Dyrebeskyttelsen Fjellregionen ble stiftet i oktober 2018 av noen ildsjeler som innså at dekningen i deres område ikke var tilstrekkelig. Den har ingenting med "Dyrebeskyttelsen Norge"(*)å gjøre, men er en frittstående og uavhengig organisasjon. Med "Fjellregionen" menes det så langt de frivillige evner og orker med utgangspunkt i Tynset.
Fakta om DbF:
Foreningen dekker altså alt av dyrevern, men har et natulig fokus på katt, i og med at det er et stort problem i området. Siden august 2023 ligger et nødrop på Facebook:
«Nå er kattungesesongen virkelig i gang. Vi tuller med at det er selvplukk på kattunger i år. Makan er vel aldri sett. Dette er ikke bare her, det er visstnok slik over hele landet. Det er kjempekrise! Den ene organisasjonen etter den andre innfører inntaksstopp. Også for de små - for det blir så alt for mange av dem. Dette er virkelig trist. Her snakker vi en landsdekkende dyretragedie.
Vi selv er nå oppe i 11 morløse kattunger. Og vi blir overrasket om det stopper her. Også vi begynner å bli bekymret nå. Hvordan i all verden skal vi klare dette? Alle disse trenger nye hjem når de blir klare. Og ikke minst - vi tør nesten ikke regne ut hva det vil koste oss å vaksinere, chipmerke og kastrere disse.
Det pleier ikke være vanskelig å finne hjem til kattunger. Men da må folk vite at vi har. Derfor denne tråden. Kattungene er i forskjellig alder, og vil bli lagt ut til adopsjon etter hvert som de er klare. Vi legger ikke ut annonser, reserverer heller ikke, før det nærmer seg dagen de kan flytte til nytt hjem. Da skal de altså være minst 12 uker, de skal være veterinærsjekket og fått vaksine og chip. Følg med.»
Denne jobben medfører omkostninger som de frivillige ikke hverken kan eller skal dekke selv (i stor grad tror jeg faktisk de gjør det). Ethvert økonomisk bidrag mottas med takknemlige poter.
I tillegg ligger en veldig grei støttemulighet i "Grasrotandelen" til Norsk Tipping, noe som går av seg selv uten at du merker det.
Det beste bidraget er nok likevel, dersom man ønsker seg et dyr, å skaffe seg et "brukt" ... det er dessverre mer en nok av dem; unge som eldre. Det er mange travere som har hatt det vondt, og trenger en trygg havn.
Ta kontakt med foreningen ved interesse; informasjon ligger i begynnelsen av siden.
OlymPus har en lang historie bak seg. Vi tar kortversjonen her. En familie savnet en svart katt som hadde vært borte fra hjemmet mye lenger enn normalt. De ble da tipset om en som hadde bosatt seg på en låve. De dro ut, men katten hadde blitt veldig sky, og de endte opp med å sette opp felle. Det tok ikke lang tid før katten satt i fella, og de dro lykkelige hjem. Slapp ut katten sin på badet, og så med en gang at dette slett ikke var deres katt. Ganske lik ja, men denne her hadde digre baller - det hadde ikke deres. Så fikk de høre at denne nok hadde bodd på låven minst ett år, og at den ihvertfall ikke var tam. Heldigvis var folkene kloke nok til å ikke kjøre katta tilbake. Han fikk bo på badet, så ble vi kontaktet.
Vi tok imot katten, og døpte den OlymPus. Han var livredd, men kroppsspråk og oppførsel gjorde at vi mente at det bodde en tam katt inni der et sted. OlymPus kom i fosterhjem, der han fikk egen hybel, fred og ro, mat og søvn. Han fikk også en tur til veterinær for kastrering og helsesjekk. Tida gikk, men OlymPus var like redd. Det gikk så lang tid at vi begynte å lure på om vi hadde tatt feil, at han var født ute. Så fant vi på at vi skulle gi han en tam kattevenn. Og det var nøkkelen. Plutselig kom OlymPus fram fra hula si, han lekte og koste med den nye venninna, og han ville gjerne ha kos av fostermor også. Han viste riktige signaler, det vi ikke forsto var at han var helt avhengig av å ha en støttekontakt for å finne igjen tamkatta og komme seg ut av redselen.
