Khawagas Jul

"Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem. fordi han var av Davids hus og Ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig ...
... Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag."  Lukas 2.1-5 ... 14

Bortsett fra Matteus 6.9-13 (Fader Vår) og skapelsesberetningen, er antagelig dette verdens mest benyttede bibelsted. Det er ihvertfall verdens mest misbrukte. Hvert år er Jesu fødsel gjenstand for et hykleri uten sidestykke, og nå har vi det gående igjen. I juleevangeliet er det bare én passus jeg godtar, og det er "fred på jorden, i mennesker hans velbehag". Dette er altså en essensiell del av verdens nest yngste hovedreligion - islam er yngst - en religion som har vært både kilde og drivkraft til de fleste kriger de siste par tusen år, og grunnlaget for talløse konflikter folkeslag imellom. Men det er knapt religionen som er feil. Det er menneskene som bekjenner seg til den som har avstumpet den, ved å tolke den etter eget forgodtbefinnende og til egen fordel.

I motsetning til svært mange humanetikere, har jeg lest Bibelen. To steder jeg finner spesiellt interessante, er Matteus 21.12-14 og Johannes 2.13-16, hvor Jesus rydder tempelet for kremmere og pengevekslere. Jeg har også pløyd Koranen, og finner begge interessante, om de ikke akkurat er yndlingslektyre. Som moralsk rettesnor er de faktisk ganske like, og aldeles brukbare. Men det største likhetspunktet er dessverre ikke bare tvetydigheten, men multitydigheten, som har skapt ufred ikke bare religionene imellom, men også internt, mellom de utallige sekter som har utkrystallisert seg. Jeg har respekt for enhver religion som ikke er fanatisk, og ethvert menneske som lever etter en personlig overbevisning. Noe jeg ikke har respekt for, er lunkenhet og hykleri.

Når lunkenhet og hykleri kombineres med materialisme og grådighet, blir et av resultatene vår tradisjonelle julefeiring. Den er en lapskaus av norrøne, angelsaksiske og germanske skikker, en stor porsjon verdslighet og en liten dash religion. Julenissen er amerikansk, juletreet er germansk, seremoniene like mye hedenske som kristne. Tidspunktet for bespisningen er strategisk lagt til årsskiftet, selv om Jesus ifølge historikere og astrologer må ha vært født i oktober. Dette blir servert av handelsstanden mer enn kirken, garnert med ulidelig musikk og tåpelige anekdoter, velegnet til å kvele folks bevissthet og det som måtte være igjen av sosial samvittighet. I denne dansen rundt gullkalven, 2. Mosebok 3.2, blir jeg intet mindre enn kvalm når folk bruker 20 000 på å gjøre seg fete og fornøyde, og føler seg kjepphøye når de putter en femtilapp i Frelsesarméens gryte. Slikt er ikke engang avlat, det er forakt for menneskeheten. Når folk attpåtil blander inn nasjonalisme, pynter juletreet med norske flagg og dekorerer huset med stall og krybbe side om side med rødkledde underjordiske ... ja, da lukter jeg svovel.

I alle år de var i live, tilbrakte jeg mesteparten av jul- og nyttårshelgen sammen med mine foreldre. Det var aldri snakk om noe annet, hvor jeg enn bodde, hva jeg enn drev med og hvem jeg enn bodde sammen med ... de fikk pent innfinne seg på "Vestereng". Det hadde heller ingen noe imot. Det var etter sørlige normer et usedvanlig gjestfritt hus, om det etter dagens målestokk var både lite og ukomfortabelt. Julen her var nærmere det norrøne midtvintersblot enn noe annet, hvor man fortærte det beste fra årets høst på årets mørkeste og tyngste tid og gikk et nytt år i møte.

