enn øst. Tyrifjorden ligger majestetisk og splitter midt-norge, med sine rikholdige omgivelser.
Hva er vitsen med å dele slike områder? Kartografisk trengs en linjal, en vinkelhake og en tusj, slik de seirende delte opp det afrikanske fastland mellom seg; ettervirkningene av dette ser man i dag.
Jeg er personlig motstander av fylkesadministrasjon. Jeg ser Norge som en helhet. Dette landet har ressurser som kan utnyttes til alles beste, om man ikke rasjonaliserer det ned på grunn av økonomisk teori. Rasjonalisering vil alltid gå ut over mennesker. Og det var vel det vi helst ville unngå? En ytterligere fjerning av arbeidsplasser ... en naturlig følge av komprimering av distrikter ... vil medføre økt press på sosial støtte, og belastning på nasjonalbudsjettet.
Verdiskapningen gjennom nye arbeidsplasser i statlig, kommunal og hjelpe meg fylkesarbeidsplasser for å administrere stadig nye sektorer ... huff, det er en boble. Masse mennesker sitter og gjør ingenting hvilken som helst kunne ha gjort; også uten mastergrad. Hva de skulle ha gjort?
Skrevet kronikker i DT, seff.
Drammen har alt for mange serveringssteder. De er alt for fortettet, og tar livet av hverandre. Jeg har selv vært i bransjen, og allerede på tidlig åttitall var dette et problem.
De nyetablerte stedene lanserer sine forskjellige konsepter for å lokke til seg gjester, og satser hals over hode, med det resultat at det hangler og går et par år. Så gir de opp, og overlater en arena til nestemann.
Drammen er en liten by, og de fleste innbyggerne lager sin mat hjemme. Ikke noe rart, når et måltid ute koster en ukeslønn. Og en kaffekopp med wienerbrød på en café tilsvarer flere timers lønn for alminnelige folk. Dette er et resultat av at huseier har satt urimelig høye leier for lokaler for å mele sin egen kake. Som igjen fører til at ansatte må jobbe for luselønn.
Hva Drammen trenger? Bortsett fra en ny bybrann ... et ujålete sted hvor folk kan få ujålete mat uberørt av stjernekokker! Til en pris det er verdt.
I "gamle dager" hadde man Café Royal. Johansen visste hva han drev med, men huset ble solgt og revet til fordel for et parkeringshus og flyktige forretningslokaler. Menyen var fra et familiekjøkken: kjøttpølser hvor snabbene stakk utenfor tallerkenen, kjøttkaker i mer enn rikelig brun saus, fårikål til det tøt ut av øra, leverbiff med løk ... jeg husker ikke noe fisk, men jeg antar Johansen hadde det. Jeg var bare ikke interessert. Jeg ville spise meg mett, og ha bokøl fra fat til dessert. Jeg var en alminnelig arbeider med alminnelige behov.
Dette er hva jeg savner i min gamle by: et sted som serverer mat som metter uten å tømme lommeboka, og hvor man kan mingles med hverandre over bordene. Jeg trenger ikke persillepynt på potetene eller smakløse tomatskiver fiffig anrettet av kokker med anbefaling fra konkursrammede hippsteder.
Jeg vil ha mat, ikke etniske smaksopplevelser. Jeg vil stappe i meg til jeg svimer. Om det smaker godt, er det et pluss - jeg har jo favoritter. Men jeg må lage det selv. Jeg betaler ikke 500,- for å bli mett av lutefisk, til akkompagnement av dundrende idiotmusikk. Heller ikke legger jeg igjen halve månedslønna for å få lov til å sitte et sted og snakke med folk.
Slikt kalles "sosialisering". Vårt samfunn trenger sosialisering mer enn tidligere, med den blanding av mennesker vi er i ferd med å bli. Vi trenger ikke flere statussteder i sentrum, men kanskje et nytt "Café Royal"?
Det er synd at ikke DT kan spandere et regulært diskusjonsforum, hvor man kan lufte sine meninger i trådet form, slik at det er mulig å finne igjen og henvise til tidligere uttalelser. Kommentarfelt er døgnfluer; jeg føler at jeg må repetere meg selv hele tiden.