Men venninna ble litt lei av OlymPus etter hvert. Han var klengete, han var stor og litt voldsom. Men nå hadde han fått tilgang på hele fosterhjemmet. Der var det flere katter. Hurra, sa OlymPus. Og han og Kalle fant hverandre. Disse to er nå bestekompiser. De leker, spiser og sover sammen. Og OlymPus har blitt en skikkelig kosegutt.
Nå er kjekken klar for å finne seg sitt eget hjem. Vårt største ønske er at han skal få fortsette å leve sammen med Kalle. Han må ihvertfall ha en tålmodig kattevenn der han skal bo. OlymPus adopteres bort ferdig kastrert, vaksinert og chip-merket mot et gebyr på kr 1500. Vi vet ikke helt sikkert hvor gammel han er, men har satt 2020 som sannsynlig fødselsår. OlymPus bor i fosterhjem på Elvål, og det går an å hilse på han der.
Disse to fikk komme til oss rett før jul. Det er et godt voksent søskenpar av rasen Burmeser. Eier ble syk og de ble boende midlertidig hos naboen; nå er det fastslått at eier aldri kommer hjem og de fikk komme til oss.
Les om denne rasen HER.
Honey (med hvitt) og Henie har ankommet. Det er en dyrevernsak, så vi nevner ikke noe om bakgrunnen.
Her er Milos. En ung, kjekk kar som ikke kunne bo hjemme lenger, og derfor fikk komme til oss. Av og til skjer ting i folks liv, og endringer i livssituasjon kan være vanskelig å takle for katter. Det er ikke ofte vi har kapasitet til å hjelpe i slike saker da de eierløse alltid prioriteres, men det er gledelig de gangene vi får det til.
Dette er to søstre som kom til oss fra et kattehold som ble litt stort. Da de kom var de fryktelig nervøse, at de ikke var helt friske hjalp ikke på det. De har brukt lang tid i fosterhjem på å bli friske først og fremst, og å finne trygghet og vise for noen fantastisk flotte frøkner de er.
Nå er de klare for å finne seg et foralltidhjem. Disse søstrene er snart 2 år gamle, og de har bodd sammen hele livet. De er ikke voldsomt avhengig av hverandre, men vi ser at de finner glede i å være sammen, så vi håper at det finnes et hjem som vil ha to fargepaletter i sofaen sin.
Vakre, snille Bolla har vært hos oss lenge nå. Hun kom til oss etter å ha levd ute et par år. Det var en sliten pus som kom. Men med mat, omsorg, barbering av flokepels, markkur og kjærlighet i fosterhjemmet kom hun seg fort og viste hvilken fantastisk katt hun egentlig var. Av en eller annen grunn ble Bolla oversett av de som tok kontakt for å adoptere voksen katt. Lang tid gikk, og hun bodde seg virkelig godt til i fosterhjemmet. Verken Bolla eller menneskene hun bodde hos klaget.
Endelig var det noen som så Bolla. Det var noen som oppdaget for en flott katt dette var. Hun skulle få sitt eget foralltidhjem! Det var jammen på tide. Men Bolla hadde spist litt dårlig i det siste, gått litt ned i vekt. Så før hun flyttet ville vi ha henne en tur til veterinær for å sjekke at alt var i orden.
Det viste seg at Bolla var alvorlig syk. Det var så galt at hun måtte få reise fra oss. Det ble utløst mye sorg den dagen. Nye familien hennes som hadde hilst på henne og forelsket seg, og som gledet seg voldsomt til hun skulle komme. Fosterfamilien som hadde blitt så glad i Bolla. Også vi som organisasjon - vi er mennesker vi også. Det var mange som sørget da Bolla gikk ut av tiden.