Det ble aldri lagt noe vekt på førjul eller spesielle forberedelser. Råvarer dumpet inn litt etter litt gjennom høsten, til fryseren var passe lastet for en vinter, kjøleskap og spiskammers var passe uoversiktlig og kjellerhyllene inneholdt noe mer flasker enn vanlig, og av bedre kvalitet enn vanlig. Selve julen startet natt til lille julaften, hvor undertegnede snek seg ut i mørket med ski, kjelke, tau og sag for høyst illegalt å høste den busken han tidligere hadde blinket ut. Et godt juletre skal nemlig stjeles. Busken ble satt i gangen til avtining, og pyntet lille julaften til liflig duft av "dopp i grytan", en svensk tradisjon. Denne retten er usunn, men god, og sørger for pålegg resten av julen. Busken ble plassert i gammeldags sinkbøtte, skolet opp med vedkubber, foret med sagflis og regelmessig vannet. Et år nektet min mor å kaste ut treet "tjugonde dag Knut". Pynten ble tatt av, treet skjøt skudd og fikk stå helt til begynnelsen av mai måned (!) før det endte bak skjulveggen.

Julaften betød en siste tur ned til butikken for å anskaffe lettbedervelige varer, alle uten min mor, som hadde begynt mystiske ritualer i sitt domene: kjøkkenet. Først da gikt og andre plager ble for mye, ble jeg innviet i dette. Noe av det har jeg beholdt, noe av det har jeg utviklet videre. Av en eller annen mystisk grunn var alltid ribba ferdig når faklene var tent - blikkbokser med diesel og nøringspinner av furu, min jobb å vedlikeholde - og kirkeklokkene hadde ringt fra seg. Julegaver var litt etter hvem som var til stede, vi ble tidlig enige om at voksne ikke gir hverandre julegaver, annet enn eventuellt symbolske eller særlig nyttige. Jeg husker spesiellt to av sistnevnte kategori: som sekstenåring fikk jeg elektrisk, bærbar skrivemaskin, og omtrent ti år senere king size Høyang jerngryte og stekepanne - de sistnevnte i flittig bruk den dag i dag. En jul kjøpte jeg en gave som ikke lot seg pakke inn: en ny fireplaters komfyr til erstatning for den trofaste gamle Beha som jeg kan huske tilbake til krabbestadiet. Det var kanskje på dette tidspunktet jeg fikk lov til å begynne å husere på kjøkkenet ... mitt opphav, begge to, var nemlig naturlig skeptiske til alt nytt. Formodentlig er dette genetisk betinget; jeg kjenner meg igjen her, om jeg vil eller ikke.

Julaften var TV-skjermen sort, stort sett - den var forresten også en julegave, den første julen jeg tjente egne penger, til erstatning for en sort/hvit-kasse som stadig trengte Langbeins metode for å yte noe vettugt. Phillips'n tok forresten kvelden først i våres, etter nærmere tretti års tjeneste. Men julaften fikk den altså hvile. Min mor spilte trekkspill så lenge finga holdt, jeg er en brukbar gitarist og min far klarte å holde noenlunde følge med mandolin eller harmonica. Ellers var det alltids noe å prate om, alltids noe å gumle eller slurpe i seg.

Første juledag var meget uhøytidelig, og startet alltid med humping i trappa relativt tidlig: min far serverte kald ribbe og akevitt på senga til syvsovere! Det var imidlertid tillatt å slumre videre etter dette ritualet ... ellers var dette dagen ingen gadd kle seg helt, og ingen gadd lage mat. Det var nok å ta av, det ble strødd utover kjøkkenbenken og sto der hele dagen, i høyden var det snakk om å svi av en panne med poteter til silderettene, og koke noen egg til røkelaksen. Ellers besto denne dagen av dyne, lureteppe, tøfler, kryssord og utvalgt litteratur. Med andre ord: gjennomført daffing. Andre juledag var det gjerne folk på besøk, og alltid ørret til middag, med en agurksalat jeg aldri har klart å få til.