«I ♥ Drammen» og «Drammen i våre hjerter» er begreper like hule som et gåseegg etter at reven har vært der. Hvilket Drammen har man hjerte for? Jeg for min del kjenner ikke byen igjen. Jeg summerer opp mitt forhold til byen; unnskyld meg om dere har lest det før.
Min familie har røtter i Røyken fra lang tid tilbake, og i -66 overtok vi huset etter mine besteforeldre. Min far arbeidet i Oslo, og reiste heller til Drammen for å handle. Slik ble jeg før tenårene kjent med byen, og en guttevalp likte seg der. Han likte ubevisst det lavbygde og litt rotete, med sjapper overalt. I -72 valgte han Drammen Gymnas foran Asker og Stabæk, og i -74 tok han examen artium og flyttet dit ... nesten for godt, skulle det vise seg.
I kronologisk rekkefølge har han bodd i Åsveien 1, Svelvikveien 81, Søren Lemmichsgt. 4, Losjeplassen 8, Scheitliesgt. 5, Odins Vei 10, Hans Hansens Vei 144, Christoffer Knudsensgt. 41; Øvre Storgate 66 og Engene 59.
Hva som fascinerte meg mer og mer, var den nærheten man opplever med en slik roteby. I mange år var jeg på hils med de fleste jeg møtte. Og de gamle bygningene rundt omkring skapte en atmosfære som aldri kan erstattes.
I sentrum lå samlingssteder som Café Royal, Dickens og Cutty Sark. Torget hadde redelige grønnsakshandlere, taxiene sto klare for en rimelig penge og jeg så sjelden noen uniformerte sprade rundt. En kveld sovnet jeg i hekken til noen i nabolaget, etter en portvin for mye en søndagskveld. Jeg våknet på det grønne gulvet, og fikk en beklagelse: «å ærre dær'u bor? Da kunne'rem jo like godt kjørt deg hjem!» Bot var aldri på tale. Jeg fikk til og med kaffe før jeg gikk.
Jeg handlet alt hos Solbakken i Konnerudgata. En gang leverte jeg en sjekk, og sa «ikke løs inn denne før til tirsdag?». Svaret var «greit, men kan'kke du bare skrive, og gjøre opp hver månte like godt?».
Ved siden av A. Jonassen Kolonial på hjørnet av Losjeplassen, var nok Solbakken den siste representant for den ekte dagligvarehandelen i byen. Jeg var daglig innom Asbjørn Kronstrand, tvers over Gjerde Handelsskole, for avis og røyk og av og til ei pølse. Han tok inn John Cotton 1+2 pipetobakk bare for meg. Salige kremmere; Jonassen solgte ikke tobakk, men øl – fra bakrommet. Bokkøl ble bestilt etter mitt ønske. Asbjørn solgte ikke annen mat enn pølser, og Solbakken ingen av delene. Jeg ble jaget rundt hele byen; humre ...
Å bo i Drammen er nå umulig uten fyldig bankkonto.
Den siste uthaler jeg var ute for, forlangte 9700 per mnd. for førti kvadrat som ikke var oppusset på evigheter, utenom det jeg selv hadde gjort før huset ble solgt. Jeg tittet nordover, og fant Modum. Jeg flyttet fra byen i mitt hjerte, både fordi jeg fant den urimelig, hjerteløs og hjelpeløs, i tillegg til å ha fjernet seg fra mine grunnleggende verdier om fellesskap og trygghet. Den er fanget i et spill om tomteverdier.
«Hjelpeløs» fordi at nå kan man egentlig glemme byen. Det vil bli en soveby til Stor-Oslo. I og med det historisk idiotiske vedtak om Vest-viken, utslettes Buskerud, og dermed Drammen. Administrasjon legges til (tidligere) Akershus; nært til Bærum og Asker.
Gjett hvor makten vil ligge, og hvem som har fordeler av den ...
Dette bringer en diskusjon over til storpolitikk, og den slags befatter jeg meg ikke med. Jeg bare siterer Juul Hansen: «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?»
Drammen er sentralt i livet mitt. Takk alle, som gadd lese helt ned hit.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