Bolla sovnet inn i fanget til fostermor, og hun fikk bli med hjem for å få en grav sammen med høyt elskede kjæledyr som hadde reist før.
Jeg håper Bolla på en eller annen måte vet at hun var elsket. At også hjemløse stakkarer som ingen så eller brydde seg om kan bli betydningsfulle. Vi er så takknemlige for at Bolla kom til oss til slutt, at hun fikk oppleve å leve trygt og godt. Og ikke minst at hun fikk en verdig avslutning, hun slapp å dø sakte, alene og med store smerter ute.
Vi vil takke våre fosterhjem som med raushet og kjærlighet til kattene gjør det mulig å hjelpe katter som Bolla.
Vi lyser fred over Bolla. Hvil deg nå, jenta vår.
[Red.anm.]Opprinnelig tekst var: "Da Bolla ble tatt inn hadde hun gått ute antagelig i 2 år. Det var ihvertfall så lenge hun var observert. Det er ikke ofte det skjer, men i Bollas tilfelle klarte vi å nøste opp hennes historie, finne ut hvem hun var og hvor hun kom fra. Det er en lang histore, mye har skjedd i Bollas liv før hun kom til oss. Mange uheldige omstendigheter har fulgt henne. Men nå er hun hos oss, det er det som er viktig. Bolla er en voksen dame, hun er trygg og vet hva hun vil. Hun er en flott pus som nå trenger stabilitet resten av livet."
Gaute er kanskje den katten hos oss som vi har klødd oss mest i hue over hvor kommer fra, hva han har opplevd osv. Han er virkelig en gåte.
Det var i fjor høst vi fikk telefon om Gaute. Her på Tynset har vi et seterområde (vi har flere da, men... ) med aktiv seterdrift, mange hytter og stor aktivitet. Da høsten kommer og dyr og folk drar til bygda igjen, da blir det rett og slett folketomt. En mann hadde leid seg ei hytte noen dager for å virkelig få ro, han var helt alene oppi der. En dag observerte han en katt som kom for å spise av noen matrester han hadde kastet ut til fuglene. Katten løp i panikk da mannen gikk ut. Det var ventet snø når som helst, da stenges området for vinteren. Dette hastet.
Vi startet med å kontakte setereiere for å spørre om noen hadde hatt med seg katt som hadde blitt borte i løpet av sommeren. Det ble vel snakket med de fleste med tilknytning i området. Ingen hadde sett katt, hørt om noen som savnet katt. Da var det bare en ting å gjøre, ta med fella og dra til fjells. Og håpe ikke snøen kom alt for brått. Mannen som så katta hadde jo begynt å mate stakkaren, og vi satte opp fella. Det tok ikke en time en gang før Gaute satt der.
Vi skjønte med en gang at Gaute var en tam katt. Men han var samtidig veldig veldig redd. Enten har han gått ute kjempelenge - kan han ha vært der siden forrige sommer og overvintret alene oppi der? Det er lite trolig, noen måtte jo ha sett han i så fall - så mye folk som er der gjennom sommeren. Hvordan kom han seg dit? Blindpassasjer i en bil eller på en henger? Det ble etterlyst eier, vi trodde jo han kom fra en av bygdene rundt. Men nei. Ingen kjenner igjen Gaute. Gaute har helt klart noen form for traume i bagasjen, og han har fått bruke vinteren på finne roa. Nå er han en voldsomt til kosepus, men fortsatt skvetter han lett og tåler ikke støy og mye aktivitet rundt seg.
Vi håper å finne et rolig hjem som har plass til en kosesyk sjarmør i sofaen sin. Og vi får nok aldri vite hva Gaute har opplevd og hvordan han kom seg til seters. Vi er bare glade vi fikk han inn før vinteren kom.
Kalle er en voksen kar, ca 8 år. Han kom til oss da han ikke kunne bo hjemme lenger pga sykdom hos eier. Han er en helt normal, veldig sosial og vakker pus.
Det er de hjemløse kattene vi er her for først og fremst. Men noen ganger, hvis vi får det til, så hjelper vi også katter som er eid men som mister hjemmet sitt pga sykdom, død eller andre store utfordringer for eier.