Nyttårsaften hadde ikke samme tradisjonelle forankring, og det hendte et par ganger jeg lot meg friste av andre tilbud. Det eneste faste her var dieselfaklene, champagnen - av billigste sort, fordi ingen av oss i kjernen egentlig likte det - og grytestekt kylling med fløtesaus og smørdampet rosenkål. Det året min mor brått og uventet gikk fra oss, opplevde min far sin eneste jul som enkemann. Etter hans ønske, og etter en tradisjonell jul med Inger, meg og "unga", inviterte vi hele nabolaget nyttårsaften og serverte kalkun. Flere mennesker hadde vissnok ikke vært i det huset siden 9. april 1940. I to-tiden var huset en tom slagmark, gubben var sovnet i sin yndlingsstol og ikke til å rikke. Han våknet undrende under pleddet til rent og ryddig hus og kjøkken: Inger og jeg sto til sekstiden om morgenen for å rydde og vaske opp.

Huset "Vestereng" gikk ned med stil. Året etter var også min far borte, og huset solgt. Vi hadde ikke anledning til å bo så avsides, og ikke så jeg det fornuftig å påkoste en formue for å sette det i stand til utleie. En epoke var over.

Dermed startet en nomadetilværelse. Inger og jeg fikk to julefeiringer til sammen, nå med hennes far og familie julaften, før hun bukket under for den forbannede kreften som hadde bitt seg fast mot all spådom og statistikk. Strupekreft er ikke dødelig i 98 prosent av tilfeller hvor man kommer til behandling i tide, men hun tilhørte de resterende 2. Nyttårsaften 97/98 kommer jeg heller aldri til å glemme. Jeg hadde da allerede vært i Egypt en tid, og var hjemme på ferie ... der satt jeg i sofaen med begge jentene mine, førtito og femten år gamle, en i hver armkrok. Alle visste dette var siste gang. Vi lot raketter være raketter, verden seile slik den ville, og så på TV hele kvelden og natten ... sammen ...

En jul ga jeg blaffen i å reise "hjem", jeg tilbrakte hele vinteren i ørkenen. Julaften var jeg invitert til Feysal, en av mine nærmeste medarbeidere, som var kopter. 10% av den egyptiske befolkning, dvs omlag 6 millioner mennesker, bekjenner seg til denne nærmest urformen for kristendom. Jeg avslo vennlig, og skyldte på at jeg hadde for mye å gjøre. Det viste seg heldigvis å gå i oppfyllelse, den kvelden ble så travel at jeg til og med glemte mitt daglige rituale ved solnedgang: når det drønnet fra moskéene til kveldsbønn, pleide jeg å sette meg på trappa med et krus te og en sheeshah - vannpipe - mens ildkula forsvant brått ned bak horisonten. Når de andre da vendte seg mot Mekka, satt jeg nordvendt og sendte telepatiske meldinger til de jeg brød meg om langt borte.

Et par, tre år tilbrakte jeg jul og nyttår sammen med en familie jeg hadde kjent i årevis, hvor jeg også var mye av tiden hjemme på perm, og hvor jeg i en overgangsperiode bodde etter at jeg kom hjem for godt. Den historiske nyttårsaften 1999/2000 var jeg alene med en femåring, den som er hovedperson i stripen under her. Det samme hadde vi vært året i forveien, som var første gang hun opplevde fyrverkeri. Pakket inn i tepper satt vi på den store verandaen til siste tusenlapp var svidd av, etter å ha satt huset på hodet hele kvelden. Den natten hjalp det ikke å lese eventyr, hun ville ikke ligge alene. I forfjor slo jeg meg sammen med min beste venn, som også var enslig, og hadde en svært hyggelig jul hos hans datter og famile selve julaften, resten av jula langt pokkerivold med gammelskauen rett bak utgangsdøra og elgmøkk bare noen meter utenfor stuevinduet. Tragisk nok bukket også han under for plutselig sykdom, ellers hadde det antagelig oppstått nye tradisjoner.