Vi tror Kiara og Lillepus under her er søsken. Kiara har altså samme historie og bakgrunn som Lillepus.
Lillepus er en av 4 store kattunger som kom til oss i forbindelse med en større aksjon i en kjempekoloni med katter der flere organisasjoner gikk sammen og tok dugnad. Vi vet ikke om de er søsken, men tror det kanskje. De var veldig skeptiske til mennesker da de kom, og de har trengt lang tid. To av disse er altså klare for å flytte til sitt eget hjem. Lillepus er en av dem.
Det er nesten 4 år siden vi første gang fikk bekymringsmelding om en helt hvit, langhåret, møkkete og tovete katt som virket hjemløs. Vi dro ut med fella, men katten forsvant. Siden den gangen har den blitt meldt inn med ujevne mellomrom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har fulgt etter den katten med fella, men han har lurt oss hver gang. For noen dager siden ble han meldt inn igjen. Å gi seg er for feiginger, tenkte vi, og dro ut med felle igjen. Og tro det eller ei. I går kveld ble det fangst. Endelig!
Vi fikk inn en skikkelig sliten gubbe. Møkkete, flokete og redd. Nå etterlyser vi etter eier igjen. Vi har gjort det mange ganger uten respons, men vi prøver igjen. Vi vet det bor en tamkatt inni der, for første gangen den ble meldt inn ble han beskrevet som helt tam. Så var han mer og mer sky for hver gang noen meldte fra. Nå skal han få hvile noen dager, og om ikke noen eier melder seg blir det etter hvert veterinær, og så må vi finne igjen tamkatten før han kan starte jakten på et nytt hjem. Vi må bare krysse fingre for at han er frisk. Å leve ute i nordøsterdal i årevis kan føre til skader og sykdommer.
Han har fått navnet Frost, og at det egentlig er en veldig vakker katt er det ingen tvil om.
I midten av februar ble det meldt inn en katt som hadde gått ute antagelig minst 2 år. Han har fått og stjålet litt mat rundt omkring, grisebanket nabokatter og pisset ned hele grenda. Han fikk komme til oss. En kjempe av en katt, veldig glad for å få kos igjen, samtidig som han er helt utslitt, usikker og skvetten. I dag har han vært hos veterinær og byttet bort baller mot vaksine og chip. Så blir det å hvile en stund, før han starter jakten på nytt hjem. Vi har gitt han navnet Bompibjørn.
I går kom denne gubben her i hus [21. sept., red.anm.]. Han har gått ute i minst 1½ år, antagelig lenger. Dette er en sliten en. Vi mistenker at han har mye bagasje helsemessig, men håper det beste. Nå er han bare forvirret og stresset, så vi lar han hvile noen dager for å se hvem han er. Han har fått navnet Ludde. Og vi håper det beste, at vi ikke kom for sent denne gangen også.
«Hei dere!
Fostermor sa at jeg kunne skrive litt til dere. Da tar hun sjanser altså, for jeg er en ordentlig rakkertapp, og en vet aldri hva jeg kan finne på å si 
Jeg er en liten guttepus som ble født ute på et industriområde. Det var mye folk og biler rundt der, allikevel gikk det mange uker før noen så oss. De som fant oss tenkte at det kanskje ikke var noe fint sted å vokse opp, og det hadde de helt rett i.
Mamma var ikke så heldig. Hun er kanskje også født ute der på industrifeltet, men ingen så henne. Eller - kanskje de så henne, men ikke sa det til noen? Mamma har hatt et hardt liv, det er helt sikkert. Livredd, sulten og kald har vært det livet hun har hatt. Nå da vi unga ble født var hun nok syk også stakkar, og hun klarte ikke å finne nok mat til oss eller passe på oss slik hun gjerne ville. Vi var egentlig 5 unger, men en av oss ble borte. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var helt sikkert ikke noe hyggelig altså!
Tilbake til da noen så oss og tenkte at dette ikke var et bra sted for en liten kattegutt å vokse opp. Vi ble fanget! Det var veldig skummelt altså! Digre mennesker som mamma hadde lært oss var livsfarlige kom og tok oss. Vi så aldri mammaen vår igjen. Hun var i noe menneskene kaller elendig forfatning - hva nå det er for noe - og hun måtte få reise fra oss sier de. Greit hun var syk og svak og sånn, men hun var nå mammaen min da! Jeg savner henne fortsatt 
Så ble jeg og søsknene mine dyttet i bur og kjørt rundt i bil og alt mulig skummelt de kunne finne på å gjøre med oss. Til slutt havnet vi i et hus hos noen som heter fostermamma og fosterpappa. Her bor vi nå. I starten var vi veldig redde. Mamma var borte og ingen ting var trygt lenger. Men en ting var bra da. Vi fikk mat! Masse mat. Både jeg og søsknene mine var kjempetynne, og vi spiste og spiste.
Nå har vi vært her en stund, og jeg stortrives. Fosterfolka er jo trivelige, jo! Nå sitter jeg på fanget og koser og koser, det går virkelig ikke an å få nok kos. Søstra mi også sitter på fanget, hun er rett og slett klengete og jeg må krangle med henne for å komme nærmest menneskene. Jeg har en søster og en bror til, de er ikke helt trygge enda, men jeg har sagt det til dem at dette er bare koselig og ikke farlig i det hele tatt, og nå har de endelig begynt å tro på meg. Det er nok ikke lenge før de prøver å ta fra meg fanget. Når jeg tenker etter skulle jeg kanskje juge litt og si at det er ekkelt å bli strøket over pelsen og at fanget er vondt å ligge i? Nå fikk jeg en ide. Lurer på om jeg skal prøve det. Men vi leker mye, da. Vi er høyt og lavt, spinnville har jeg hørt folket si. Vet ikke hva spinnvill er, men morsomt er det.
Men nå kommer vi til det dumme. Jeg er født med noe som heter navlebrokk. Et kjempestort navlebrokk. Jeg har hørt at noen ganger blir navlebrokk på smågutter som meg borte av seg selv, men mitt ble bare større, det. Det var ikke vondt, men det var ikke noe særlig å klatre rundt med et digert egg sittende fast utenpå magen liksom. Men jeg tror at hvis jeg hadde vært ute på industrifeltet fortsatt, så ville jeg en dag fått kjempevondt og blitt syk og kanskje dødd? Det er jeg glad jeg slapp altså! På mandag var jeg hos ei skummel dame som heter veterinær. Hun ga meg en sprøyte i ræ... eh - jeg mener stumpen, så sovnet jeg. Da jeg våknet var mage-egget mitt borte! Hæ? Det var rart. I stedet har jeg noen tråder under magen. Skikkelig stilig! Men dere, ikke si det til hun derre veterinæren at jeg har sagt det, men jeg tror ikke hun er veldig flink til å brodere 
Nå har jeg et fantastisk liv. Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg er, men jeg tror jeg er omtrent 9 uker - eller noe sånt. Nå skal jeg være her og leke og spise og kose noen uker til. Etter det skal jeg til hun veterinæren igjen - jeg gleder meg ikke akkurat til det 
men etter det skal jeg visst få noe som heter foralltidhjem. Det høres stas ut. Det gleder jeg meg til tror jeg.
Nå må dere ha det, for jeg skal sove litt. Blir jo sliten av denne skrivinga.
Hilsen Onslow - populært kalt Brokk-Bernt - med påholden penn.»
Klara dukket opp et sted hun ikke bodde. Etter mye annonsering og forsøk på å finne eier ble det konkludert med at hun mulig er dumpet. På denne tida hadde Klara blitt veldig tynn, og hun fikk komme til oss. Det var en veldig medtatt katt som kom. Kjempetynn og veldig sliten. Hun gjorde ikke annet en å sove og spise den tørste tida.