I fjor snudde jeg på flisa. Jeg takket høflig nei til flere stående invitasjoner for selve "høytiden", men fullbooket for romjul og nyttår og reserverte 2. dag for årets restaurantbesøk. Jeg fortrengte hele sulamitten frem til julaften, hvor jeg kjøpte en kasse clementiner og en haug assortert smågodt og satte i oppgangen sammen med en julehilsen, samt et par fakler som jeg plasserte i innkjørselen. Da klokkene begynte å ringe, gikk jeg ut og tente faklene, røkte årets Corona-sigar og tenkte på både de levende og de døde mens den evinnelige kimingen etterhvert ga seg. Naboene må vel ha trodd jeg var dritings, men jeg var kanskje klarere enn jeg noengang har vært. Jeg hadde tatt en beslutning.

Jula, og i særdeleshet julaften, er en familiehøytid. Jeg vil ikke bryte meg inn i andres familier. Jeg føler ingen samhørighet med hverken religionen bak høytiden, eller det samfunn som ikke bare tillater, men fremelsker slike aparte seremonier vi i dag er årvisst vitne til i et samfunn av tilsynelatende overflod. Bak denne kamuflasjen ligger tragedier. Hvor mange er det, som ikke har det valget jeg hadde og tok, men som gruer seg til ensomme dager, kanskje til og med uten skikkelig mat og tak over hodet? Hvor mange familier er det, som krampaktig holder sammen i jula bare for å opprettholde en fasade? Hvor mange slike fasader er det som sprekker nettopp i jula, som resultat av alkoholtåke og opparbeidet aggresjon?

Slike tanker jôg gjennom meg, mens Coronaen nærmet seg nesetippen, og bjellelevenet tonet ut med en i mine ører falsk klang. Jeg landet stumpen i en fakkelboks, og ruslet inn. Jeg matet min katt med regnbueørret og fløte, meg selv med ferdigstekt ribbe og Nora rødkål, og satte meg ned med en sixpack polkjøpt juleøl - jeg har etterhvert kommet til at brennevin kun er til utvortes bruk - og en god bok. "Das Kapital", kanskje? Nope. Trygve Gulbrandsens fabelaktige trilogi om Bjørndalsfolket, som inneholder den beste skildring av ekte julefeiring jeg noengang har lest.

Jula er på mange måter barnas høytid. Mens påske fremdeles har religiøs mening - selv om man dytter inn påskekjerringer, påskeharer og påskeegg - og pinse stort sett blir forbigått i stillhet, står jula frem som den viktigste for den oppvoksende slekt, på godt eller ondt. Dessverre måles den gjerne etter mengden av pakker og godterier, ikke etter kvaliteten på menneskelig samvær. Jeg er inderlig opptatt av unger, og det er meget sannsynlig at jeg bryter over tvert, og begynner å jobbe med barn i en eller annen sammenheng. Jeg kan bare gå forbi en barnehage eller en lekeplass, så er dagen reddet, om så morgenkaffen kokte over og postkassa var full av rykkerbrev. Hva jula angår, har vi voksne et stort ansvar for ikke å skape illusjoner og forventninger som senere må briste. Vel, jeg har da vært med på den galeien selv noen ganger, og en gang gikk det på trynet:

Sukk. Så lenge varte den illusjonen. Tidligere hadde jeg i flere år vært husnisse for naboen til "Vestereng", som hadde tre jenter. Jeg rigget meg til med vatt i nesa, kitt i gommene, sminke i øynene og ekte løsskjegg. Brukte kubjelle, og kom og gikk gjennom krattskogen. De hadde vel heller aldri sett meg med briller, bare linser. De fant aldri ut hvem dette var, men denne her var altså for smart. Mamma eller mormor hadde kameraet klart, og foreviget flausen. Herregud vesla, jeg mente jo ikke å lure deg ... nåvel, kveldens utbytte ble såpass at jeg var tilgitt. Det var vel det samme hvem som kom med det ... hun tror fremdeles på påskeharen, men det er helt klart et skuespill, fordi det er spennende å lete seg frem til påskeegget.

Med denne lille episoden setter jeg to streker under dette året, takker for det gamle og går jula i møte med de beste ønsker for alle. Til og med politikere og finansfyrster. For hvem i huleste kunne finne på å ønske noen en vond jul og et dårlig nytt år?