Kreftene kom litt tilbake, men hun la ikke på seg noe særlig. Vi ble bekymret. Etter hvert, da vi mente hun var sterk nok, tok vi henne med til veterinær. Det var egentlig ikke noen mistanke om at hun var syk, men en sjekk hører med. Vi håpet også at hun kanskje nå hadde lagt på seg nok til at hun kunne kastreres og legges ut til adopsjon etter hvert. Da fikk vi svaret på at hun ikke la på seg så mye og fort som forventet. Hun har minst 4 store kattunger i magen. De har nok tatt all maten. Vi ble ganske sjokkert, for det vistes ikke noe sted på Klara at hun var drektig. Så nå venter vi spent.
Heldigvis har også Klara begynt å legge på seg mer, og hun har fått mage. Vi vet ikke helt når unga kommer, men regner med det ikke blir lenge til, og vi krysser fingre for at fødselen går greit. Mer kan vi ikke få gjort for Klara akkurat nå.
Da Klara kom til oss var hun veldig, veldig tynn og sliten. Hun spiste og sov, spiste og sov. Hun brukte litt tid på å nå ei vekt som var forsvarlig for å bli kastrert. Da de ringte fra veterinærkontoret og fortalte at hun var så langt på vei med kattunger at det ikke var forsvarlig å fjerne det, da ble vi temmelig overrasket. Ingen ting hadde satt oss på den tanken. Men det var ikke annet å gjøre enn å hente Klara tilbake til fosterhjemmet og forberede fødsel. For ei uke siden ble Klara mamma. Det var bare 2 unger, noe som kanskje kan forklare fraværet av gravidmage fram til like før ungene kom. Vi må jo bare ønske de små velkommen til verden. At de er fryktelig søte skal ingen ta fra dem. Og Klara er en flink mamma som koser seg med de små som heldigvis ble født inne i trygghet.
... og her er de, Klaudia og Klodrik, i oppveksten.
Her er noen assorterte bilder ankommet redaksjonen uten noen kommentarer, men som tydeligvis er deler av sommerens "fangst" ...
Foreningen tok i sommer til seg "noen" marsvin i forbindelse med en dyrevernsak. Til alt overmål formerte de seg underveis ... de fleste var gravide jenter.
Heldigvis er de fleste sørget for, men per 20.august er det fortsatt 4 igjen.
Ta kontakt!
Undertegnede har fulgt DbF siden starten, gjennom det nå dessverre nedlagte nettforumet "Katteprat", og har holdt kontakten også etter at forumet forsvant. Foreningens styreleder gikk i forumet under aliaset "Tante". For meg vil hun alltid være tante, selv om jeg vitterlig er flere år eldre. Og det avstedkom DETTE.
(*)Fra Store Norske Leksikon:
«Dyrebeskyttelsen Norge er en norsk organisasjon for dyrevern med opprinnelse i Foreningen mot mishandling af dyr (stiftet 17. oktober 1859). Organisasjonen fikk navnet Dyrebeskyttelsen Norge i 1992 etter en sammenslutning av foreningene Dyrenes Beskyttelse og Norges Dyrevernforbund.
Organisasjonen er felles overbygning og samarbeidsorganisasjon for landets dyrebeskyttelsesorganisasjoner. Ett av organisasjonens hovedformål er å arbeide for human behandling av tamme og ville dyr. Organisasjonen representerer Dyrebeskyttelsen Norge overfor myndighetene og er blant annet representert i Utvalg for forsøk med dyr (fra 2004 underlagt Mattilsynet) og i Landbruksdepartementets etikkutvalg.»
Dette er delvis faktafeil. Dyrebeskyttelsen Norge omfatter og organiserer absolutt IKKE alle dyrevernforeninger i landet.
ROFL! Å nei, du slipper ikke til her. Khawaga kommenterer aldri noen steder, og tillater heller ikke slikt selv. Men han er ikke *helt* anus: dersom du har noe meningsfylt å bidra med, send mail ved å trykke på knappen. Det er slett ikke umulig at det kommer med som tillegg.
